Elephant Man: The Energy God

Dancehallkjempen Elephant Man spiller på Cosmopolite onsdag 7. april. Her er mine anmeldelser av «the energy god», og så kan du samtidig lese mer kom homohetskontroversene rundt fyren her.

Elephant Man
Higher Level
Greensleeves Records/MNW 2002
5/6

I den ekstreme kampen om poptronen på Jamaica har Elephant Man ruvet på tronen gjennom hele 2002, og hans tredje album viser hvorfor stjerner som Wyclef Jean, Ludacris og Usher allerede har samarbeidet med karen.

Nå blir 76 minutter i selskap med mannen som kaller seg «the energy god» raskt noe slitsom, men så er da også mange av dagens reggaealbum mer som «greatest hits»-samlinger å regne – og ikke velkomponerte album. Men hits har Elephant Man i bøtter og spann, og albumet er en lang perlerad med slagere (samt noe fyllstoff) som er utmattende om du fordøyer alt på en gang.

Men all respekt til en mann som gjør R. Kellys «The World’s Greatest» til sin egen «Bad Man A Bad Man», leverer morderisk dancehall som «Elephant Message» og «Do Yuh Thing» for deretter å bruke Händel-lignende toner, kanonskudd og knallharde rytmer om hverandre i sinnssyke «Tall Up Tall Up».

Elephant Man
Good 2 Go
VP Records/Atlantic/Warner 2004
5/6

Mye hjerneløs moro fra Jamaicas største stjerne.
Sean Paul og Wayne Wonder var fortroppen, for nå skal Jamaicas største stjerne verdenslanseres. Men det spørs om O’Neil Bryan alias Elephant Man er for røff for et stort publikum. For der Sean Paul er snill og radiovennlig, byr «the energy god» på usminket dancehall. Klarer du å knekke uttalen og tempoet, handler tekstene mest om hvor tøff Elephant Man er, hvor godt han liker damer og hvor sterkt han misliker homofile.

Good 2 Go er mannens fjerde album med hits og fyllstoff – men så har da ingen hatt flere hits på Jamaica de siste årene. Dette er funky, minimalistisk og basstung elektroreggae, på sitt beste langt heftigere enn både The Neptunes og Timbaland. 70 minutter er mer enn de fleste takler, men i mindre doser viser Elephant Man hvorfor han er langt morsommere enn de fleste rappere om dagen. For her er alt lov: Han stjeler refrenget fra Celine Dions «I’m Alive» i «Signal De Plane» og knabber melodien fra Survivors «Eye of the Tiger» i «Fan Dem Off» for å nevne noe.

Bonus: Alternativ anmeldelse av Good 2 Go. Aner ikke hvorfor jeg skrev den to ganger, denne ble aldri publisert.

Elephant Man
Good 2 Go
VP Records/Atlantic/Warner 2004
5/6

Overdose moro fra Jamaicas største stjerne.
Etter suksessen med Sean Paul og Wayne Wonder har Warner fått blod på tann, og nå er tiden kommet for å slippe den aller største stjernen på Jamaica i dag løs på publikum. O’Neil Bryan alias Elephant Man alias ”the energy god” har i flere år dominert hitlistene og dansegulvene på Jamaica med sine hyperenergiske låter, og Good 2 Go er mannens fjerde album.

Dancehall er ingen albumgenre, så dette er en samling hits og fyllstoff – men for noen slagere! Musikken, funky og basstung elektroreggae, er heftigere enn The Neptunes og Timbaland til sammen, og alt er lov: Elefanten stjeler refrenget fra Celine Dions ”I’m Alive” til ”Signal De Plane” og knabber Survivors ”Eye of the Tiger” til ”Fan Dem Off”.

Innholdsmessig er dette junk food: Tekstene handler om hvor tøff Elephant Man er, hvor godt han liker damer og hvor sterkt han misliker homofile. Men musikken og fremførelsen er suveren underholdning, selv om 70 minutter med denne energibunten er mer enn de fleste av oss makter.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Aftenposten.