Kritikkdebatt: Er romanen fortsatt konge?

I anledning gårsdagens relansering av Kunstkritikk.no: En reprise på min kommentar da nettstedet ble lansert i 2003: «Klapp igjen romanen, kjøp dere en ny plate eller se litt på tv!,» skrev jeg da. Og har ikke alt fra tv-serien til tegneserien fått en ny kunstnerisk aksept siden da?


JAN KJÆRSTAD

Kritikkdebattene er et like sikkert sommertegn som VGs væroppslag og Dagbladets sjokknyheter om at nordmenns sommerferie er preget av sol, sex og fyll.

I sommer har Jan Kjærstad ønsket seg færre, men mer vesentlige litteraturanmeldelser i Aftenposten, dramatikerne Finn Iunker og Cecilie Løveid har etterlyst kompetente teaterkritikere i Klassekampen og i Morgenbladets kunstekstra denne uken bruker kunsthistoriker Ina Blom begrepet ”visuell offentlighet” for å få oss til å forstå hva slags interesse vi kan ha av kunstkritikk i dag,  og hva den kan fortelle oss om det våre visuelle omgivelser.

Men bak alle disse metadebattene lurer spørsmålet om litteraturkritikkens kulturelle hegemoni og fraværet av en dyptpløyende innstilling til den brede populærkulturen. For hvorfor står den kritiske tradisjonen rundt boka fortsatt så sterkt i forhold til den audiovisuelle kulturen?


GRAND THEFT AUTO

Boka er størst
”Skal en diskutere meningen med livet, diskuterer en romaner”, sier Jon-Ove Steihaug, ansvarlig redaktør i Kunstkritikk.no, i et intervju i denne ukes Morgenbladet. Det er selvsagt en grov forenkling, men en forenkling med sannheter. For det er fortsatt boka som initierer de store kulturdebatter og bokanmelderne som får størst spalteplass å boltre seg på; enten det er i tabloide Dagbladet, smalere aviser som Klassekampen og Morgenbladet eller tidsskrift som Samtiden.

Ikke noe i veien med det, men der påfallende sjeldent at billedkunst, tegneserier, musikk, teater, arkitektur, dataspill eller film blir gjenstand for samme oppmerksomhet. Jeg sier selvsagt ikke at litteraturen ikke er viktig, bare at det er påfallende hvor mye mer seriøst den behandles. ”Den generelle dannelsen og kunnskapen om billedkunst ligger mye lavere enn det som er forventet på det litterære felt”, sier Steihaug – og vi kunne gjerne utvide utsagnet til å gjelde de fleste andre kunstfelt også.

Det er nesten så en mistenker Norges kulturredaktører for å være langt bedre bevandret og langt mer interessert i litteraturfeltet, for hvordan skal en ellers forklare det manglende omfang og seriøsitet andre kulturfelt får i mediene. Det er i alle fall en klar manglende evne til å skape debatt og sette ting inn i en større sammenheng på andre kulturfelt enn litteraturen.


SPIDER-MAN

Forsvar listepopen
”Romanen nådde sitt høydepunkt for lenge siden. Nå er musikk det viktigste kulturuttrykket. Det er den drivende styrken. Pop har musikken, ordene, bildene, filmene. Litteraturen har bare ordene”. Jan Kjærstad er en mester i å initiere debatter, men da han sa dette til Aftenposten høsten 2001 ble det overhørt. Enig eller uenig med Kjærstad, her hadde vi i alle fall utgangspunktet til en interessant debatt.

Og i år sa romandebutant Gaute Bie følgende til VG: ”Det er på tide at noen forsvarer listepopen. Du blir dratt tilbake til noe du har opplevd bare ved å høre en sang, og det er de sangene du blir tvunget til å like fordi sendes på radio og tv hele tida”. Ingen fulgte opp.

Men når Tore Renberg prøver å skrive en generasjonsroman om 90-tallet eller Klassekampen aner en tendens i romaner fra blant andre Stig Sæterbakken og Abo Rasul til en ny bølge samfunnskritiske romaner kan vi, for å sitere Dagbladets parodi på Aftenposten, forvente oss ”en ny flott serie”.

Med et unntak for de stadige Eminem-debattene er musikkritikken forvist til tabloidenes korte forbrukeranmeldelser. I en debatt om musikkritikk tidligere i år fikk VG og Dagbladet mye kjeft for sine korte og overflatiske musikkanmeldelser, men hvorfor var det ingen som rettet skytset mot aviser som Klassekampen og ja, Morgenbladet. VG og Dagbladet gjør jobben sin, men hvor er artiklene som ser på den antiglobale bevegelsens musikk, den politiske sprengkraften i hardcore eller sammenbruddet i grensene mellom samtidsmusikk, støy, jazz og ren improvisasjon?


BRITNEY SPEARS

Visuell kultur
Dette savnet av kritikk som går utenom det enkelte produkt gjelder ikke bare musikkbransjen. Det gjelder også store deler av den visuelle kulturen. Hva gjør dataspillet med vårt forhold til fortellinger? Hvorfor er nye skandinaviske avistegneserier så preget av sex, fyll og kjønnsykdommer? Hva slags verden er det som konstrueres i musikkvideoene til Britney Spears, Westlife og Backstreet Boys?

Hva har eksplosjonen av reklamefilm gjort med oss? Hva er likhetstrekkene mellom norske såpeserier og gamle dagers generasjonssagaer? Dette er kultur vi møter uansett om vi ønsker eller ikke, men forsøkene på å ta fenomenene seriøst er fåtallige – og jeg tror angsten for populærkulturen lurer i bakgrunnen.

”Dagens populærkultur er ganske avansert, men det som skrives om den er ofte tilsvarende lite avansert”, sier Aftenpostens kunstanmelder Lotte Sandberg til Morgenbladet – og har helt rett. På tross av flere fagre ord om å bryte ned skillene mellom høy- og lavkultur er skillene fortsatt svært synlige, men det største problemet er motviljen mot å ta kunstnerisk svake uttrykk på alvor.

Jeg ønsker meg ikke store tunge anmeldelser av Heidi Hauge, Spider-Man-tegneserier, Avril Lavigne-videoer og shampo-reklamer, men savner en vilje til å se sammenhengen og utviklingstrekkene i mer ”søplete” kultur på alvor. Et glitrende eksempel på nytten av dette er Sven Lindqvists bok Du er død bruker tvilsom science fiction helt tilbake fra 1800-tallet for å vise hvor dypt drømmen om et masseødeleggelsesvåpen og ønsket om å utrydde hele folkeslag ligger i Vestens kulturhistorie.

Men fortsatt er vi mest opptatt av å diskutere hvor mange og hvor grundig nye norske bøker bør anmeldes i avisene. Men slik må det vel være når det fortsatt går an å være stolt av at en vet lite om popmusikk, tv-serier og film? Sommerens oppfordring blir derfor: Klapp igjen romanen, kjøp dere en ny plate eller se litt på tv!

Én kommentar

  1. […] – Utviklingen vil overhodet ikke påvirke det norske bokmarkedet, med mindre en indisk bok blir en internasjonal bestselger av typen Guden for små ting av Arundhati Roy. Eller en forfatter blir hyppig omtalt som en viktig ny stemme, som Pankaj Mishra. Han er forresten ennå ikke er oversatt til norsk, sier Jan Kjærstad. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: