Crunk var død, men nå er machomusikken tilbake for fullt, med nykommere som Waka Flocka Flame og Alley Boy og pionerer som Pastor Troy, Three 6 Mafia og Lil Jon i spissen. Sjekk ut denne ferske mixtapen fra Southern Hospitality, og les min 2004-sak fra forrige gang crunk toppet trendbarometeret.
Med fenomenet Lil Jon i spissen er «crunk» årets bombenedslag på amerikanske dansegulv. Men er den macho klubbmusikken for tøff for Norge?
I 2004 er USA satt på hodet av en kar med det kommunegrå navnet Jonathan Smith. Under artistnavnet Lil Jon er han blitt et mediefenomen, lett gjenkjennelig der han skjuler seg bak digre rastafletter, trailercaps, solbriller størrelse XL og glinsende sølvtenner. Du har kanskje sett ham i videoen til «Yeah!» av Usher, og med sine hissige utrop av typen «yeah», «what?» og «OK» er han blitt et stilikon det er lett å latterliggjøre. Komikeren David Chappelle gjør stor suksess med sine Lil Jon-parodier.
Bak solbrillene finner vi en hardtarbeidende produsent som står i spissen for en musikalsk revolusjon med utspring i Georgia og Florida. For det er sørstatene som tar over i USA: Ifølge en undersøkelse fra Mediabase stammer 44 prosent av rapmusikken som spilles på amerikansk radio i 2004 fra sør – deriblant crunk.
Crazy drunk
Crunk er enten slang for «hyper» eller en fusjon av ordene «crazy» og «drunk». Det siste passer bra, for dette er aggressiv og macho festmusikk – en krysning av dancehall, gangstarap og hardrock skrudd sammen av tunge rytmer, minimalistisk synth-tøy og enkle refrenger som brøles ut i suggererende gjentagelser. Det er så energisk at Lil Jon nylig lanserte en egen energidrink, selvsagt døpt «Crunk!!!».
– Folk er klare for noe nytt, og sørstatene har lenge vært i fokus i USA. Lil Jon har, sammen med dancehallfolket, gjort det akseptabelt å danse i klubbene igjen. Crunk er den ultimate klubbmusikken, men veldig få utenfor sørstatene sitter hjemme og hører på hele album med den slags, sier Jørgen Nordeng, rapper i Tungtvann og hiphopkjenner.
Crunk slo gjennom med 2002-albumet Kings of Crunk av Lil Jon & The East Side Boyz, som har solgt over to millioner eksemplarer etter rundt 100 uker på Billboard-listen. Årets oppfølger, Crunk Juice, nådde tredjeplass på salgslistene i USA.
Bermudatriangelet
Tre utvalgte Lil Jon-låter beskriver hvor crunk kommer fra og hvor genren er på vei. I «Culo» er Bermuda-triangelet samlet: Lil Jon knabber rytme-sporet fra Jamaica-dancehall, mens Pitbull fra Miami rapper på «spanglish» og trekker tråder til Cuba, Puerto Rico og den rumpefikserte hiphopavarten «Miami bass».
I monsterslageren «Yeah!» av Usher parrer Lil Jon sine minimalistiske synthhogg med Ushers fløtemyke r&b-stemme og gangstarapperen Ludacris fra Sørstatene. Og i «Stop Fuckin’ Wit Me» av Lil Jon & The East Side Boyz sampler produsenten Rick Rubin sitt eget arbeid med thrash metal-legendene Slayer – og viser båndene mellom hardrock og crunk. Rubin har tidligere uttalt at han spilte Lil Jon for sjokkrockerne Slipknot – for å motivere dem til den rette adrenalinfylte innsatsen i studio.
– Både crunk og metal er laget for at lytterne skal gå amok i en «mosh pit», og crunkpartiene kan ofte minne om de gode gamle moshpartiene som et hvert thrash metalband hadde på 80-tallet, synes Nordeng.
Slagsmålsoundtrack
Med refrenger som «start a riot», «I don’t give a fuck» og «push that nigga» kan det gå ganske hardt for seg på amerikanske dansegulv når hissig crunk fyller høyttalerne. For dette er musikk som passer bedre til slagsmål enn sjekking på dansegulvet. Her hjemme har blodet sprutet ved enkelte anledninger, men spørsmålet er om crunk er hakket for tøft for oss nordmenn. Pål Handing alias DJ Big Paulie er tilbøyelig til å tro det.
– Crunk som et fenomen har ikke festet seg helt ennå her til lands. Jeg tror det er litt for sært, og kanskje til og med litt for aggressivt. Når jeg spiller ute, er det «snille» låter som «Yeah!» og «Goodies» av Ciara som funker for et mainstream-publikum. De røffeste Lil Jon-låtene blir for røffe, sier han.
10 klassikere
* Bone Crusher: «Never Scared»
* Three 6 Mafia: »Tear Da Club Up ’97»
* Ciara: «Goodies»
* Lil Jon & The East Side Boyz: «Bia’ Bia’»
* Lil’ Scrappy: «Head Bussa»
* Jacki-O: «Nookie»
* Pitbull: «Culo»
* Petey Pablo: «Freek-A-Leek»
* Trick Daddy: «Shut Up»
* Usher: «Yeah!»
Opprinnelig publisert i Aftenposten.
8 svar på “Crunk: Blod på dansegulvet”
[…] innlegg Crunk: Blod på dansegulvetBestselgeren PondusMennene bak PondusMy interview with Ivan BrunettiMy interview with Ezra Koenig of […]
[…] brukeren til å føle at verden sneglet forbi i slow motion. Fenomenet ble landskjent da gruppa Three 6 Mafia fikk en hit med «Sippin’ On Some Syrup» i 2000 – samme år som DJ Screw døde av en overdose […]
[…] nikker mot dagens to dominerende soulscener via samarbeid med Raphael Saadiq og Lil Jon, men det er produsenten Pauli Pol (Christina Milian, Black Eyed Peas) som sørger for både […]
[…] musikk med rapporter fra New Yorks bakgater. De har med seg salgsfremmende artister som Nate Dogg, Lil Jon, Twista og Jadakiss, men selv om det er lite originale valg er det gjesteartistene som må tilpasse […]
[…] Her er min anmeldelse av det som kanskje var hans kommersielle høydepunkt som plateartist, nemlig 2004s Crunk Juice. Mer om crunk her. […]
[…] south»-scene midt på 1990-tallet, følger dagens trender i form av en dose opportunistisk crunk og utvikler miksen av funky hiphop og glattere r&b vi husker fra […]
[…] er pionerer innen subsjangeren crunk (etter «crazy drunk»). I Norge vil nok de fleste hate dette, men jeg spår at rånerap […]
[…] midt i 2000-årene hver sin lokale festmusikk som satte preg på dansegulvene. Atlanta hadde «crunk», tunge rytmer, synthstøy og slagordaktige refrenger. Oaklands «hyphy» er tyngre på bassen, ja […]