The Breaks: Musikalske brekk

Det startet med to platespillere og obskure plater tyvlånt fra foreldrenes platesamlinger. 30 år senere er musikalske tyverier standard i popbransjen.

Chris Martin, alias DJ Premier i Gang Starr, er en av 1990-tallets viktigste og mest nyskapende musikere. Men på Gang Starrs album Moment Of Truth fra 1998, rant det over for produsenten, og han ga lytterne følgende klagesang: ”What’s the deal with you break record cats putting out all the original records that we sampled from, and snitching – by putting us on the back of it, saying we used it? Stop doing it!”.

Hiphop startet som kollasjmusikk, der dj-er brukte biter av gamle plater for å sette sammen noe nytt, og med en slik arbeidsform er hemmelighold viktig. De tidligste hiphop-dj-ene vasket vekk etikettene på platene de spilte, slik at ingen konkurrenter skulle få snusen i innholdet – og derfor er DJ Premiers forargelse overfor ”sladrehankene” forståelig.

I Bronx
Det begynte i bydelen Bronx i New York – i skyggen av disko. Etter hvert som disko ble mer og mer strømlinjeformet og enkel, ønsket flere dj-er og dansere noe mer utfordrende. Det fant de i løsrevne partier fra gammel soul, funk og jazz – partier der bandet ”gives the drummer some”, for å bruke James Browns udødelige ord.

”The breaks” eller ”breakdowns” er partiene der melodien forsvinner i bakgrunnen og slipper til rytmeseksjonen. Opprinnelig var det bare et musikalsk pusterom, men disse rytmiske orgasmene skulle med tiden revolusjonere musikkbildet. Hiphop, drum ’n’ bass, triphop, soul og pop skylder mye til noen eventyrlystne plateryttere i Bronx for nesten 30 år siden, og selv om DJ Premier er misfornøyd gir flere samleplater oss en fascinerende innsikt i skattejakten og kreativiteten hiphop-dj-ene utførte for å få fart i festen.

B-boys
På DJ Pogo presents Block Party Breaks (Strut) gir engelske DJ Pogo en oppvisning i hvordan de opprinnelige hiphop-dj-ene arbeidet. I løpet av fem minutter hiver han seg over plater med Esther Williams, Manzel, Chosen Few, Rufus Thomas og Fatback Band – eller rettere sagt de mest funky sekundene av låtene. Det kan være en trommeintro, en basslinje eller brekket i midten – det viktigste er at det skal få publikum til å gå bananas på dansegulvet. Resten av plata presenterer låtene Pogo bruker i miksen sin i originalversjon, samt flere 60- og 70-tallsklassikere fra ”breaks”-tradisjonen.

For mens diskoens dansested ble stadig enklere, utviklet en svært akrobatisk form for dansing seg – blant annet inspirert av så ulike forbilder som James Brown, tv-programmet ”Soul Train”, stepping og kung fu. I hovedsak gutter slo seg løs med stadig villere krumspring under ”breaks”-partiene i låter, og de fikk da også navnet b-boys – breakboys. Dansen ble kalt breakin’ eller breakdancing, og snart merket noen dj’er seg hvordan dansegulvet eksploderte på enkelte partier i noen låter.

Clive Campbell, DJ Kool Herc, har fått æren av utvikle ”breakbeat” – som ble fundamentet i hiphop og flere etterfølgende musikksjangre. Han begynte å spille bare break-partiene fra sanger. Responsen var overveldende, og han begynte å kjøpe to eksemplarer av platene som slo an.

Ved hjelp av én mikser og to platespillere, kunne han spille det samme brekket om igjen i lang tid. Hercs miksing var sleivete og ujevn, men dj-en Grandmaster Flash tok kunsten til neste nivå, og tok kunsten med seg inn i platestudio. Sporet ”Adventures Of Grandmaster Flash On The Wheels Of Steel” fra 1981 er en plate utelukkende satt sammen ved hjelp av andre plater, og ruver fortsatt som en klassiker der Flash mikser sammen de beste bitene fra låter av Queen, Blondie, Chic, The Incredible Bongo Band, The Hellers og brokker fra de første hiphopplatene.

Sprø innfall
Etter hvert som hiphop utviklet seg på plate, ble flere gamle brekk og spor robbet til å lage nye plater. Når billige samplere inntok markedet senere, kunne enhver prøve seg som musiker – du trengte ikke lenger en dyktig dj for å skape ny musikk av gamle plater. Et kreativt anarki uten like rådet, fram til rettighetshavere gikk til rettssak mot Biz Markie og De La Soul tidlig på 90-tallet. Etter det må hver sample klareres og betales for, og noe av den kreative galskapen gikk ut av hiphop.

Hiphop i dag står fram som noe konservativ, men i sjangerens tidlige dager boblet det over med sprø innfall. De opprinnelige dj-ene lot seg ikke binde av sjangre, men fant sine brekk og funky biter fra alle kilder. Noe som bringer oss til to ypperlige serier med samleplater.

The Breaks (Harmless/VME) er til nå gitt ut i fire utgaver, med spor plukket ut av DJ Pogo, Skye og Cutmaster Swift. Her får vi presentert nasjonalsangene til 70-tallets b-boys; James Browns ”Funky Drummer” (som også ble gjenbrukt av popgruppa Stone Roses på deres ”Fools Gold”), The Incredible Bongo Bands ”Apache”, Kool & The Gangs ”NT” og The Jimmy Castor Bunchs ”It’s Just Begun”.

I tillegg til kjente artister og fet funk, viser samlingene også hvor mange kilder dj-ene hentet spor fra. Her er rekker av ukjente og uventede artister. Få husker The Soul Searchers i dag, men deres ”Blow Your Whistle” lever videre i spor fra Eric B & Rakim, Ice Cube og 3rd Bass. Og The Turtles er mest kjent for lett tyggegummipop, men deres brekk ble brukt videre av artister som De La Soul, Del Tha Funkee Homosapien og Beastie Boys (det var for øvrig The Turtles som gikk til sak mot De La Soul i 1991).

Og ta Bob James og hans ”Take Me To The Mardi Gras”; en taffeljazzversjon av en Paul Simon-sang med et merkelig trommeparti i midten – udødeliggjort av LL Cool J i hans ”Rock The Bells”. Uansett hva DJ Premier måtte mene, disse ”breaks”-platene er både uvurderlige musikkhistoriske leksjoner og lekkert utformede samlinger med mye flott og ukjent musikk.

Jazzbrekk
Også et tradisjonstungt plateselskap som Blue Note har hevet seg på breaks-bølgen. De fire platene i Blue Break Beats-serien (Blue Note/EMI) samler en lang rekke spor fra selskapets rike katalog, som alle har det felles at de har festet seg i bevisstheten hos en kreativ hiphop-dj eller produsent. Slagordet ”You gotta hear Blue Note to dig Def Jam” sier sitt om intensjonene (Def Jam var 1980-tallets viktigste hiphopselskap, med artister som LL Cool J, Run-DMC og Public Enemy i stallen).

Jazzplater var også yndet ammunisjon for hip hop-artister, og da helst den mest funky jazzen – som Blue Note har i mengder. Donald Byrd leder an i sample-statistikken, brukt av artister som Gang Starr, Dream Warriors, Del, Main Source og til og med Miles Davis – på dennes hiphopplate Doo Bop. Også Herbie Hancock, Jimmy McGriff, Grant Green, David Axelrod, Lou Donaldson og Cannonball Adderley er populære gjenbruksartister.

De unge hiphop-dj-ene plyndret i stor grad sine foreldres platesamlinger, og brukte dem på måter verken foreldre eller de opprinnelige musikerne kunne drømt om. I dag er svært mye av funk- og soulhistorien plyndret til bunnen av skattkisten – men hiphoperne lar seg neppe stoppe.

Se bare på to av årets virkelige store artister; M.O.P. og Jay-Z – alle fra New York. I ”Takeover” skjeller Jay-Z ut sine fiender over musikk hentet fra The Doors’ ”Five To One”, mens M.O.Ps hardtslående monsterslager ”Cold As Ice” hadde vært fint lite uten Foreigners ballade med samme navn. Musikalske brekk går neppe av moten med det første.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2001.