1995: Et vannskille for hiphopen

Eminem-filmen 8 Mile utspiller seg i 1995. Året står igjen som et stort vannskille for amerikansk hiphop.

I åpningsscenen i 8 Mile står hovedpersonen Jimmy Smith Jr. foran et speil og manner seg opp til ”battle” mens han mimer til Mobb Deeps ”Shook Ones Pt. II”. Den monumentale låta står fortsatt igjen som en av 1990-tallets aller sterkeste, der Queensbridge-rapperne Havoc og Prodigy forteller om livet i ”the projects” over knallharde rytmer og et molefonkent piano.

Tenåringene høres mest ut som bitre, livstrøtte og arrete krigsveteraner: ”I’m only 19 but my mind is old / And when the things get for real my warm heart turns cold / Another nigga deceased, another story gets told / It ain’t nothin’ really, hey, yo dun spark the Phillie”, rapper Prodigy lakonisk.

8 Mile er gjennomsyret av hiphop fra årene 1993-1995, en miniepoke som i ettertid står fram som den kraftfulle slutten på New Yorks hiphopdominans, det som ofte blir kalt «hiphops gullalder», og begynnelsen på hiphop som nasjonal og global popmusikk.

Øst mot vest
I 8 Mile klager Detroit-rapperne over at byen deres ikke får noen oppmerksomhet, og i 1995 handlet hiphop bare om to byer: New York og Los Angeles.

Etter at New York dominerte den ferske musikksjangeren gjennom hele 1980-tallet, tok Los Angeles over den kommersielle og kreative ledelsen tidlig på 1990-tallet med artister som Dr. Dre, Cypress Hill, Ice Cube, Ice T og Snoop Dogg. Men på midten av 90-tallet slo New York tilbake, og det er denne perioden som kaster lange skygger over 8 Mile.

Plata More Music From 8 Mile (Shady Records/Universal) samler 12 høydepunkter fra 1993-95, ni fra New York. Den fungerer greit som en innføring, men jeg heller vil anbefale å investere i noen udiskutable hiphopklassikere fra midten av 90-tallet.

Mobb Deep er nevnt, og deres The Infamous (Loud/BMG) er en tidløs klassiker – med sinte og livstrøtte betraktninger fra to tenåringer med et gammelt sinn. Ved siden av den beintøffe gangstaposeringen er det også plass til bittersøt melankoli og drømmer om et bedre liv, selv om det skinner gjennom at de mest sannsynlige fluktrutene er rus (”Drink Away The Pain”), fengsel (”Up North Trip”) eller døden (”Cradle To The Grave”). Albumet er i hovedsak produsert av gutta selv, og står fram som den nedslitte bruen mellom New Yorks muntrere og mer optimistiske hiphop til dagens nihilistiske og kapitalistiske gangstarap.

Før The Infamous slo Enter The Wu-Tang (36 Chambers) av Wu-Tang Clan (Loud/BMG) ned som en bombe i undergrunnen i 1993. Ni ukjente og særegne rappere fra Staten Island slo seg sammen i en gruppe inspirert av gamle kung fu-filmer, og var sultnere, ivrigere og mer kreative enn noe vi hadde hørt på lenge. Under ledelse av produsent RZA slang de om seg med uhørte metaforer og tungekrøllende rim over spartansk, skjelettaktig og møkkete musikk. I noen år var klanen uslåelig, og for viderekomne er de første soloplatene til Raekwon, GZA/Genius, Method Man, Ol’ Dirty Bastard og Ghostface Killah også sikre investeringer.

Store forbilder
Men i ettertid er det ingen som har hatt like stor innflytelse på hip hops videre utvikling enn The Notorious B.I.G. og 2Pac. I tospann med produsent og manager Sean ”Puffy” Combs brøt Christopher ”Biggie” Wallace med den strenge New York-minimalismen til fordel for mer melodiøs musikk – som gjerne flørtet med ren pop og sukkersøt r&b.

Samtidig var det ingen som tvilte på Biggies gateverdi, for den tidligere cracklangeren la ikke fingrene imellom i sine rim – men drysset ut rikelig med dop, våpen og sex over til dels snille og radiovennlige melodier. Biggie balanserte selvsikkert mellom rennesteinen og poplistene, en balansekunst svært mange har prøvd siden – men få har klart med like stor kraft. Sjekk ut debutalbumet Ready To Die (Arista/BMG) for det beste beviset.

Tupac Shakur var en annen balansekunstner. Han var født i New York, gikk på kunstskole, rappet og var skuespiller. Så flyttet han til California som 17-åring og debuterte som rapper og danser for gruppa Digital Underground. I 1992 solodebuterte han, og i takt med økende suksess havnet han oftere i trøbbel med politiet og andre. Han falt tungt for den populære gangstastilen, men sin intelligens klarte han aldri å skjule helt. 2Pac var en rapper som i det ene øyeblikket snakket om alenemødre og advarte mot vold for så å fortelle om hvor tøft det var med drivebys i neste.

2Pac ble spist opp av rollen han spilte, men ikke før han rakk å gi ut mesterlige Me Against The World (Interscope/Universal) i 1995 – et album fylt av paranoia, medfølelse, dødsangst, kjærlighet og hat over funky melodiøs musikk. Da han fulgte opp med dobbeltalbumet All Eyez On Me året etter hadde Gangsta-2Pac tatt over, og like etter ble han skutt ned og drept i Las Vegas. Balansekunsteren ramlet til slutt ned fra den stramme lina han beveget seg på, og 9. mars 1997 snublet også Notorious B.I.G. da han ble myrdet i Los Angeles. New York og Los Angeles mistet sine to største hiphopikoner, og samtidig begynte den geografiske oppløsningen av hiphop.

I dag kommer stjernene fra hele USA; Eminem fra Detroit, Nelly fra St. Louis, Ludacris fra Atlanta, The Roots fra Philadelphia og Nappy Roots fra Kentucky, men 2Pac og Notorious B.I.G. ruver fortsatt i landskapet.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2003, i forbindelse med 8 Mile.