25 år med digital dancehall

I år er det 25-årsjubileum for fødselen av digital dancehall på Jamaica, en musikksjanger som i dag står sterkere enn noensinne. Denne teksten skrev jeg for Bergens Tidende i forbindelse med 20-årsdagen.

Hva har Bergens reggaekollektiv Syv Fjell Bergsystem til felles med de norske hiphoperne Tungtvann og Cast og internasjonale superstjerner som Sean Paul og Shaggy? De står alle i dyp gjeld til Wayne Smith og låten «Under Mi Sleng Teng».

Forrige uke stormet Rihanna fra Barbados inn på fjerdeplass på VG-listen med «Pon De Replay», etter en lang sommer på annenplass på de amerikanske listene. Norske Mira Craig har ligget seks uker på VG-listen med «Boogeyman». Denne uken vender gode, gamle Shaggy tilbake med albumet Clothesdrop, og uken etter er det Sean Pauls tur, i form av albumet The Trinity.

Tungtvann og Cast har tung dancehallinspirasjon på sine nyeste album, mens Bergen kan by på den månedlige Cushion-klubben på Kamelon. Dancehall er for lengst blitt verdensindustri, og eventyret ble unnfanget på et Casio-keyboard i studioet til King Jammy for 20 år siden.

Dancehall ble født i 1979, to år før Bob Marley forlot denne jammerdal. Artister som Barrington Levy, Junior Delgado, General Echo og Yellowman sto i spissen for et opprør mot internasjonaliseringen av reggae som Marley representerte, og tok musikken tilbake til der det hele hadde begynt – til det røffe og krevende publikummet i «the dance halls» i Kingston.

Etter at Marley inngikk det mange mente var musikalske kompromisser, ble han en storselger over hele verden – unntatt hjemme på Jamaica. Der dreide musikken på tampen av 1970-tallet mot rytmisk og melodisk minimalisme, med tekster som i økende grad fokuserte på sex, selvskryt og pistoler.

Reggaerevolusjonen ble fullført i 1985, og singlen «Under Mi Sleng Teng» var motoren. Selv om dancehall var noe ganske annet enn 1970-tallets roots reggae, var ikke selve musikken så forskjellig i utgangspunktet. Wayne Smiths hyllest til marihuana var ikke så original, men musikalsk representerte den imidlertid noe helt nytt: Låten var 100 prosent digital produsert og hadde heller ingen basslinje – selve ryggraden i reggae. Derfor er den selve symbolet på den nye musikalske verdensordenen på Jamaica.

Historien om fødselen til «Under Mi Sleng Teng» er klassisk pophistorie. Wayne Smith besøkte studioet til produsenten King Jammy, og hører at noen av studiomedhjelperne leker seg med en Casio Rhythm Box. Denne maskinen hadde ferdigprogrammerte rockerytmer, men karene satte ned tempoet slik at det nærmet seg reggae.

Smith likte hva han hørte, og innså at det passet som hånd i hanske til teksten som hadde rullet i hodet hans: «Under mi sleng teng / mi under mi sleng teng». Siden han hadde teksten klar, kom han raskt opp med et keyboardriff som passet til rytmen. Vips, så satt gjengen på en av 1980-tallets største reggaeslagere.

Det stoppet ikke der. «Under Mi Sleng Teng» var bare den første av rundt 400 versjoner av rytmen fra Casio-keyboardet, og i dag er Jamaica fullstendig dominert av «riddim»-industrien. De største stjernene står i kø for å gjøre sine versjoner av de heteste rytmesporene, og også innen hiphop og r&b får vi stadig oftere høre flere artister over de mest populære beatsene. Her hjemme gjorde Tungtvann låten «Sinnsyk» over den populære «coolie dance»-rytmen.

Musikkpolitiet ser sjelden på dancehall med blide øyne. Det prestisjetunge musikkmagasinet The Wire har en fast side om dub, mens dancehall fullstendig overhøres. Sjangeren er lett å avfeie som sex- og voldsfokusert øyeblikksmusikk, og den anerkjente reggaehistorikeren Lloyd Bradley stiller i boken Bass Culture spørsmål om noen dancehallalbum vil overleve slik reggaeplatene fra 1970-tallet lever videre i dag.

Sannheten at dancehallprodusentene leder an i utviklingen av popmusikken. Produsenter som Timbaland og The Neptunes har lenge myst mot Jamaica, mens dancehall påvirker popstjerner som Gwen Stefani og Missy Elliott, reggaeton på Puerto Rico, svensk og tysk reggae og norsk hiphop. Bare spør Mira Craig, Tungtvann eller Syv Fjell Bergsystem.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 20. september 2005.