Christopher Nielsens Weltschmerz er tilbake

Christopher Nielsen er tilbake med nummer ni av Weltschmerz, på intet mindre enn 132 sider. Mens vi venter på sleppefest og utstilling på Dortmund Bodega (Schous plass 6 lørdag 1. til og med mandag 3. mai), er det på tide med et aldri så lite tilbakeblikk på hefteserien. Dette er også startskuddet for en aldri så liten No Comprendo Press Spessial på bloggen.

Les for øvrig mer om Christopher Nielsens egne heftefavoritter (anno 1995) her. Og mer om Christopher Nielsen her og her.

Christopher Nielsen
Weltschmerz nr. 1
No Comprendo Press 1994

Omslaget viser en naken Christopher Nielsen som gråter sine salte tårer over jordkloden, og Nielsens nye blad Weltschmerz inneholder den dypt tragiske historien «Det store underet».

Nielsen er en av Norges mest produktive og interessante serieskapere. Med Weltschmerz har han fått sitt eget blad i vanlig «Donald»-format. Tanken er at bladet skal komme ut et par ganger i året, og være en kanal for ulike historier fra Nielsens fantasi. I det første nummeret forteller Nielsen historien om Lillemor, som, via spermbank, får tvillingene Hans og Grete.

Lillemor er alene om barna og sliter med å forsørge sin lille familie. Barna er som barn flest kravstore. Lillemor mislykkes med sine forsøk på å oppfylle barnas ønsker, og Hans og Grete viser svært lite kjærlighet overfor moren sin.

Det er en annerledes Nielsen vi møter her, historien er dypt tragisk, og den grovkornete humoren som Nielsen er kjent for er tonet ned. Historien har humor, men er av det tragikomiske slaget. Barna er fullstendig ufordragelige, og leseren får uten tvil sympati for stakkers Lillemor og hennes kamp for å glede sine barn. Dette er serien foreldre skal gi til sine bortskjemte barn, enten de er snørrunger, eller i puberteten.

Nielsen er ikke akkurat kjent for å komme med subtile poenger, han hamrer som regel inn moralen med storslegga. Dessverre taper denne serien seg en del på mangelen på nyanser. Lillemor er bare god og snill, mens barna er noen djevelunger. Vestkantungdommen er kraftig karikert, og aldershjemmet i serien er beskrevet som den reneste fangeleiren (Lillemor må vente i ni måneder før hun kan ta en telefon).

Denne mangelen på nyanser og de overdrevne karikaturene gjør at man ikke tar Nielsens historie helt på alvor. Etter min mening hadde historien blitt bedre hvis Nielsen hadde lagt litt tøyler på personbeskrivelsene sine. Det er bare Lillemor som har personlighet og troverdighet i serien, de andre figurene er bare stereotype karikaturer.

Disse harde ord til tross, så er det liten tvil om at Nielsen er Serie-Norges beste historieforteller, og det blir spennende å se hva han finner på i de neste numrene i Weltschmerz. Som tegner blir Nielsen bedre og bedre, og tross sine feil er «Det store underet» et viktig skritt videre for Nielsen, også historiemessig.

Christopher Nielsen
Weltschmerz nr. 4
No Comprendo Press 1997

Bra, men noe overdreven slankesatire fra Christopher Nielsen.

Christopher Nielsen har en lei uvane med å bruke for sterke virkemidler i sine tegneserier. Så skjer også i hans nyeste utgave av sitt eget seriehefte Weltschmerz. Historien om det noe overvektige venninneparet Vera og Rosa i «Mitt kors å bære» blir for lite nyansert.

Nielsen forteller denne gangen om en av de utallige superslankerne som jevnlig står fram i ukebladene. Med utgangspunkt i en typisk «superslanker»-historie fra et ukeblad ønsker Nielsen å vise den virkelige og brutale historien bak slankehysteriet.

Rosa og Vera er to venninner som er litt fyldigere enn sine jevnaldrende, og som av den grunn havner litt på siden av det gode selskap. Men en dag bestemmer Vera og Rosa seg for å slanke seg. Noe de sliter med. Til sist ender det med en konfrontasjon mellom de to venninnene over et skolebrød; Veras slankekur sprekker, mens Rosa kommer i mål, blir slank og akseptert.

Stakkars Vera ender ensom igjen med vekten sin. I en flott scene på Rimi treffer hun den like overvektige Geir Jørgen, «Gjødda», og gjengen hans. Hun blir invitert med på Grandiosalag, og fortsetter vektøkningen. Det går bare verre og verre for stakkars Vera, helt til vendepunktet kommer med den kontroversielle Betty Groths slankekur.

Og her skjer også vendepunktet i Nielsens fortelling.

Beskrivelsene av den tyranniske slankekuren Vera må slite seg gjennom er såpass overdrevet at troverdigheten i historien taper seg. Jeg synes Nielsen igjen går over streken, og det som kunne blitt en bra historie sklir ut i en mindre morsom og poengløs parodi. Denne trangen til å overdrive og ta historien helt ut har spolert flere andre Nielsenhistorier for meg. Og det er synd, for han er tross alt en av de beste historiefortellerne vi har i Serie-Norge.

Men for all del, historien er bra nok den, og verdt en titt. Tross mine innsigelser lager Nielsen svært underholdende serier, de har bare en tendens til å bli noe unyanserte og overdrevne.

Heftets andre historie «Mens vi venter på dommedag» er like overdrevet og karikert, men her fungerer humoren bedre og satiren er skarpere.

Serien har for øvrig gått som føljetong i Morgenbladet tidligere.

Christopher Nielsen
Weltschmerz nr. 6
No Comprendo Press 1997

Nielsen overgår seg selv i giftig og skarpskodd satire.

Nyeste nummer av Weltschmerz druknet i oppmerksomheten rundt Nielsens suverene julehefte med To trøtte typer, men også her er Nielsen i storform. I «Mens vi venter på dommedag» overgår Nielsen nesten seg selv i giftig og skarpskodd satire. Filtrert gjennom den evige kyniker William Wasinski rettes skytset mot eksperimentelt teater og trendnisser av alle slag.

Men også resten av heftet holder god Nielsen-standard, meget gledelig etter et par svake numre. Weltschmerz er et absolutt must!

Christopher Nielsen
Weltschmerz nr. 7
No Comprendo Press 1998

Kostelig om Disney-religion

Christopher Nielsen girer opp flere hakk i kapittel ni til tretten av sin «Disney-bibel». Nielsen forteller om en fremtid hvor verdensreligionene er basert på Walt Disney, Elvis Presley, Forrest Gump, pastor Moon og Hare Krishna.

Fortalt i et bibelsk språk, og delt opp i kapitler og vers, er historien noe seig å komme inn i. Men når du først er inne innser du at Nielsen nok en gang har klart å skape noe perverst underholdende, som nesten bare han kan det.

Beskrivelsene av pilegrimsreisene til det hellige Disneyland og samfunnsritualene i disneysamfunnet er kostelige. Disney-religionen har guddommer for ethvert samfunnslag, og Nielsen understreker hvor stor påvirkningskraft disneyfigurene faktisk har i dagens samfunn. Næringslivet tilber onkel Skrue, guden for rikdom og velstand, mens de fattige, de funksjonshemmede og de uten åndelige evner søker trøst hos Langbein.

«For de prøvelser og vanskeligheter som Donald ble utsatt for var de samme som for alle lønnsarbeidere og småborgere, og i Donalds eksempel fant de trøst og støtte og hos ham søkte de oppmuntring i dårlige tider» skriver Nielsen. Nielsens røffe tegnestil vil av flere oppfattes som primitiv, men er uhyre virkningsfull og uttrykksfull. Språkmessig blir han stadig sterkere, og som forteller er han Serie-Norges sikreste.

Christopher Nielsen
Propaganda! – Christopher Nielsens noveller i utvalg
No Comprendo Press 2001

Finfin novellesamling.
Nysgjerrigheten tok overhånd da det ble kjent at Christopher Nielsens skulle gi ut en novellesamling. Hadde serieskaperen kastet tusjen og tatt seg tid til å skrive «ordentlig» litteratur midt i arbeidet med To trøtte typer-filmene?

Men Propaganda! viste seg å være en samling av Nielsens korte historier fra heftet Weltschmerz og andre fora. Og samtidig sitter en i saksen for sine egne holdninger, for dette er jo nettopp noveller – forskjellen er at Frode Grytten, Kjell Askildsen og Ingvar Ambjørnsen ikke tegner sine verk.

Du trenger ikke denne samlingen serier hvis du har Nielsens Weltschmerz-hefter – bare to av historiene kommer fra andre organer. Men for deg som bare kjenner Nielsen via To trøtte typer eller Jazzbasillen er dette en uunnværlig påminner om mannens skarpe penn og fortellerkraft.

Nielsen smører vel tjukt på til tider; slankeanstalten i «Mitt kors å bære» og abortklinikken i «Åtte og en halv uke» sklir for eksempel over i parodien. Men når Nielsen virkelig treffer, er det få som overgår ham.

Klassikeren «Kong Alkohol slår til igjen» er et herlig surrealistisk fyllemareritt, mens «Dårlig innflytelse» på genialt vis fletter inn dialog fra Charles Bukowski i historien om unge Victor. Og den nye «Rulletrappen» viser også at Nielsen på ingen måte står i fare for å miste grepet.

La oss bare håpe at filmsuksessene hans ikke drar ham vekk altfor mye fra tegnebrettet – for vi trenger en serieskaper av hans kaliber.

6 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen. Øyvind Holen said: [blogg] No Comprendo Press Spessial 1: Christopher Nielsens Weltschmerz er tilbake http://bit.ly/bRPuiK […]

  2. […] innlegg Christopher Nielsens Weltschmerz er tilbakeBestselgeren PondusMennene bak PondusNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdEn […]

  3. […] vignettene fra blader som Fidus og Forresten og smakebitene fra personlige hefteserier som Weltschmerz, Mjau Mjau og finnfinnfinn. Problemet med en slik samling er at serieskaperne bare får noen få […]

  4. […] mer om Christopher Nielsen her, her, her og […]

  5. […] Morrison, Chester Brown og Supermanns jødiske røtter her, inkludert en spontan oppsetning av Christopher Nielsens klassiske «Rulletrappen». Dessverre er ikke min subtile hyllest til Christopher Nolans Inception […]

  6. […] om Nielsen her, her , her , her og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: