No Comprendo Press: Fra Elvis Costello til To trøtte typer

No Comprendo Press Spessial, dag 2: Jeg skrev denne saken for TEGN i anledning forlagets tiårsjubileum i 2002, før forlaget begynte å flørte med billedkunstnere som Pushwagner, Olaf Gulbransson og Vanessa Baird.

Det startet med to kompiser som digget Elvis Costello, og ble en bemerkelsesverdig norsk tegneseriesuksess.

View this post on Instagram

A post shared by No Comprendo Press (@nocomprendopress)

Det var to selvsikre forleggere som henvendte seg til sine lesere i 1993. Barndomsvennene Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg hadde oppfylte drømmen om å gi ut norske tegneserier med antologien Fidus og skrev følgende i sin hilsen til leserne i første nummer: ”Vi tror at Fidus vil bli en sterk og klar røst i den kakofonien som er norsk kulturliv”.  De skrev også: ”Det bladet du holder i hånden representerer det ypperste innen norsk tegneseriekunst i dag, og for første gang er Norges fremste serieforfattere samlet i ett blad”.

Store ord, men selv om Fidus på ingen måte ble den sterke og klare røsten forleggerne håpet på, har forlaget No Comprendo Press spilt en unik, samlende og inspirerende rolle i norsk kulturliv – der Knut Nærums niende Bloid-samling og Steffen Kvernelands versjon av Edgar Allen Poes Den sorte katten nylig var forlagets 49. og 50. utgivelse. TEGN samlet Holtestaul, Bratberg, Christopher Nielsen og Knut Nærum til en prat om No Comprendo Press’ tiårsjubileum.

Rennestenspoeten
Rart å tenke på at forleggerne i utgangspunktet ikke turte ta kontakt med Christopher Nielsen for å diskutere et samarbeid.

– Vi hadde litt kontakt med Rolf Classon i Tago Förlag etter oversettelsen av Arne And, og han sa vi burde kontakte Christopher – som han hadde gitt ut i Sverige tidligere. Da vi ringte Classon og fortalte at vi skulle gi ut tegneserier i Norge, begynte han å snakke om Christopher med en gang. No Comprendo og Fidus var på en måte modulert etter Tago og Galago, forklarer Holtestaul.

– Men dere hadde hørt om Christopher? spør Nærum.

– Ja selvsagt, men det var på grunn av Rolfs backing vi turte å ringe, mimrer Bratberg.

Men forlaget startet verken med Nielsen, Nærum eller Fidus, men med en forfyllet svensk rennestenspoet. Eller rettere sagt med en Elvis Costello-konsert i Stockholm i 1991.

– Hallvard og jeg har kjent hverandre siden vi gikk på skolen, og hadde lenge snakket løst og fast om å starte et serieforlag. Så var vi på denne Elvis Costello-konserten i Stockholm, og den var helt okei. Men det som virkelig gjorde inntrykk var en svensk tegneserie vi tilfeldigvis kom over, nemlig Charlie Christensens Arne Anka, forteller Holtestaul.

– Vi lo så mye av serien på flyturen hjem at vi bestemte oss for å prøve å søke om rettighetene fra Tago Förlag, supplerer Hallvard.

Duoen så det klare potensialet serien hadde i Norge, der Arnes bekymringer om systembolag, utelivskøer, slapsete vintre og uvillige kvinnfolk lå snublende nær den norske virkeligheten. Ved påsketider 1992 kom Arne And ut, en samling av det beste fra de første svenske Arne Anka-albumene – oversatt og håndtekstet av utgiverne selv. No Comprendo Press var født.

– Det gikk veldig bra, vi fikk stor oppmerksomhet og solgte ut to opplag ganske kjapt. Så fikk vi lyst til å gjøre mer, og det var altså da vi ringte Christopher og hadde et møte der vi snakket om å samle forskjellige folk og gi ut et blad. Og det bladet ble Fidus.

Klikkdannelse
Til neste møte ble en redaksjon skramlet sammen. Foruten Christopher besto den av Mikael Holmberg, Steffen Kverneland, Waldemar Hepstein, Knut Nærum og Ola Hegdal. Selv om No Comprendo-klikken i dag kan virke sammensveiset, var det faktisk flere av redaksjonsmedlemmene som aldri hadde møtt hverandre tidligere – selv om de fleste også hadde bidratt til blader som Brage og Gateavisa.

– Jeg var ikke med på det første møtet, men på mitt første Fidus-møte virket det som om jeg hadde ruslet inn i en vel etablert gjeng. Jeg kjente bare Mikal og Hepstein godt fra før, men No Comprendo representerte noe nytt i og med at folk jobbet mer sammen. Fidus var et stort skritt framover for klikkdannelsen i det norske tegneseriemiljøet. Det var positivt – i alle fall for oss, minnes Nærum.

Selv om tegneserieboomen fra midten av 1980-tallet var i ferd med å trekke sine siste sukk, så situasjonen for norske tegneserier slettes ikke så verst ut tidlig på 90-tallet. Nielsen hadde fått ut En fettsugers bekjennelser og Jazzbasillen på Semic, mens Nærum hadde gitt ut to Bloid-samlinger og Vi går for regnskogen på samme forlag. Kverneland hadde De knyttede never på TEGN A/L Bum, mens Cappelen sto bak Holmbergs Kunsten å gå i baret.

Men de etablerte forlagene benyttet raskt anledningen til å skygge banen når det kom til norske albumutgivelser da No Comprendo meldte sin ankomst – helt til Jippi Forlag ble etablert i 1997. Med unntak av Bladkompaniet, som ga ut InkaLills Ridderne av Dor og en rekke norske humoralbum og –bøker har No Comprendo og Jippi nærmest båret fanen for norske tegneserier alene på 90-tallet.

– Hvor ble det av de etablerte forlagene? Ble No Comprendo en idealistisk arvtager for deres dårlige samvittighet?

– Det må du nesten spørre forlagene om. Vi ble plutselig ganske alene, og når en begynner med noe andre ikke vil gjøre, kan en i det minste være forut for sin tid, sier Holtestaul.

– Cappelen kjørte sånn highbrowopplegg med fancy, dyre utgivelser, mens Semic aldri klarte å frigjøre seg fra kiosklitteraturen. No Comprendo klarte å kombinere dette, mener Nielsen.

– Jeg tror det er for få mennesker som lager tegneserier av slik kvalitet at det faktisk kan gis ut. Cappelen skal nå bygge seg opp igjen på Nemi og har hanket inn Lise Myhre, men de kan ikke lage tegneserieskapere, sier Nærum.

– Men de kan overta andre forlags serieskapere…?

– Det går an å forestille seg at Cappelen kan prøve å tilknytte seg andre serieskapere, sier Nærum forsiktig.

– Du gjør deg til et dårlig forlag dersom du sikler på andres forfattere. Det skal vi ikke ha noe av, synes Nielsen.

– Det skal i så fall være diskret sikling med lommetørkle for hånden, avrunder Nærum.

Overambisiøst
Uansett: No Comprendo klarte å kombinere highbrow og lowbrow, mener Nielsen. Og noe av det typiske med forlaget er nettopp den gradvise overgangen fra kioskenes heftetankegang til for bokhandlernes krav om større utgivelser med lengre levetid.

1993 var preget av spirende optimisme: Fidus skulle ut fire ganger årlig, mens redaksjonsmedlemmene skulle slippes løs i solohefter. Narvesen var viktigste utsalgssted.

– Det viste seg fort at vi gapte over for mye, og det har gått lenger og lenger mellom hvert nummer av Fidus. Dessuten har alle redaksjonsmedlemmene fått veldig mye mer å gjøre, og der vi betaler royalties på soloheftene har Fidus hele tiden vært et idealistisk prosjekt, forklarer Holtestaul.

– Betalte oppdrag har helt klart vært en svøpe for Fidus, spøker Nærum.

Første nummer fikk god oppmerksomhet i pressen, men allerede fra nummer to dabbet interessen av. Redaksjonen fant ut at nummer to-utgivelser sjelden skaper de store overskriftene, og selv om det ble tre Fidus i 1993 er det til dags dato bare utgitt ti numre totalt – det siste kom i 1999. Men Fidus er ikke død

– Vi skulle lage markedets kuleste tegneserieblad noensinne, med Galago, RAW og Weirdo som forbilder. Og kult ble det jo, og blir det fortsatt når det en gang kommer ut igjen. Vi planlegger et coffee table-Fidus uten nummering. En stor og tung utgivelse som folk kan bære seg skakk på, både fysisk og mentalt, proklamerer Nærum.

– Vi burde ikke ha nummerert Fidus, og du kan kalle utgivelsesfrekvensen en sakte nedbremsing, noe som var helt bevisst, mener Nielsen.

For selv om heftetankegangen ikke er forlatt, er den klart kommet mer i bakgrunnen i forlaget.

– Det har vært planen hele tiden. Vi har bygd opp en grunnmur av hefter, og nå setter vi seriene sammen i bøker og selger de en gang til, fortsetter Nielsen.

Og med 12 utgivelser så langt i 2001 og 2002 er No Comprendo Press nøyaktig like aktivt som i 1993 og 1994, de to hektiske årene etter oppstarten. På midten av 90-tallet fikk forlaget et skudd for bauen da det mistet rettighetene til Arne Anka til Bladkompaniet som følge av at Tago Förlag ble solgt i Sverige. Da var det Christopher Nielsen som holdt skuta flytende; sju av 14 utgivelser i årene 1996 til 1998 kom fra Nielsens hånd. Og gjenutgivelsen av klassikeren Jazzbasillen, opprinnelig gitt ut av Semic i 1990, ble en viktig suksess.

– Det er en kjerne av tegneserieinteresserte i Norge som kjøper det aller meste. Men det er vanskelig å nå utover de, spesielt med hefter, fordi det er så få spesialbutikker i Norge. Det er også noe av tankegangen bak boksamlingene, noe som har ført til at vi har nådd flere gjennom bokhandlere og bokklubber. Relanseringen av Jazzbasillen var det første vi gjorde på den måten. Vi fikk mange spørsmål om det, etter som den ikke hadde vært i salg på lenge – noe den burde være, for det er en slik bok som selger jevnt og trutt hele tiden, forklarer Holtestaul.

Utvidet virksomhet
Forlaget burde kanskje lukta lunta etter at en pakke med Arne And og Amputerte klassikere I ble solgt gjennom Bokklubben Dagens Bok, men siden har forlaget også fått inn Amputerte Klassikere IV og Nielsen-samlingene Homo Norvegicus og Propaganda! i bokklubbene. Og utvidet virksomheten ved å gi ut Mats Sivertsens billedbok Boka om Tombo (som Øvre Eiker bibliotek nektet å sette ut i hyllene fordi den ikke var barnevennlig) og manuset til Nielsens To trøtte typer TV-spessial!.

– Det med billedbøker og illustrerte barnebøker ligger ganske nært forlagsvirksomheten, og det gikk veldig fint med Boka om Tombo. Både den og manusboka kom inn under innkjøpsordningen, men falt naturlig nok utenom Norsk kulturråds tegneseriestøtte.

– Ville dere foretrukket en innkjøpsordning for tegneserier?

– En egen innkjøpsordning for tegneserier er bare noe en snakker om på seminarer. Det virker som støtteordningen fra Kulturrådet i dag er bedre for No Comprendo, siden vi trolig ville konkurrert mot en del utgivelser som klarer seg greit uten støtte med en innkjøpsordning. Men det hele kommer også an på om en innkjøpsordning også ville omfattet oversatte ting.

For når No Comprendo Press i vinter ga ut sitt første oversatte tegneseriealbum siden Arne And II, er det lite økonomisk støtte å hente. Forlaget satset heller på at filmatiseringen av Daniel Clowes’ Ghost World ville gi utgivelsen den drahjelpen den trengte. I Fidus har forlaget tidligere oversatt både Clowes og serieskapere som Renee French, Gunnar Lundkvist, Charles Burns, Aleksandar Zograf og Peter Bagge – men da bare i kortformat.

– Vi har ingen konkrete planer om flere oversettelser, men følte at Ghost World er en veldig viktig serie. Vi begynte faktisk å snakke om det før vi hørte om filmatiseringen; at det var en fin representant for en type tegneserier veldig få leser i Norge. Vi snakker om en kunstform nesten ingen har tatt tak i, verken forlag eller medier. Og havner utenom både innkjøpsordning og kulturrådsstøtte, forklarer Holtestaul.

Velkommen konkurranse
Om det er forlagsnavnet som har skylden eller ei, så har i alle fall No Comprendo Press ikke oppnådd noe særlig suksess med å få oversatt sine serieskapere. Forlaget gjorde selv et utfall med antologien No Comprendo! Comics under den nordiske satsningen på tegneseriefestivalen i Angoulême i 1997 – uten noe særlig resultat.

– Vi hadde vel et håp om at det skulle føre til noe mer, men det er ikke mange som blir oversatt heller. Men vi jobber fortsatt med det, sier Holtestaul.

– Litt misunnelig på Jason og Jippi Forlag, kanskje?

– Vi er ikke misunnelige, det er veldig fint det som skjer med Jason.

– Vi trives i Norge, vi vil ikke ut. Jason jukser, det er ikke tekst i seriene hans. Det holder ikke, spøker Nielsen.

– Jason er mer frempå enn noensinne. Folk kan vite om Jason uten å ha lest noe han har gjort, rett og slett fordi det er en nyhet at en nordmann går hen og blir svær i utlandet – i tillegg med noe som er såpass personlig og rart, skryter Nærum.

– Og så må vi få med at dere refuserte Jason, knegger Nielsen.

– Det er ikke riktig at vi refuserte Jason. Jason trykte vi i flere nummer av Fidus, vi hadde bare ikke penger den gangen til å satse på et blad til à la Weltschmerz. Det var stort nok løft som det var, svarer Holtestaul.

For selv om No Comprendo med årene har knyttet til seg nye og jevnaldrende navn som Lars og Anna Fiske og Mette K. Hellenes, gikk yngre serieskapere som Jason, Rune Borvik og Ronny Haugeland til Jippi Forlag da det startet i 1997 – selv om alle hadde sluppet til i Fidus først.

– Jeg tror vår ære for Jippi Forlags fødsel må kalles ære via unnlatelse. Hvis du er ung og utålmodig kan du ikke sitte og vente på neste nummer av et blad som i beste fall kommer ut en gang i året, mener Nærum.

– Jeg husker at Jippi sa det skulle være et alternativ til de etablerte forlagene. Jeg vet ikke om de så på oss som etablert, men det har heldigvis vist seg at det har vært plass til to forlag som driver med noenlunde det samme, sier Holtestaul.

– Vi burde sende inn noen serier til Pokus eller Dongery bare for å slutte sirkelen, svarer Nærum og viser til underskogen av forlag som har startet opp som en reaksjon mot Jippi Forlag igjen.

Lite typebasert moro
Men hvorfor har verken Jippi eller No Comprendo klart å levere en virkelig salgssuksess? Nielsen-samlingen Homo Norvegicus har så godt som solgt ut førsteopplaget på 5000, mens forlaget Galago (tidligere Tago) til sammenligning har solgt 30.000 eksemplarer av Martin Kellermans to Rocky-bøker.

– No Comprendo har alltid vært bedre på å utøve god smak enn med merkevarebygging, mener Nærum.

Han tror det har noe med mangel på sterke figurer å gjøre. Med unntak av Nielsens To trøtte typer har verken Jippi eller No Comprendo servert figurer som er like sterke og gjenkjennelige som stripesuksesser som Pondus og Nemi.

– Det som har solgt best i Sverige er typebasert moro som Arne And, Socker-Conny og Rocky. Det er de samme sterke og gjenkjennelige figurene som Christopher er dyktig til å lage.

– Så hvorfor har dere ikke utnyttet potensialet på samme måte som Pondus og Nemi?

– En stripe har andre krav enn det meste vi gir ut. Propaganda! er for eksempel ”noveller i utvalg” – der poenget nettopp er at det ikke skal være gjennomgangsfigurer, men frittstående historier. Det er mer i tråd med amerikansk underground som Clowes, forklarer Holtestaul.

– Vi driver ikke med striper. Vi driver med litteratur, svarer Nielsen

– Hadde jeg vært interessert i at Rita Bloid skulle havne på T-skjorter ville jeg skrevet henne annerledes, opplyser Nærum.

Kvartetten innrømmer at salgstall er noe de tenker på, men mener det er viktig å se på forlagsdriften som helhet.

– Vi har jo ikke tjent noe penger, ikke noe særlig i alle fall, synes Nielsen.

– Men vi har gitt ut mye, om en ser på det som medgang. Og vi har ikke gitt ut noe som har sunket uten spor. Det vi har gitt ut er ting vi har ment var viktig å gi ut, selv om vi ikke har sett på det som noen potensiell økonomisk suksess. Men da har vi brukt penger vi har tjent på andre utgivelser til å subsidiere disse, og du kan vel si at vi har tenkt litt langsiktig: Selv om vi ikke tjener penger nå, har det livets rett og kan tjene penger på sikt, sier Holtestaul før Nærum tar opp tråden:

– Alt som ikke selger 5500 eksemplarer må jo regnes som en skuffelse, for det har jo aldri vært noen policy at ting ikke skulle selge mer enn 600 eller 1400 eller hva nå det har vært? Men hva selger en ny norsk roman? De flester selger ikke mer enn tusen eksemplarer.

– Nei, sammenlignet med det så tror jeg tegneserier selger veldig bra, svarer Holtestaul.

– Vi må vise at tegneserier som medium kan klare seg uten massen. Jeg ble droppet av Semic fordi de ikke klarte å tjene penger på seriene mine, men nå har No Comprendo gitt ut seks samlinger av Bloid siden 1994.

Drømmeprosjekter
Da No Comprendo Press ble startet var målet bare å få gitt ut Arne Anka på norsk, så 48 ekstra utgivelser må uansett betegnes som en suksess. Men forleggerne har ikke så lyst til å snakke om store framtidsplaner.

– Det kommer en samling av Waldemar Hepsteins beste serier og Steffen jobber med en selvbiografisk serie han har kalt Slyngel. Mats Sivertsen jobber med en oppfølger til Boka om Tombo, og i tillegg planlegger vi flere samlebøker med Christopher, med serier fra Weltschmerz og eldre ting. Men det blir nok først i 2003, røper Holtestaul.

Tidligere har forleggerne røpet at de planla et satireblad, etter mønster av amerikanske Comic Relief – med både tegneserier, kommentarer og avistegninger.

– Helt fra startfasen har vi vært interessert i politisk satire. Vi var fans av Knuts serier og tegninger, men det er veldig få som holder på i det formatet. Men samtidig har vi utrolig mange bra avistegnere i Norge. Vi har fortsatt planer og ønsker om et slikt blad, men vi får se hvordan det går framover, sier Bratberg.

Og alle serietegnere har da også sitt drømmeprosjekt som det tar år før det blir utgitt, om det noen gang blir det. Lise Myhre har sin fantasy-serie Nyx, Waldemar Hepstein har lenge snakket om Delfinkvinnens kyss, mens Christopher Nielsen har fristet med sin gigantserie Mikrokosmos i mange år.

Og det er lenge siden Trygve Høiseth satte i gang å tegne Knut Nærums manus til Sydpolmysteriet, og i tredje nummer av Smult snakker samme Nærum om sin drømmeserie: Bilt. ”Den skal handle om verdens rikeste mann, nazismens framvekst, Mikke Mus og noen mord”, forklarte han. Men verken vi lesere eller forleggere tør og sitte og vente på at slike prosjekter skal bli ferdig. Tålmodighet er en dyd for en tegneserieforlegger.

– Sånn har det alltid vært. Slike serier tar veldig lang tid, og kommer mye an på arbeidssituasjonen til tegnerne, sier Holtestaul.

– Tegneserier er først og fremst et kall. Avskalling er bare sunt, det er de som ikke brenner for tegneserier som faller fra, sier Nielsen, som har lovet å vende tilbake til tegnebrettet etter at han er ferdig som regissør for To trøtte typer-langfilmen Slipp Jimmy fri.

– Det er for få rentenister blant norske serietegnere. Dersom du skal sette deg ned for å jobbe med et album et helt år, må du enten få penger fra et annet hold eller være veldig glad i ris, tror Nærum.

Undersak: Jippi Forlag: – Ikke noe forbilde

Startet Jippi Forlag opp i 1997 som et ungdomsopprør mot ”gubbene” i No Comprendo? Var Rune Borvik, Jason, Ronny Haugeland, Jens K. Styve og resten av Jippi-tegnerne lei av å vente på å slippe til med noen sider i Fidus en gang i lysåret? Forlsagssjef Erik Falk forklarer sammenhengen.

– Da vi startet opp Jippi hadde vi over ti års erfaring med fanziner som Kraftig Kost, Smittsomt Gjesp og Fantazine. Dessuten ble de to første numrene av Forresten gitt ut via Gateavisa, med tradisjoner tilbake til Psykose og Gateavisas tegneserieekstra.

Falk innrømmer samtidig at det på midten av 90-tallet ikke var så mange andre utgivelsesmuligheter for norske serieskapere No Comprendo, og at Jippi følgelig ble en dyd av nødvendighet.

– Men vel så viktig forbilde for oss var amerikanske forlag som Fantagraphics og tilhørende tegnere, som begge forlagene er blitt inspirert av. Vi beveger oss begge i den samme tradisjonen og har flere av de samme idealene med vekt på troverdighet, en slags realisme og karakterer mer enn sjangerhistorier og fantasy/science fiction.

– Når det er sagt, har No Comprendo hele tiden vært der som en storebror, og i starten var det kanskje et poeng å definere oss som litt uavhengige og forskjellige. For eksempel var det både for No Comprendo og oss et poeng at vi ikke hadde for mye overlapp av tegnere i Fidus og Forresten, slik at bladene ikke ble for like. I dag er profilene så forskjellige at det ikke lenger oppfattes som noe problem. Jeg liker også å tro at vi kan ha hjulpet til å gi No Comprendo litt fornyet energi da vi startet. For eksempel når det gjelder lavprispolitikk på heftene og gatesalg og solohefter med spesialtegnede lange historier, avslutter Falk.

No Comprendo bibliografi (anno 2002):

Arne And nr. 1-2 av Charlie Christensen (1992-1994)

Fidus nr. 1-10 av Waldemar Hepstein/Knut Nærum (red.) (1993-1999)

På Kloden nr. 1-3 av Ola Hegdal (1993-2001)

Et spill mellom fire av Steffen Kverneland (1994)

Amputerte Klassikere nr. 1, 4 (1994/2001)

Weltschmerz nr. 1-8 av Christopher Nielsen (1994-2001)

Bloid nr. 3-9 av Knut Nærum (1994-2002)

To trøtte typer Ekstra Narver Spessial! av Christopher Nielsen (1996)

Matje – Debutanten av Lars Fiske (1996)

To trøtte typer Julespessial! av Christopher Nielsen (1996)

No Comprendo! Comics (engelskspråklig utgivelse utgitt i forbindelse med tegneseriefestivalen i Angoulême)

Jazzbasillen av Christopher Nielsen (1998)

Jei, Per Hansen av Ola Hegdal (1999)

Forvandlingen av Anna Fiske (1999)

Matje-Ismen av Lars Fiske (2000)

Homo Norvegicus av Christopher Nielsen (2000)

Garborg & Co. av Steffen Kverneland (2001)

Propaganda! – noveller i utvalg av Christopher Nielsen (2001)

Boka om Tombo av Mats Sivertsen (2001)

To trøtte typer TV-spessial (manus) av Christopher Nielsen (2001)

Ghost World av Daniel Clowes (2002)

Kebbelife av Mette K. Hellenes (2002)

Snakke med dyr av Anna Fiske (2002)

Den sorte katten av Steffen Kverneland (2002)