Steffen Kverneland: Med gift i pennen

No Comprendo Press spessial, dag 3: Steffen Kverneland amputerer klassikere, hyller giganter som Edvard Munch og Olaf Gulbransson, og lager tegneserie om da han sniffet lim og terroriserte omgivelsene i barndommens Haugesund. Her er intet mindre enn 15 anmeldelser og intervjuer.

1: Bergens Tidende-intervju fra 1993.

Den blonde kjempe, Jonas Fjeld, gjenoppstår i disse dager som tegneserie. Tegneserien er basert på helten fra Øvre Richter Frichs røverromaner. Historien er hentet fra den første romanen om Jonas Fjeld, De knyttede næver, fra 1911. Serien er ført i pennen av Steffen Kverneland, 30-årig haugesunder.

Ifølge Willy Dahl er Frich norsk triviallitteraturs mest erklærte rasist og voldsromantiker. Bøkene om Jonas Fjeld er en smørje av rasisme, jødehets, antikommunisme og har klare fascistiske trekk.

– Hvorfor i alle dager lager man tegneserie av denne romanen, Steffen Kverneland?

– Boken ble skrevet i 1911 før fascismen var påtenkt, opplyser Kverneland fra sitt tegnereir på Grunerløkka i Oslo.

– I dag virker historien ufrivillig morsom, og den parodierer seg selv. I min versjon har jeg ikke forandret teksten eller innholdet, men det blir allikevel en parodi eller komedie. Intrigene i bøkene er temmelig banale, og kan sammenlignes med James Bond. De knyttede næver var den første Jonas Fjeld-boken og den er langt fra så ekstrem som de som kom senere. Den inneholder en del rasistiske bemerkninger og kvasifilosofi, tydelig inspirert av Nietzsche. Erko, Jonas Fjelds finske dvergmedhjelper, blir konstant sammenlignet med dyr, enten det er en trofast hund eller en smidig ape.

Norges bank
– Hvem er Jonas Fjeld?

– Jonas Fjeld er en fysisk kjempesvær mann, bokstavelig talt et fjell. Han er kirurg, og har et voldsomt overskudd. Han er nærmest Nietzsches overmenneske personifisert. For å få utløp for all sin innestengte energi tyr han til kriminalitet» alt fra rovmord til bankran. I De knyttede næver bryter han og Erko seg inn i Norges Bank, og kommer i konflikt med en internasjonal forbryterliga.

– Er det en bra bok?

– Nei, den er ikke bra, men den er veldig morsom. Det er selve språket og stilen som gjør den morsom. Da jeg leste boken for første gang, falt det meg raskt inn at dette kunne det bli tegneserie av. Boken var så visuell og overdrevet at den passet perfekt som tegneserie, sier Kverneland.

Dette kommer også tydelig fram i tegnestilen Kverneland har brukt. En salig blanding av herlig overdrevne ariske nordmenn og mer naturtro skikkelser beveger seg rundt i en realistisk utgave av Oslo på begynnelsen av 1900- tallet.

Amputerte klassikere
Kverneland tror ikke at han kommer til å tjene noe på albumet, og han sjonglerer en rekke forskjellige tegneoppdrag samtidig.

– Det blir kjedelig hvis jeg bare holder på med en enkelt ting. Jeg klarer å overleve på tegneserier, for jeg har ikke gjort et ærlig stykke arbeid på ti år, sier han.

Foruten De knyttede næver tegner Kverneland politiske karikaturtegninger for Dag og Tid og Nationen, og han har laget serier for Norsk Mad og Fidus. Disse skriver han også selv, men det er som «mishandler» av romaner han har gjort seg kjent. I litteraturtidsskriftet Vagant har han laget tegneserier av verk av blant annet James Joyce og Bjørnstjerne Bjørnson. I Morgenbladet står han for Amputerte klassikere, hvor norske romaner blir forvandlet til ensiders tegneserier.

– Jeg leser ikke nødvendigvis bøkene jeg amputerer, sier Kverneland.

– Ofte blar jeg bare gjennom og skumleser litt for å trekke ut essensen av boken. Dette var tilfellet da jeg lagde tegneserier av Herbjørg Wassmos Det stumme rommet. Den boken har jeg ikke lest, og ikke har jeg tenkt å lese den heller. I dette tilfellet tegnet jeg den ikke en gang. I stedet klippet jeg ut tegninger fra et gammelt Tuppen og Lillemor-hefte, og satte tekst til det. Jeg har også laget tegneserie av Jan Kjærstads Homo Falsus, og Tarjei Vesaas’ Fuglane, som jeg riktignok har lest. Sistnevnte lagde jeg som en Vibeke Løkkeberg-filmatisering, sier han.

Tiden vil vise om det norske tegneseriepublikummet vi trykke Jonas Fjeld til sitt bryst, slik som norske lesere gjorde det da bøkene kom ut for første gang. Samtidig må norske forfattere leve i frykt for at Steffen Kverneland skal maltraktere deres bøker i tegnet form.

2: Bergens Tidende-anmeldelse av Et spill mellom fire.

Steffen Kverneland
Et spill mellom fire
No Comprendo Press 1994

Nok en triumf for tegneseriemaker Kverneland.

Steffen Kverneland har gjort det til sin oppgave å radbrekke og presentere på nytt igjen oversette skatter fra norsk litteraturhistorie. I Kvernelands samling Amputerte klassikere» var ett av høydepunktene versjonen av Romantikk-novellen «Et spill mellom fire» fra 1956. Nå har Kverneland utvidet sin versjon fra 1 til 32 sider.

Johan Barres «Et spill mellom fire» er historien om den norske flykapteinen Knut Bjerke, som en mørk og stormfull natt redder den svenske slagerdronningen Clara Wester fra to veskenappere. Clara og Knut kommer godt overens, men Clara er sammen med pianisten Gøsta Hansson. Knut på sin side er sammen med den farlig vakre Turid Berg. Etter mye dramatikk og romantikk ender de to parene sammen oppe på Nøsen Turisthotell i Vestre Slidre hvor historien får en overraskende vending.

Steffen Kverneland har skjønt noe norske filmskapere ikke har oppfattet, man må ikke ta utgangspunktet i en akseptert klassiker for å lage en interessant tegneserie eller film. Så mens norske filmskapere på død og liv skal filmatisere Hamsun og Undset, lager Kverneland sine helt personlige og ubetalelige versjoner av Øvre Richter Frich og gamle Romantikk-blader.

Et spill mellom fire fungerer først og fremst på grunn av Kvernelands groteske og karikerte figurer, men også på grunn av de skarpe motsetningene mellom tekst og bilde. Kontrasten mellom Sparres uskyldige kjærlighetshistorie fra 50-tallet og Kvernelands herlige persontegninger viser hvordan tegneseriemediet kan utnyttes. Her er tekst og tegning like viktig og forteller nesten hver sin historie. Kvernelands versjoner av Clara og Knut som små, feite og stygge var neppe som Johan Barre hadde tenkt seg.
I korthet er dette nok en triumf for Kverneland.

Historien har alt; dramatikk, kjærlighet, sjalusi og utroskap. Sluttoppgjøret mellom flygeren Knut og den svenske storsjarmøren Gøsta er verdt prisen alene.

3: VG-sak fra 1996, om tegneserieoperaen Blob.

BOINK! Verdens første tegneserieopera er klar på norsk!

Det blir mye krasj og bang når komponisten Ole-Henrik Moe jr. og serietegneren Steffen Kverneland slår seg sammen. Sammen lager de to tegneserieoperaen Blob.

Minioperaen skal etter planen uroppføres på den store tegneseriefestivalen i Angoulême i Frankrike i januar.

– Operaen handler om to ultranormale mennesker som deler seng. Historien er inspirert av ekteskapelig krangel og husbråk, forteller Steffen Kverneland, som er ansvarlig for teksten, eller librettoen som det heter på operaspråket.

Tegneserier kan handle om hva som helst, men med denne operaen er det formen, ikke historien, som låner de typiske trekkene fra tegneserien.

Her kommer komponisten Ole-Henrik Moe jr. inn. Det er musikken og lydene i Blob som låner mest fra tegneserien.

– Tegneserien har et rikt og unikt forråd av lydeffekter, og har en helt spesiell måte å gjengi lyd på. Jeg prøver å omskape tegneseriens lydeffekter til lyd igjen, sier Moe

Følgene blir at oppsetningen gjør bruk av noe uvanlige instrumenter. For eksempel brukes en sag for å illustrere soving og snorking. Et kjent knep i tegneserien, men lite brukt ellers.

Etter uroppføringen vil minioperaen settes opp under Animerte dager i Oslo, og man håper sågar å sette den opp i Grieghallen i Bergen, i Haugesund og i Finland.

– Vil Blob bli satt opp på Den Norske Opera, Moe?

– Det tviler jeg på.

4: Bergens Tidende-anmeldelse av Amputerte klassikere II.

Steffen Kverneland
Amputerte klassikere II
Spartacus 1996

Veldig bra, men ikke helstøpt fra Kverneland.
Steffen Kverneland tilhører utvilsomt A-laget av norskeserieskapere. Dette er den femte albumutgivelsen fra haugesunderen siden 1993s praktverk De knyttede never.

Amputerte klassikere samler en rekke serier Kverneland har gjort siden 1988 og fram til i dag, de fleste utgitt andre steder før. Seriene spriker i kvalitet, men samtidig viser spriket at Kverneland stadig blir bedre og sikrere både i strek og tekst. Det er et godt stykke fra den noe banale underbuksehumoren i hans versjon av Snorres ynglingesaga fra 1989 til den selvskrevne «Julepresenten» fra 1993. Sistnevnte er kanskje en av Kvernelands mest vellykkede selvskrevne historier.

Hovedvekten ligger allikevel på Kvernelands radbrekking av andres skriverier, det han kaller «amputerte klassikere». Inspirasjonen er hentet fra de gamle Illustrerte klassikere som barberte ned litteraturhistoriens klassikere til usle seriehefter. Kverneland har tatt konseptet helt ut: En side er alt han bevilger de fleste bøkene.
Amputeringen kan både være ondskapsfull eller respektfull.

Kverneland befinner seg i det ondskapsfulle hjørnet når han tar for seg Gudmund Hernes’ heller platte humorforsøk i boka Ulykkesfugler og ugagnskråker. Eller når han illustrerer Herbjørg Wassmos Dinas bok med hjelp av en maur og en frosk i de viktigste rollene.

Kvernelands amputering falt Wassmo tungt tidligere, da Det stumme rommet ble illustrert ved hjelp av tegninger fra Tuppen-heftene. Mer respekt har Kverneland når han tegner livet til Arne Garborg. Scenene fra Garborgs rangling i Kristiania er såpass spennende at det bare er å begynne å glede seg til Kvernelands kommende album, basert på skriveriene til Hans Jæger.

Styrken med Amputerte klassikere II er Kvernelands evne til å «amputere» på uventede og svært originale måter. Når han samtidig er svært uforutsigbar i det han velger å ta for seg fra litteraturhistorien blir det svært underholdende lesning.

Et av høydepunktene er versjonen av «Det aller helligste», en serieroman hentet fra Norsk ukeblad. Det voldsomme melodramaet blir gjort enda voldsommere, som denne sterke scenen mellom Victoria og Egon:

En dag støtte Victoria på EGON da hun var ute og red.

– Hallo, Egon. Hvordan går det?

Egon svarte mutt.

– Jeg reiser til Paris for å studere KUNST!

– SÅ FANTASTISK!

Egon så mørkt på henne.

Alt ledsaget av Kvernelands fantastisk overdrevne persontegninger.

En annen genistrek er Dantes Den guddomlege komedien framført av The Rat Pack: Frank Sinatra, Sammy Davis jr., Dean Martin, Betty Page med flere.

Men framfor alt er Kverneland en stor karikaturtegner. Du tviler aldri på hvem det er han fører på papiret, enten det er Gudmund Hernes, Arne Garborg eller Jan Kjærstad. Men jeg vil påstå at det er en ære å bli amputert av dr. Kverneland. Mer av dette!

5: Bergens Tidende-anmeldelse av Amputerte klassikere III.

Steffen Kverneland
Amputerte klassikere III
Cappelen 1999

Brutale, ydmykende, avstumpede og ærbødige amputasjoner av litteraturhistorien – fra Snorre til Erik Fosnes Hansen.

Aksel Sandemose løper naken og rasende rundt i fjellheimen på St. Hansaften. Jon Fosse spyr på bygdedans, kronprins Haakon Magnus går berserk i matrosdress, mens Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim venter på Godot. Når Steffen Kverneland går løs på nye og gamle klassikere – i ordets videste forstand – blir det som regel bare en tegneserieside igjen etter operasjonen. Men Kverneland klarer på en forbløffende måte å bevare originalverkets stemning og mening, enten amputasjonen oppfattes som en hyllest eller utdriting.

Den tredje samlingen med Amputerte klassikere er Kvernelands mest tilfredsstillende, mye på grunn av at serieskaperen har funnet et fast hjem på Dagbladets søndagssider. En periode fikk Kverneland også utfolde seg i farger, en utfordring han til tider mestret storartet – som i den svært lekre versjonen av Edgar Allan Poes «Amontillado-fatet» og den tre deler lange «Seteren» av Aksel Sandemose.

Men det er Kvernelands suverene evne til å plukke ut små deler fra kjente og ukjente tekster, og bruke tegningene til å oppnå ønsket effekt som virkelig imponerer. For å illustrere Nikolaj Frobenius’ beskrivelse av en meget stygg kvinne i romanen Latours katalog bruker Kverneland en langsom «zoom» ut fra Carl I. Hagens åpne gap. Et annet eksempel er når griser, sauer og aper leser samnorsk-versjonen av Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser» («Jeg glor» på samnorsk), en serie som i Dag og Tid ble sammenlignet med nazistiske antijødiske propagandafilmer.

Flere av amputasjonene brukes av Kverneland som en form for politiker- eller litteraturkritikk. Erik Fosnes Hansen må finne seg i å spille en mager, språkmektig og slesk liten djevel i amputasjonen av hans egen Beretninger om beskyttelse, mens Carl I. Hagen, Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik er politiske gjengangere. Stakkars Bondevik må høre på historiker Nils Johan Ringdals gjennomgang av prostitusjonens historie, dele seng med Carl I. Hagen i «Olav den helliges saga» og spille djevel i Kjartan Fløgstads Kron og mynt. Og dette bare i løpet av de 20 første sidene.

Denne gjennomgående politikerforakten er den største svakheten ved samlingen. Først og fremst fordi Kverneland benytter seg av de samme triksene vel mange ganger, men også fordi det eneste budskapet ofte bare er at Steffen Kverneland ikke liker Bondevik eller Hagen.

Kverneland er mest morsom når han regelritt driter ut mer eller mindre gjennomtenkte, ferske åndsverk; som Vetle Lid Larssens Anti-sex , Arne Berggren og Erik Gustavsons manus til filmen Weekend, Gunnar Staalesens enorme persongalleri fra 1900 eller Gro Harlem Brundtlands Mitt liv. Men der Kverneland virkelig stråler er når han illustrerer forfattere han tydelig beundrer, som Olaf Bull, Knut Hamsun, Kristoffer Uppdal og Arne Garborg.

Samlingens tre høydepunkter er alle strukket lengre ut enn enkeltsiden, nemlig Aksel Sandemoses kunstneriske eksil i Seteren, Tarjei Vesaas’ beretning «Ein motig maur» og utdrag fra Arne Garborgs Kolbotnbrev II. Her imponerer Kverneland med utsøkte tegninger og sidekomposisjoner, kombinert med en sikker dramaturgi, som gjør at jeg håper han snart får muligheten til å lage lengre fortellinger.

Kverneland er også svært opptatt av bohemer som Hans Jæger og Herman Wildenvey, og i de selvskrevne «Golemæn & Blæra Go Prague!» og «Kjære dagbok» fremstiller kunstneren da også seg selv som en fullblods etterkommer av Kristiania-bohemene. Kverneland er ikke bare en av Norges fremste tegneserieskapere, han er også en av våre mest infame, modige, presise og personlige litteraturkritikere.

6: Bergens Tidende-anmeldelse av Amputerte klassikere IV.

Steffen Kverneland
Amputerte klassikere IV
No Comprendo Press 2001

Det litterære Norge kan puste lettet ut: Steffen Kvernelands siste Amputerte klassikere er her.

Amputerte klassikere III avsluttes med en sigarrøykende og konjakkslurpende Steffen Kverneland hjemme i sitt eget bibliotek. Han kårer århundrets norske roman: Espen Haavardsholms Historiens kraftlinjer (like tunglest og hylende morsom som «Finnegans Wake»), Jan Kjærstads Homo falsus (uendelige strømmer av svada) og Herbjørg Wassmos Hudløs veranda under en døvstum himmel (blind) er blant toppene. Men så legger han ironien bak seg, og anbefaler Vesaas, Omre, Hamsun, Hoel, Mykle og Christopher Nielsen, før han til slutt avbrytes av Babylon 5 på tv.

Serien gir en god pekepinn på Kvernelands prosjekt: Med bred pensel, grovkornet humor og et ondt flir over kjeften driter han ut bøker han misliker, for så å hylle sine helter med de samme virkemidlene. Alt gjort med stadige gløtt mot b-kulturhelter som Carl Barks, Robert Crumb, Hergé og Stein Riverton.

Amputerte klassikere fant sin form og sitt navn i Morgenbladet i 1993, og nærmest fra første stund ble det bråk: Kverneland brukte tegninger fra jenteserien Tuppen for å puste liv i Herbjørg Wassmos Det stumme rommet, og Wassmo ble så fornærmet at hun nektet Kverneland å trykke serien opp igjen. Denne gang ønsket redaktør Anders Heger å fjerne et lite flatterende portrett av Erik Fosnes Hansen, noe som førte til at Kverneland tok med seg samlingen fra Cappelen til miniforlaget No Comprendo Press.

Det er ikke det minste rart forfattere fornærmes av Kverneland, for han kan treffe langt hardere enn den skarpeste litteraturkritiker. Han benytter fullt ut tegneseriemediet ved å vise kontraster mellom tekst og bilde, eller ved å vise hvor idiotiske forfatternes prosa kan være.

Ta Kvernelands amputasjon av Jan Kjærstads Oppdageren. Kjærstad skriver om sex i en bil, og presterer å levere slike linjer: «Hun kom – hun kom ledsaget av et spjærende lyn og med et høyt skrik som gikk over til å bli en strøm av ubegripelige ord, hvoretter hun begynte å strigråte, alt mens vi holdt på å bli begravd av vannmasser og rystet i filler av tordenbrak.» Kverneland makter å illustrere alt dette på én rute, og resultatet er ubetalelig. Ketil Bjørnstad, Vigdis Hjorth, Tore Renberg og Fredags-Dagbladet er andre som står avkledd igjen.

Andre ganger bruker Kvernelands tekster til å angripe andre mål enn selve forfatteren. Røkke og Gjelsten spiller overbevisende roller i Bret Easton Ellis’ American Psycho, mens Carl I. Hagen, Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm har rollen som dumme negre i en amputasjon av Edgar Rice Burroughs’ Tarzan og den gylne løven.

Like treffende er det når Kverneland tar for seg kunstmiljøet; hans tegneseriereportasje fra Høstutstillingen og nådeløse versjon av Oslos kunstmiljø fra en artikkel i Billedkunst er fantastisk morsomme og treffende. Dette er en form for nyansert, presis, kortfattet og infam utdriting som er vanskelig å få til i noe annet medium.

Kvernelands serier om helter som Edvard Munch og Herman Wildenvey er også underholdende, men langt fra like giftige og treffende. De ender mer som artige anekdoter, og tilfører ikke originalverket noe særlig nytt. Og Kverneland bruker ofte samme triks som punchline; en person sier noe dumt/rart mens tilhøreren «svimer av» på typisk tegneserievis med et «plopp» eller «plupp» som lydeffekt.

For tiden er Amputerte klassikere hjemløs, og dette kan fort bli den siste samlingen. Det er sørgelig, for Kverneland har vist seg som en skarp litteratur- og samfunnskritiker, mens reportasjen fra Høstutstillingen 1999 viser at han har en tegneseriejournalist i magen. Ære være den avis som tør å slippe til Kverneland igjen.

7: Bergens Tidende-anmeldelse av Garborg & Co.

Steffen Kverneland
Garborg & Co
No Comprendo Press 2001

Respektfull respektløshet.
Hadde Garborg & Co bestått av nytt materiale, ville det vært en klar kandidat til årets tegneserie. Men Steffen Kvernelands kjærlighetsfulle harselas med Arne Garborg har vært trykket to ganger tidligere, i bladet Ungdom og i Amputerte klassikere-samlingene.

En trofast leser føler seg umiddelbart litt snytt – her er bare seks sider med nytt materiale – men dette er absolutt snakk om «en klassiker for nye lesere»; om vi fortsetter å holde oss til Donald-terminologien Kverneland legger opp til i tittelen.

Etter litt surmuling er det umulig å komme utenom kvaliteten på Garborg-seriene. Hovedserien er en fragmentarisk gjennomgang av Arne Garborgs liv – fortalt gjennom små episoder fra Garborgs brev, romaner, dagbøker og andre kilder. Resten av heftet fylles opp av fortellingen om da Arne gikk seg vill i fjellet, en lynkort biografi og Helge Torvunds Garborg-hyllest «G».

Garborg & Co er et spennende, originalt og festlig portrett av en av Norges største diktere – mesterlig fortalt med journalistisk teft og sans for både det skandalepregede, det pussige og det kunstneriske. Kverneland er til tider respektløs i sin behandling av den gamle dikter, men det er uten tvil respektfullhet som gjennomsyrer heftet. Dette passer like godt for en 14-åring uten sans for norsktimene som en eldre Garborg-kjenner.

Heftet skjerper også appetitten foran neste Kverneland-verk; en tegneserieversjon av Edgar Allan Poes The Raven – med planlagt utgivelse til høsten.

8: Bergens Tidende-anmeldelse av Den svarte katten.

Edgar Allan Poe og Steffen Kverneland
Den svarte katten
No Comprendo Press 2002
4/6

Mer illustrert klassiker enn tegneserie.
Etter fire album med «amputerte klassikere» er det naturlig at Steffen Kverneland finner tiden moden til å gjøre noe annet. Mens vi venter på hans selvbiografiske storverk Slyngel kommer dette første forsøket på å bryte med de ondsinnede litterære parodiene han er blitt kjent for.

Den svarte katten er en av Edgar Allan Poes mest kjente noveller, en svært så dyster sak som skildrer menneskelig forfall, angst og ondskap. Kverneland har selv oversatt novellen og bretter historien ut i all sin gru over 33 sider.

Kvernelands strek er bunn solid, men det samme kan jeg ikke si om hans evne som historieforteller. For gang på gang ser vi at teksten forteller nøyaktig det samme som tegningene gjør. «Men hogget ble stoppet av min hustrus hånd», skriver han, og tegner hustruens hånd som stopper en øks midt i hogget – for å ta et eksempel.

Resultatet blir at Kverneland ikke klarer å gjøre Poes historie til sin egen, og han tilfører historien mindre nytt enn det han har gjort med sine brutale amputasjoner. Den svarte katten er en trofast og stilren adapsjon, men selv om den byr på stemningsfulle og styggvakre illustrasjoner er resultatet mer en ypperlig illustrert klassiker enn en selvstendig tegneserie.

9: Dagsavisen-intervju fra 2002, i anledning Slyngel.

Steffen Kverneland lager tegneserie om da han sniffet lim og terroriserte omgivelsene i barndommen. Ikke rart han ble mottatt som den fortapte sønn da han vendte hjem til Haugesund.

Som de fleste barn var heller ikke Steffen Kverneland noe englebarn. I tegneserien Slyngel utleverer han seg selv med en entusiasme som grenser mot blotting: Han leker med plastsoldater i «trancelignende monomani» og robber barskap. Han pisser i brønnen til naboen, bomber intetanende bilister med snø, torturerer hoggorm, bryter seg inn i hytter, skyter på gamle damer med luftgevær og sniffer lim.

Spørsmålet er om han i det hele tatt tør å nærme seg hjembyen Haugesund igjen?

– Lokalpatriotismen er sterk i Haugesund. Jeg var nettopp hjemme for å signere bok og holde foredrag – og ble mottatt som den fortapte sønn. Det var mange gamle damer som ville ha bok, både til seg selv og sønnene sine. Det er mye 70-tall, banning og drekking i serien, men jeg har kanskje truffet noe allment også? Men mor mi ble overrasket over limsniffingen!

Selvbiografi med fotnoter
Det er ikke bare Dag Solstad som skriver selvbiografi med fotnoter. I 104 sider lange Slyngel forteller Steffen Kverneland om egen barndom og nyere rampestreker under mottoet «en gang slyngel, alltid slyngel». Selvfølgelig med fotnoter.

Selvbiografi i tegneserieform har lange tradisjoner, og Kverneland trekker selv linjene tilbake til undergrunnspioneren Robert Crumb. Da han sluttet med LSD i 1973 gikk han isteden over til å hente inspirasjon fra sitt eget hverdagsliv. Harvey Pekar, som startet den selvbiografiske serien American Splendor i 1976, er også en viktig foregangsmann.

– Jeg begynte å rote i sjangeren på midten av 90-tallet, og fant fort ut at det var veldig morsomt å bruke seg selv som seriefigur. Jeg er ikke interessert i å lage selvbiografiske serier med svart tungsinn og lidelse som tema. Jeg vil underholde.

Der mye amerikansk serieselvbiografi handler om det grå hverdagslivet, ensomme serietegnere og katolsk seksualangst er Kverneland mer allmenn. Hans mimring om pøbelstreker vil vekke minner oss alle som har vært ung. Kvernelands «voksen»-serier er kanskje mer interne, men er preget av den samme fortellergleden som gir deg lyst til å bli en tegneseriefigur selv.

En som har endt opp som tegneseriefigur er Kvernelands kompis, sivilingeniør Tom Ekeberg. Som figurene Golæmæn & Blæra drar de to på tur til Praha og Raptusfestivalen i Bergen i Slyngel.

– Jeg er tegneseriehelt, ikke figur – og faller naturlig inn i rollen. Dette viser bare at verket er større enn sin opphavsmann, sier Ekeberg.

– Sensurerer Kverneland historiene han forteller?

– Snarere tvert imot!

Selvopptatt
Men ikke alle er like glad i selvbiografiske serier, og hevder – kanskje med rette – at serieskapere ikke lever interessante nok liv til at det kan bli underholdning av livene deres. Eller som en sint debattant formulerte det på nettsiden Tegn.no: «Hvis livet ditt er så sinnssykt kjedelig at du synes det er spennende med stygge menn som sitter stille 12-16 timer om dagen og tegner, så lider du av problemer det er umulig å kurere».

– Jeg er til dels enig i den generelle kritikken mot selvbiografiske serier. Bekjennende dagbokserier blir lett for private. Jeg prøver å unngå det kjedelige og rutinepregede, men en «normal» jobb er heller ikke så veldig spennende. Men en kjedelig jobb utelukker ikke at man kan ha det moro på fritiden.

Men kan du stole på serieskaperne? Med It’s A Good Life If You Don’t Weaken skapte kanadieren Seth et høydepunkt i moderne selvbiografi. Overraskelsen var stor da han noen år senere avslørte at serien var ren fiksjon.

– Jeg ble lurt av Seth, og ble både skuffet og imponert på samme tid. Men serien tapte seg ikke. Men dere kan heller ikke stole 100 prosent på meg, for jeg har jobbet lenge med å komponere, overdrive og tilpasse løsrevne minner til en historie. Vanligvis ønsker en at fiksjon skal ligne på virkeligheten, men her er det virkeligheten som skal passe best mulig inn i fiksjonen.

– Er Slyngel en begynnelse eller et punktum for den selvbiografiske Kverneland?

– En begynnelse. Det kommer i alle fall en Slyngel II, og jeg er også i gang med å lage en reisereportasje om min og Lars Fiskes jakt på den norske tegneren Olaf Gulbransson. Det blir en slags nerdenes gonzojournalistikk.

10: Aktuelt-intervju fra Dagsavisen 2002, i anledning Slyngel.

Navn: Steffen Kverneland
Stilling: Tegner.
Aktuell med: Utgir i neste uke Slyngel på No Comprendo Press, en 104 siders samling med selvbiografiske og uhøytidelige tegneserier fra barndom og nåtid. Åpner utstilling 1. november på Grafill i Oslo, sammen med Bjørn Ousland.

Hvilken person kunne du tenke deg å være for en dag?
– Olaf Gulbrandsson, tidenes beste norske tegner. Han ble headhuntet av det tyske magasinet Simplicitimus i 1902, og laget tegneserier, karikaturer og politiske satirer i verdenstoppen. Det hadde vært nok å være like flink som ham bare én dag.

Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Tarzan: Apenes konge. Det var den som gjorde at jeg virkelig fikk smaken på å lese. Jeg var en liten drittunge og flink til å klatre i trærne, så da syntes jeg det var tøft og spennende å møte min overmann i treklatring.

Når skjønte du at du var blitt voksen?
– Jeg husker ikke akkurat dagen, men det var en stund etter 30-årsdagen min. Det bare sank inn gradvis, men det var en god følelse.

Hva grubler du på når du ligger våken om natta?
– På alle de praktiske tingene som må gjøres, slike ting som jeg ikke liker å gjøre: Purretelefoner og lignende dritt. Eller på folk jeg har krangla med.

Hvilken cd ville du valgt om du bare kunne hatt en?
– Autobahn av Kraftwerk. Den blir jeg aldri lei.

Hvilken politiker har du størst sans for?
– Må det være en nålevende? Ikke? Det var jo bra. Men jeg kan jo ta en nålevende … Jeg har egentlig ikke så mye sans for politikere. Jeg kommer ikke på noen.

Ditt beste råd mot høstdepresjoner?
– Konjakk og godt selskap.

Hva er det mest unødvendige du eier?
– Det er mye. Jeg har en russisk pelslue, en «bjørnefitte», med kommunismemerke på. Jeg kjøpte den i Praha og gikk med den da. Men det var før jeg var blitt voksen. I dag forbyr min forfengelighet meg å gå med den.

Hva er din mest rampete egenskap?
– Jeg er ikke så rampete, tror jeg. Jeg kan være litt stor i kjeften iblant, og det kan kanskje skape en generell misstemning.

Hva er ditt viktigste høstforsett?
– Det blir vel konjakk og godt selskap det óg.

Bør Norge inn i EU?
– Ha’kke peiling.

Hvor vil du helst være akkurat nå?
– Akkurat nå? Jeg har det bra her jeg sitter, hjemme. Men egentlig ikke, for nå skal jeg akkurat i gang med å montere en lampe. Da ville jeg heller vært på pub med gode venner og øl. Selv om jeg ikke hadde sagt nei til en konjakk.

Hvilken sak er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– Ingen, jeg avskyr demonstrasjonstog. Jeg avskyr det å gå i tog, da går jeg bare rundt og skamrødmer. Det er et eller annet med det å gå i takt og mene det samme som alle andre. Jeg føler at jeg mister individualiteten.

Hvilken tv-serie følger du med størst glede?
– Akkurat nå er det 24. Den er spennende og friskt fortalt – og underholdende. Ellers er det The Simpsons, men TV3 roter fælt med sendetiden.

Hvem ville du helst stå fast i heisen med?
– Jeg vil helst ikke stå fast i heisen. Men om jeg må? Dama mi.

11: Bergens Tidende-anmeldelse av Slyngel.

Steffen Kverneland
Slyngel
No Comprendo Press 2002
5/6

Steffen Kverneland henger ut seg selv med sprudlende fortellerglede og tøff humor.

Unge Steffen leker med plastsoldater med et manisk blikk, terroriserer naboer og tilfeldig forbipasserende med utspekulerte pøbelstreker og oppdager rusens gleder gjennom foreldrenes barskap og limsniffing. Steffen Kverneland har skapt en karriere av å drite ut kjendiser, politikere og forfattere som karikaturtegner og litterær amputasjonslege – men når en av Norges fremste serieskapere retter søkelyset mot seg selv sparer han ikke på kruttet. Snarere tvert imot.

104 sider lange Slyngel er den mest gjennomførte og nådeløst selvutleverende selvbiografien fra en norsk serieskaper, og på sitt beste vekker den både gjenkjennelse, skadefryd og sympati.

Selvbiografi i serieform har lange tradisjoner, og ble født i kjølvannet av undergrunnsbølgen tidlig på 70-tallet av serieskapere som Justin Green, Robert Crumb og Harvey Pekar. På tampen av 80-tallet fikk sjangeren en renessanse i USA og Canada, og på 90-tallet utviklet den seg også med stor kraft i Sverige. Her hjemme har Christopher Nielsen, Jens K. Styve, Waldemar Hepstein og Mette K. Hellenes utmerket seg, men ingen har gått like grundig til verks som Kverneland her.

Serieselvbiografien balanserer hårfint mellom det personlige, det private og det interne; og det er ikke fritt for at Kverneland vakler innimellom. «Golæmæn & Blæra Go Prague» er så intern at jeg bare får hodepine, men den er da også den eldste serien her. Kvernelands skildring av Raptusfestivalen 2000 tipper til tider også over i det interne, men Kverneland redder seg i land med hjelp av sprudlende fortellerglede, sterk dialog og en svært leken og stadig skiftende tegnestil. Og Kverneland støtter seg tilfeldigvis også på det samme fotnotetrikset som Dag Solstad gjør i sin roman 16.07.41, noe som gjør kodene lettere å knekke for oss lesere.

Men juvelen i kronen er utvilsomt den 33 sider lange ungdomsskildringen «Slyngelalder». Kverneland har valgt ikke å fortelle en episk sammenhengende historie, men serien fremstår som en mer frittflytende blanding av mimring, nostalgi og røverhistorier med pøbelstreker som fellesnevner.

Historien om Kvernelands barndom i Haugesund på 70-tallet er privat, men blir aldri intern – for gjennom sine assosiasjonsrekker klarer Kverneland å gi historien en tid- og stedløs klang. Ingen som noen gang har drevet med rampestreker, hobbyfisking, hyttebygging og åndssvake leker vil unngå å kjenne seg igjen i historien – og dette er utvilsomt det beste, mest gjennomførte og morsomme Kverneland har laget. Han har allerede lovet en Slyngel 2, og vi får bare håpe han allerede sitter lenket til tegnebordet.

12: Bergens Tidende-anmeldelse av Olaf G.

Lars Fiske og Steffen Kverneland
Olaf G.
No Comprendo Press 2004
6/6

Gnistrende kombinasjon av ærbødig kunstnerportrett og rølpete og selvutleverende gonzoreportasje i tegneserieformat.

Med arbeidsstipend fra Norske Billedkunstnere og 160.000 kroner i støtte fra Norsk kulturråd er Olaf G. trolig den norske tegneserien som har fått mest i støtte, men nå som det 184 sider lange sluttresultatet er her kan vi trygt si at investeringen har gitt full kunstnerisk valuta for pengene. Olaf G. er et strålende portrett av den underkjente norske kunstneren Olaf Gulbransson.

Arbeidstittelen var ”Olaf G. – En illustrert nerde-gonzo-reiseskildring”, og det er en passende beskrivelse av konseptet som ble født da Fiske og Kverneland tok turen til Avistegnernes Hus i Drøbak en tåkefylt dag i mars 2001. De skal se utstillingen ”Olaf Gulbransson og Simplicissimus”, og faller fullstendig pladask.

Samtidig begynner en gryende misnøye å melde seg. Hvorfor er Gulbransson så godt som glemt i Norge? Hvorfor er han større i Tyskland? Hvorfor unnlater Dagbladets redaktør Arve Solstad å nevne Gulbransson som forbilde for Gösta Hammarlund under en utstillingsåpning i Tegnerforbundet? Over noen øl for mye bestemmer parhestene seg for å dra på pilgrimsreise til Tyskland for å komme til bunns i historien om ”tidenes beste norske illustratør”. Det hele skal ende i en diger tegneserie i coffee table-format.

Som sagt så gjort, og i Olaf G. får leseren følge Fiske og Kverneland på turen til Tyskland – på pilgrimsturene, bomturene og fylleturene. Duoen blir etter hvert så besatt av Gulbranssons minimalisme at de til slutt ser Gulbranssons egen karikatur gjenspeile seg i søppelkassene i hans tyske hjemby Tegernsee.

Kverneland og Fiske klarer å omskape sin nesegruse beundring for Gulbransson til en innsiktsfull, selvutleverende, hylende morsom og lettlest kombinasjon av kunstnerportrett, tegneseriejournalistikk og rølpete reiseskildring. Fortellergrepet gjør at serien kan nytes uavhengig av leserens forhold til Gulbransson, for serieskaperne klarer å formidle og misjonere sin entusiasme og interesse for kunstneren. Der tidligere seriebiografier om Arne Næss og Ivar Aasen har vært i overkant høflige, stivbente og trauste, er Olaf G. halsbrekkende underholdning fra start til mål.

De sjonglerer elegant de forskjellige mytene om Gulbransson, som virkelig var ”larger than life”. Han var den råbarkede villmannen fra nord som elsket å sprade rundt i bare messingen og knakk nøtter med setemusklene. Her møter vi kvinnebedåreren, idrettsmannen, festløven, den geniale tegneren og tysklandsentusiasten – som prøver å holde seg flytende i Nazi-Tyskland. Gulbransson tok aldri aktivt avstand fra nazismen, og Kverneland og Fiske mener dette er en av grunnene til at Norge har behandlet hans ettermæle så stemoderlig.

Kverneland og Fiske fremstiller seg som lallende amatører i skyggen av den store tegnemesteren, men jeg har ikke sett en norsk tegneserie som med så stor sikkerhet sjonglerer mediets muligheter. Overgangen mellom tegningene til Fiske og Kverneland er prikkfrie, og fylles ut med Gulbransson-faksimiler, fotografier, fotnoter, objekter og referanser. De to tegnerne varierer gjennomgående sin egen strek og fargebruk, og bare Kvernelands stadige overganger mellom fotorealistiske selvportretter og grovkornede egenkarikaturer er storartede.

Skal man kritisere Olaf G. for noe, må det være en viss slapphet i det gonzojournalistiske håndverket. Duoen er for høflig og respektfull overfor sine kilder til å kunne smykke seg med gonzostempelet, og Gulbransson-kjennere vil kanskje bli skuffet over fraværet av eventuelle store nyheter om kunstneren. Gonzoaspektet ivaretas i hovedsak med store inntak av sigaretter, tysk øl, fransk calvados og bayersk svinekjøtt, men ingen tegner streker som illustrerer beruselse like sikkert som Kverneland.

Inngangsbilletten på 320 kroner kan også virke avskrekkende, men dette er så glimrende gjennomført at det ikke bør skremme. Kverneland og Fiske kan hermed innta det norske serieparnasset ved siden av Nielsen, Jason og Øverli. Gratulerer!

Fakta – Olaf Gulbransson
* Født i Kristiania 26. mai 1873. Døde på gården Schererhof i Tegernsee, Vest-Tyskland 18. september 1958.
* Utdannet ved Den kongelige tegneskole i Kristiania og ved Colarossi-akademiet i Paris.
* Inspirert av Werenskiold og Kittelsen. Utmerket seg især som tegner, ikke maler.
* Flyttet til Tyskland i 1902 for å jobbe for det ledende tyske satirebladet Simplicissimus, og ga ut flere karikatursamlinger i Norge og Tyskland.
* Ga ut erindringsboken Det var en gang (1934) i Norge og Tyskland, samt oppfølgeren Und So Weiter (1954) bare i Tyskland. Samlet på norsk av No Comprendo Press i 2003.
* Et eget Olaf Gulbransson-museum ble innviet i Tegernsee i 1966.

13: Bergens Tidende-anmeldelse av Ein motig maur.

Tarjei Vesaas og Steffen Kverneland
Ein motig maur
Det Norske Samlaget 2006
1/6

En frekk utgivelse.
Steffen Kvernelands versjon av Tarjei Vesaas’ novelle ”Ein motig maur” (1952) er en av hans beste ”amputerte klassikere”, men når Samlaget her smører hans fire sider lange tegneserie ut over 74 sider i stive permer er det både frekt overfor publikum og skamløst overfor statlige støtteordninger.

Enkeltrutene kommer bedre til sin rett og historien når et barnepublikum, men historiefortellingen oppstykkes når hver rute får én side for seg selv. Innpakningen er grei nok, men skandalen er at Samlaget later som dette er første gang serien samles i bokform, og attpåtil har fått 30.000 kroner fra Norsk kulturfond for å gi den ut.

I boken Amputerte klassikere III (1999) får du denne og 90 – nitti – andre sider med Kverneland-amputasjoner for samme pris. Ein motig maur er oppmeldt til innkjøpsordningen. Der bør den nulles.

14: Bergens Tidende-anmeldelse av Kanon 1 (og Kylling med svisker).

Lars Fiske og Steffen Kverneland
Kanon nr. 1
No Comprendo Press 2006
5/6

Marjane Satrapi
Kylling med svisker
No Comprendo Press 2006
4/6

Kverneland, Fiske og Satrapi prøver å følge opp egen braksuksess.

Ordtaket ”å hoppe etter Wirkola” kjenner vi, men hvordan følte Bjørn Wirkola seg da han skulle følge opp sin egen suksess? Spørsmålet melder når tre serieskapere i høst tråkker i egne fotspor.

Med kunstnerbiografien Olaf G. (2004) inntok Lars Fiske og Steffen Kverneland rollene som lekne tegneseriejournalister og nesegruse kunstfans, og i første nummer av Kanon fortsetter de med en kunstformidling så engasjert og underholdende at den bør inn på pensum.

Duoen velger seg Edvard Munch og Kurt Schwitters, og forteller historiene deres med nøktern tekst og spreke tegninger inspirert av de to kunstnerne – bundet sammen av en selvbiografisk rammehistorie i beste Donaldpocket-ånd. Kverneland proklamerer ”hvis eg sko lagt ein Munch-serie sko manuset vært ein collage av reine sitater”, og dette blir en gylden regel for prosjektet. Resultatet er mindre omfattende og gravende enn Olaf G., men samtidig mer kompakt og fokusert.

Den iranske serieskaperen Marjane Satrapi har erobret verden med selvbiografien Persepolis (2005), og henter mer inspirasjon fra sin familie i årets Kylling med svisker. Hun forteller om sin musikergrandonkel, som en dag i 1958 mister livslysten og legger seg ned for å dø.

Fortellingen er elegant bygd opp rundt grandonkelens åtte siste dager, samtidig som Satrapi slenger ut fortellertråder i tid og rom – og dermed tegner et større bilde av onkelens storfamilie. Det er godt fortalt, lettlest og forteller mye om hverdagslivet i Iran, men ikke like engasjerende og gripende som Persepolis. Der Fiske og Kverneland brukte Olaf G. til å skape sin egen sjanger, det rølpete kunstnerportrettet, havner Kylling med svisker litt i skyggen av sin episke forgjenger.

15: Miniintervju fra D2 i 2008, i anledning Kanon 3.

Radarparet Lars Fiske og Steffen Kverneland fortsetter med tredje nummer av Kanon sin spreke og kritikerroste utforskning av kunstnerne Edvard Munch og Kurt Schwitters. Samtidig slår de et slag for tegneseriefagets svake stilling på Trond Giskes kulturbudsjett i innstikket «Kanonpropaganda».

I en pastisj på det berømte omslaget av første nummer av superheltbladet Fantastic Four har Giske fått rollen som monster, mens Kverneland, Fiske, Munch, August Strindberg med flere er superhelter. Serieskaperne etterlyser en innkjøpsordning og arbeidsstipender for tegneserier, og påpeker at serier får 1,8 millioner over kulturbudsjettet – mot musikkens 1,1 milliard og filmens 603 millioner.

– Kanon er nærmest et økonomisk selvmordsforsøk. Vi må subsidiere det knallhardt med illustrasjonsoppdrag. Og det som ligger bak Kanonpropaganda er ren frustrasjon over at tegneserier i Norge fremdeles ikke er likestilt med andre kulturnisjer. Vi er ikke ute etter noen særbehandling, vi vil bare ha tilsvarende kulturstøtte som andre kulturuttrykk får i Norge. Trond Giske var i fjor frekk nok til å si at tegneserier var et satsningsområde, men han kan spare seg slike floskler når serier omtrent er det eneste feltet uten reell økning på kulturbudsjettet, sier Steffen Kverneland.

Bonus: Sitater som ble liggende igjen på klippebordet.

– Det finnes for eksempel ingen egen innkjøpsordning for tegneserier, men det blir satt av skarve tre titler i barne- og ungdomslitteraturordningen. Da Kanon 2 kom ble den lille kvoten fylt med tegneserier for barn og ungdom, som prioriteres, og dermed ble verken vi eller for eksempel en storhet som Jason kjøpt inn det året. Selv om Kulturrådet oppfordrer til innsendelse av tegneserier til ordningen er det altså høyst usikkert om man i det hele tatt kommer i betraktning. Det er som å bli invitert i et middagsselskap der du i hvert fall ikke får sitte sammen med de voksne, og med barna får du kun sitte hvis noen av dem er blitt sjuke. Det er det som får meg til å bruke uttrykket «kulturell apartheid», vi er drittlei den stemoderlige forskjellsbehandlingen. Vi savner også egne arbeidsstipender for serietegnere/skapere som vurderes av egen fagjury.

 

– Potten i produksjonsstøtten er også svimlende liten. Til tross for at antall titler og det generelle kvalitetsnivået aldri har vært høyere har beløpet ikke blitt oppjustert tilsvarende, og må derfor smøres syltynt ut. I fjor ble budsjettet på 1,5 millioner kroner påplusset med 300.000 kroner. Det er bare en justering i forhold til prisvekst. Dette til tross for at Giske på Oslo Comics Expo i fjor var frekk nok til å si at tegneserier var et satsningsområde. Tegneserier var vel den enste sjangeren som ikke hadde noen reell økning i fjor, da kan han spare seg slike floskler.

http://www.aasentunet.no/prod_images/99_c.jpg