Waldemar Hepstein: Ekte undergrunn

No Comprendo Press spessial, dag 6: Waldemar Hepstein har vært medlem av Jokke & Valentinerne og redaktør for Fidus, Norsk Mad og Pyton. Men vi måtte vente helt til 2003 for albumdebuten Snork.

Waldemar Hepstein
Snork
No Comprendo Press 2003
4/6

Etterlengtet albumdebut fra undergrunnens store elegantier.

Tor Lier, alias Waldemar Hepstein, har i lang tid vært en viktig, men lite synlig kraft i Tegneserie-Norge. Han har vært oversetter, redaktør for Norsk MAD, Pyton og Fidus og ga ut det toneangivende heftet Hyl! tidlig på 90-tallet. Men som serieskaper har han vært lite synlig de siste årene.

Tegneseriealbumet Delfinkvinnens kyss har vært bebudet årevis, men når Hepstein nå omsider albumdebuterer er det med en antologi med serier fra de forannevnte, samt Gateavisa, Rock Furore, Sporveisnytt, Tommy og Tigern, Visuelt og Z.

Hepstein henter mye av sin inspirasjon fra klassiske tegneserier, gamle elegantiere og surrealister som Walt Kelly (Pogo), George Herriman (Krazy Kat), Harvey Kurtzman (MAD), Carl Barks og Basil Wolverton. Samtidig er Hepstein på flere vis et eksempel på den klassiske undergrunnstegneren, og inspirasjon fra Robert Crumb og Dan O’Neill er like tydelig.

Hepstein har en sikker, yndig og umiddelbar strek, og bruker gjerne ”funny animals”, men innholdet er mer preget av sex, vold, samfunnskritikk og absurde overdrivelser. Tar vi med hans treffsikre parodier, samt at han elsker å leke og briljere med språket – gjerne ved å ta en dæsj James Joyce og William Burroughs for å mikse det med språket fra norsk populærlitteratur fra 1920- og 30-tallet – begynner vi å nærme oss essensen i serieskaperen Hepstein.

Resultatet blir høyst personlige, men også ujevne serier. Hepstein gir inntrykk av å være en utålmodig serieskaper, som aldri har klart å konsentrere seg om å skape en virkelig minneverdig figur eller historie. Men Snork er en flott samling, som viser frem en av norske tegneseriers store originaler i all sin bredde.

Waldemar Hepstein (red.)
Serinord
Bladkompaniet 1998

Skal du bare kjøpe en tegneserie i år bør du kjøpe denne.

Serinord er en oppdatert og kraftig endret versjon av den engelskspråklige Gare du nord, som ble utgitt i forbindelse med tegneseriefestivalen i Angouléme i Frankrike. Redaktør, oversetter og håndtekster Waldemar Hepstein skal ha ros for å ha forandret en sammenrasket samling til en potent presentasjon av 60 norske og nordiske serieskapere over 200 sider.

Hepstein har prioritert norske serietegnere, og fått med seg de aller fleste (også seg selv). De eneste jeg savner er nok Tommy Sydsæter, Trygve Høiseth og Bergens Tidendes Jarle Grinde og Sven Tveit. Men ellers er hele Serie-Norge med, sammen med smakebiter fra våre naboer. Hepstein kommer også godt fra oversettelsene, med unntak av svenske Ulf Lundkvists «Mannen med den hårete nesen»; en smårar og vemodig liten fyr som ikke kler den rølpete stemmen Hepstein har gitt ham.

Men her er de viktigste trendene innen norske serier: Stripeserier som Pondus og Pappa & Pestus, de små personlige vignettene fra blader som Fidus og Forresten og smakebitene fra personlige hefteserier som Weltschmerz, Mjau Mjau og finnfinnfinn.

Problemet med en slik samling er at serieskaperne bare får noen få sider hver til rådighet, og 200 sider med småserier kan bli drøy kost. Max Andersson kommer for eksempel ikke like bra fra det med sin korte «Lille-Bil»-serie som i hans mørke og lange mesterverk Pixy. Spennvidden er dessuten så stor at du nok vil finne flere serieskapere her du vil mislike.

Men trolig vil denne samlingen fungere som en øyeåpner, og inspirere til å spore opp serieskapernes større verk: For eksempel Jasons Lomma full av regn, Christopher Nielsens Jazzbasillen, Steffen Kvernelands De knyttede never, Lars Fiskes Matje – debutanten – alle representert her med korte historier.