Mette K. Hellenes: Piker, vin og billedkunst

No Comprendo Press spessial, dag 7: Mette K. Hellenes rapporterer fra kunstlivets indre sirkler med tegneserien Kebbevenner. Jeg ble med henne på vernissasje i 2002.

Vernissasje? «Åpning av maleriutstilling, mest om uformell visning dagen før den offisielle åpningen», står det i ordboken.

«Markering, mingling og massering av egoet. Og ikke minst store mengder gratis vin» står det i ordboken til billedkunstnerne Mette K. Hellenes og Vanessa Baird – «kebbevennene» som får Oslos kunstmiljø til å se seg over skulderen når de gjør eller sier noe dumt.

– Jeg husker første gang jeg var på vernissasje i Oslo. Jeg var 18 år, og alt virket så kult og kjempeimponerende: Både det som ble laget og folkene som laget det. Men det tok bare et par år før det bildet var ødelagt, og jeg satt igjen rasende og uten selvtillit, forteller Hellenes.

– Du vet, det er ikke lett å være dame i dette miljøet, supplerer Baird.

Sladring og baksnakking
Hellenes og Baird møttes på Statens kunstakademi på slutten av 80-tallet og ble raskt perlevenner. Og fordi de var så glad i «kebbe», retten som ble solgt på et gatekjøkken i Torggata, ble de døpt «Kebbevennene» tidlig på 90-tallet.

Navnet levde videre i tegneserien Hellenes skapte for bladet Billedkunstneren, der «Mette» og «Vanessa» sjangler fra vernissage til vernissage i en gråsone mellom sannhet, dikt, løgn og ønsketenkning.

– Vi delte atelier, der vi tegnet og slet. Kebbevenner ble vår måte å få baksnakking og sladring ut i lyset på, forteller Hellenes.

– Mette står bak tegneseriene, men jeg blander meg kraftig inn. Mye av det Mette lager er ren poesi, og hun ivaretar ytringsfriheten i norsk kunstliv – gjennom tekst og tegning kan hun si mye av det folk tenker, synes Vanessa.

Serien er nå samlet i bok nummer tre, Kebbelife, og lanseringen av den og nettsiden Kebbelife.com (nå nedlagt) ble behørig feiret på Galleri Wang torsdag – samtidig som Vanessas utstilling «You can’t keep a good rabbit down» åpnet.

– Vi kjenner oss veldig godt igjen i Mettes serie, men mest «de andre» så klart. Kebbevenner er en litt slem kommentar til kunstmiljøet, som i likhet med de fleste andre miljøer har mange komiske sider, sier billedkunstner Liv Heier.

Klokken er 19.30, og det er allerede hard kamp om hvitvinsglassene på Galleri Wang.

– Hva er god vernissasjeoppførsel?

– Det gjelder å kaste seg over vinen. Eventuelt bildene, ler Heier.

– Drikk fort
Kl. 20 hardner vinkampen til. Det er tomt for vinglass, og plastglass finnes frem. Men vinen flommer fortsatt, selv om albuene blir spissere.

– Hemmeligheten er å drikke fort og få mye påfyll, råder Hellenes.

– Men flere gallerier er blitt knipne på vinen de siste årene. Da er det mer å hente på lukkede åpninger, der du må være invitert for å slippe inn, avslører Baird.

Jentene har da også oppfordret Galleri Wang til å kutte ned på alle mulige utgifter – og i stedet øke mengden gratisvin. I menneskemengden treffer vi serietegner Steffen Kverneland med et hvitvinsglass trygt plassert i neven.

– Jeg tar et glass, men det er det. Så ser jeg på utstillingen. Drikke kan jeg gjøre hvor som helst, og da prioriterer jeg ikke steder hvor jeg må stå og det er røykeforbud – selv om vinen er gratis.

– Virker troverdig

Kverneland er fan av Kebbevenner.

– Min erfaring fra kunstlivet og kvinneverdenen er heller begrenset, men for meg virker serien 100 prosent troverdig. Jeg liker tegningene, ærligheten og replikkene.

I en episode i Kebbelife er «Mette» på vernissasje. Hun har med «gamle blomster kjøpt billig», hiver seg over vinen – men ser ingen hun tør å snakke med. Omsider finner hun noen, men samtalen går fort i stå:

– Bra utstilling du!

– Ja, veldig fin synes jeg!

– . . .

– Ja, veldig fin?!

«Mette» henter seg mer vin.

Men selv om Kebbevenner avslører kunstmiljøet som selvopptatt og preget av manglende selvinnsikt, ærlighet og selvironi, er serien langt mer allmenn enn som så. «Den tar jentelivet rått på kornet», mener skuespiller Andrine Sæther.

– «Mette» og «Vanessa» er egentlig veldig vanlige, de er ikke bohemer. Men der kvinnelige lesere ser jentenes allmene problemer, henger menn seg ofte opp i deres utagerende sider – og spesielt det at de er så stygge, synes Baird.

Inn fra sidelinjen kommer Bjørgulv Braanen, redaksjonssjef i Klassekampen – mens han balanserer et hvitvinsglass gjennom mengden.

– Jeg er mest opptatt av utseendet til Kebbevennene. Hengepupper og mye hår, det er sånn jeg tenner på. De går bare rundt og henger, er kåte, drikker og sliter seg ut, skratter han.

– Hva er ditt beste vernissasje-råd?

– Ikke drikk mer enn fem glass hvitvin!

En jente holder styr på tre vinglass i favnen. Vinbordet tømmes for de siste dråper og det gjelder å stå på. Men Galleri Wang vet råd: Ferske rødvinsflasker – nesten uhørt i varme og røykfrie gallerier – kommer på bordet.

– Vernissasjer er egentlig ikke spesielt sjarmerende. Nå drikker vi opp – og så går vi kanskje på Kunstnernes Hus, konkluderer Hellenes.

– Hva i alle dager gjorde kunstmiljøet da Huset var stengt for oppussing i 2000?

– Det vet jeg ikke. Jeg gikk ikke ut det året.

Ting å si
På vernissasje og aner ikke hva du skal si? Prøv noen av disse kommentarene, hentet fra Kebbelife (No Comprendo Press 2002):
* «Flott utstilling! Du trykker virkelig på noen ømme punkter her.»
* «Vi blir så opptatt av det fiktive og det reelle når vi ser dette.»
* «Vi blir veldig opptatt av strukturene! Strukturene i kunstlandskapet! Og strategier!»

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 2002.