Ola Hegdal: Fra filosofisk minimalisme til kongehuset

No Comprendo Press spessial, dag 8: Ola Hegdal har tegnet filosofisk stripehumor, skrevet kongehussatire og tegneseriebiografi om Arne Næss. I dag er han mest synlig som krimanmelder i Dagens Næringsliv, så det er på høy tid med et tilbakeblikk på seriekarrieren.

1: Bergens Tidende-anmeldelse av På kloden.

Ola Hegdal
På kloden
No Comprendo Press 1993

Christopher Nielsen
To trøtte typer spessial
No Comprendo Press 1993

Det lille og idealistiske forlaget No Comprendo har på kort tid etablert seg som et av de mest spennende tegneserieforlagene i Norge. To heilnorske utgivelser kom nylig fra den kanten: Ola Hegdals På kloden og Christopher Nielsens To trøtte typer spessial.

På kloden handler om Småen og Mester, to personer som bor på sin egen lille planet i det ytre rom. Og da mener jeg liten, det er knapt plass til de to innbyggerne på planeten. Et såpass lite miljø krever en god del fantasi fra forfatteren for å gjøre serien morsom og interessant. Det er svært få serier som klarer seg med et så lite persongalleri, men Hegdal makter på en utmerket måte å gjøre serien morsom. Den kaller ikke på de store gapskrattene, humoren erav det underfundige slaget.

Serien har i flere år gått i studentavisen Universitas i Oslo, noe som utvilsomt har satt sitt preg på den. Småen er den undrende, mens Mester prøver å svare så godt han kan på flommen av spørsmål. I en sekvens fremmer Mester tanken om at livet ikke er noe annet enn en opptaksprøve til Det himmelske universitet. Der er Gud den store hvite sensor, og alle med haud eller immaturus i Livets skole går lukt til Helvete.

Odd og Geir, de to trøtte typene i Christopher Nielsens hefte, vet vel knapt hva et universitet er for noe. De to er blant taperne i velferdsstaten Norge. Arbeidsledige, rusmisbrukere, småkriminelle og mislykkede. Nielsen skildrer de miserable typenes liv på en tragikomisk måte som nok ikke ligger så langt fra sannheten. Alle kjenner noen som ligner på Odd eller Geir.

Nielsen er sterkt inspirert av amerikanske undergrunnsserier, som for eksempel Freak Brothers. Heldigvis klarer han å overføre stilen til norske forhold. Seriene om narverne i heftet er et godt eksempel på dette. Narverne var et typisk oslofenomen, nærmere bestemt drabantbyene i ytre Oslo øst. De var ungdom som samlet seg rundt Narvesen-kioskene ved t-banestasjonene om kvelden. Nielsen klarer det kunststykket å skildre miljøet troverdig og hylende morsomt på samme tid.

No Comprendo har altså gitt ut to hefter som er svært forskjellige, men samtidig et tegn på at norske tegneserieutgivelser aldri har vært så bra som de er nå. Dette skyldes blant annet den utvidete pengestøtten norske tegneserier har fått fra Norsk kulturråd. Uten pengestøtte hadde det vært svært magert med norske tegneserier på markedet i dag.

Begge utgivelsene inneholder for øvrig en blanding av nytt og gammelt stoff. No Comprendo har også forstått at for at tegneserier skal selge i Norge, kan de ikke koste for mye. Begge disse utgivelsene har en rimelig pris og usnobbete innpakning. Du får begge for godt under femtilappen.

2: Bergens Tidende-anmeldelse av På kloden III.

Ola Hegdal
På kloden bind III
No Comprendo Press 2001

Ola Hegdals På kloden minner mer og mer om en utholdenhetsprøve i serieminimalisme. Ikke for leseren, for Hegdal makter fortsatt å underholde, men for tegneren selv er det en solid utfordring å tegne en ukentlig seriestripe der rekvisittene utelukkende består av far og sønn på en bitteliten klode (den er så liten at de kan svinge et hoppetau rundt planeten).

Hegdal tar seg riktignok svært store kunstneriske friheter, der Småen ser livet sitt passere revy da han ramler av Kloden, drømmer Mester livet sitt <em>som</em> revy med Arve Opsahl og Leif Juster i rollene. En annen sekvens utarter til en noe tvilsom vitenskapelig forklaring av hvorfor eldre menn uten hår har det med å høre griseprat av ukjent opphav – på grunn av øredyr som må kjempe om tilværelsen blant mennenes få gjenværende hårstrå i øret.

Men heldigvis har ikke Hegdal gitt opp den underfundige, småfilosofiske grunnstammen som la grunnlaget for serien. Og det er fortsatt sjarmerende når Småen sukker ”Livet er tomt og meiningslaus, Mester”, for like etter å tilføye ”… og dessutan altfor, altfor kort!”.

En hel samling av På kloden kan fort bli en overdose, men i små porsjoner er det fortsatt prima underholdning. Synd serien ikke har fått innpass i noen av Bladkompaniets månedshefter.

3: Bergens Tidende-anmeldelse av Jei, Per Hansen.

Ola Hegdal
Jei, Per Hansen
No Comprendo Press 2000
3/6

Ufokusert satire.
Ola «På kloden» Hegdal klarer ikke helt å bestemme seg for om han skal parodiere sivilarbeidere eller kunstnerspirer i seriene om Per Hansen.

Stripene stammer fra sivilarbeidermagasinet Balder, og begynner med at den arbeidssky forfatterspiren Per Hansen nekter militæret for å slippe å klippe håret. «Må jeg se ut som alle andre? Kan jeg ikke være en drapsmaskin med personlighet?», som han selv sier det.

Men etter det obligatoriske oppholdet på Dillingøy forsvinner mye av seriens sivilarbeideraspekt. Hegdal innså trolig at en sivilarbeider skiller seg lite ut fra resten av befolkningen, med unntak av at han er kronisk blakk. Dermed utvikler Per Hansen seg til en mer tradisjonell «wannabe»-kunstner, men Hegdal treffer ikke blinken like presist som for eksempel Arne And.

Mye er morsomt;, som når Per Hansen begynner å snakke gebrokkent i sympati med innvandrerne eller de mange infame sparkene til norsk samtidslitteratur. Men flere av vitsene sitter dårlig og samlingen har et heller uforløst og ufokusert preg. Hegdal er også farlig nær selvparodien i bonushistorien «Krigens menn». Der Per Hansen mener å tilhøre avantgarden fordi han plasserer tredjehver bokstav opp-ned i sin novelle, viser Hegdal selv hvor frempå han er som seriekunstner ved å bruke tegninger fra gamle krigsserier mens snakkeboblene fylles med språkfilosofiske diskusjoner.

4: Bergens Tidende-anmeldelse av Jeg, Arne Næss

Ola Hegdal og Tore Strand Olsen
Jeg, Arne Næss
Kagge Forlag 2001
4/6

Arne Næss for begynnere.
Der andre kulturpersonligheter gjerne får pompøse festskrift til jubileumsdager, hadde Arne Næss’ kone Kit-Fai en original gaveidé: En biografi som tegneserieform. Nå er resultatet her i god tid til Næss’ 90-årsdag 27. januar, og det er blitt en fin innføring i et svært innholdsrikt liv.

Ola Hegdal står for manus og storyboard, og det er liten tvil om hva som voldet mest hodebry: For å brette ut Arne Næss’ liv og filosofi ut over 90 knappe tegneseriesider er ingen enkel oppgave. Her må mye kuttes og forenkles.

Serieskaperne har hatt samtaler med Næss, men Jeg, Arne Næss er mest å regne som en adapsjon av tidligere bøker om og av den filosofiske urokråken. David Rothenbergs samtalebok Gjør det vondt å tenke? ruver i bakgrunnen, og sammenlignet med den er Jeg, Arne Næss temmelig overfladisk.

Men med det i mente har Hegdal og tusjmakker Tore Strand Olsen levert en finfin bursdagspresang, som benytter seg av tegneseriemediets formidlende og pedagogiske muligheter. Dette kunne lett blitt en tørr ”illustrert klassiker”, men Strand Olsens tegninger spruter av liv, fortellerglede og originale løsninger.

Jeg savner kanskje en viss kritisk distanse til Næss i lengden; de få gangene Næss’ kritikere slipper til fremstår de som navn- og humørløse tørrpinner. Men det blir kanskje for mye forlangt fra en bursdagspresang?

5: Dagsavisen-intervju om Blått blod fra 2002 ( serien ble forsinket, og kom først ut i 2004).

I år 2024 sitter Haakon Magnus igjen som en desillusjonert Johnny på Stovner. I den nye tegneserien Blått blod får han muligheten til å reise 20 år tilbake i tid for å redde monarkiet.

«The future sucks. Change it», sa Beavis & Butthead. Det samme tenker kronprins Haakon i Ola Hegdals og Tore Strand Olsens kommende tegneserie Blått blod. Der reiser han 20 år tilbake i tid for å forhindre at han ender opp som sliten, småfet sivilist med hestehale på Stovner etter monarkiets fall i 2004.

– Schibsted ønsket seg en tullebok om kongehuset, og jeg og Tore fant ut at tiden var moden for å fortelle vår tidsmaskinhistorie. Haakon anno 2004 drømmer om et liv i sivil som «Johnny fra Stovner», men så møter han Haakon fra 2024 – som har innsett at det ikke er spesielt stas å være en menigmann, forteller manusforfatter Ola Hegdal.

Duoen ga i fjor ut en Arne Næss-biografi i tegneserieform, og i høst kaster de seg ut i en halsbrekkende actionsatire over Kongehuset.

Dyster framtid
Framtids-Haakon ankommer 2004 like før monarkiets fall innledes ved at den mye omtale videoen med kronprinsesse Mette-Marit vises direkte på «Skavlan». Men nåtids-Haakon tror ikke på framtids-Haakon, og sammen reiser de tilbake til 2024 – der Norge styres av en tv-junta der rating og seerundersøkelser bestemmer hvem som styrer landet fra uke til uke.

– Det går ikke så bra med kongefamilien i framtiden. Ari Behn jobber fortsatt med sin andre bok, men kaster bort tiden på å skrive takketaler for Nordisk Råds litteraturpris og Nobelprisen. Märtha lager tv-show, Haakon og Mette-Marit bor på Stovner, mens Harald og Sonja overvåkes av tv-juntaen og spiller hovedrollen i realityserien «Royalty TV».

Den 80-90 sider lange serien er halvveis tegnet ferdig og skal utgis i løpet av høsten. Den kan minne om kjente tidsreisehistorier som Terminator, Back To The Future og Charles Dickens’ A Christmas Carol – ispedd Shakespeare-aktige fortellertriks.

– Vi forholder oss til framtiden slik Shakespeare gjorde til fortiden. Han kunne plukke ut en konge i kongerekken, tilsatte noen historiske elementer – og diktet ellers fritt. Det var historiefortelling med stor dikterisk frihet, men i dag er kildekravene så strenge at du ikke kan dikte om konger og politikere lenger. Derfor bruker vi framtiden, for der kan vi fortsatt dikte fritt.

Og enhver tidsreisehistorie har også en demonisk skurk. Framtidens tv-junta sender RoboStålsett til 2004, der han setter biskop Gunnar Stålsett ut av spill og infiltrerer kongefamilien i et forsøk på å forhindre Haakon-duoens kamp mot klokka.

Virkelig tegneserie
– Virkeligheten ligner faretruende på en tegneserie iblant, men vi håper å legge til noen ekstra omdreininger. Vi har laget en vill tegneserie, men kanskje det blir virkelighet i framtida?

Og dagens kongehus kan til tider virke som en sprellende vill tegneserie: Bare i løpet av siste uke har kronprinsesse-far Sven O. Høiby vært på Se og Hør-sponset Venezia-tur med Cowboy-Laila, Linn Ullmann har kalt Kongehuset for «en rikmannsutgave av Big Brother» og Ole Paus har omdøpt Ari Behn og Märtha Louise til prins Kvaps von und zu Quasi og prinsesse Mertakk av Pose og Sekk i boka «Kjære Kongen».

– Hvordan stiller du deg selv til Kongehuset?

– Jeg vil ikke komme med noen prinsipperklæringer, men Kongehuset er jo der. Akkurat nå går Norge så bra at vi ikke har bruk for det, men under nasjonale kriser som andre verdenskrig kan Kongehuset fungere som et nasjonalt samlingspunkt.

Idet Mette-Marit og Ari Behn ble en del av Kongehuset skiftet svært mange syn på det, mener Hegdal. Og nå øker kritikken og satiren, etter en lengre fredningsperiode i forbindelse med de to kongelige bryllupene.

– De som tidligere var mot Kongehuset ble plutselig for, og omvendt. Etter at de obligatoriske hyllestene av Kongefamilien nå har lagt seg etter bryllupene, virker det som tonen nå er en annen – slik at vi får den store kongesatirebokhøsten. Den nye generasjonen kongelige er jo perfekt for media, som hausser dem opp en dag for å ta dem ned igjen dagen etter. Og vår serie er nok som media ellers, selv om Haakon Magnus er historiens helt.

– Blir dette en majestetsfornærmende serie?

– Jeg vil helst være snill, men det er klart vi kan slumpe til å fornærme noen. Men Blått blod er langt frekkere enn Arne Næss-biografien; og inneholder mye tullball og satire over både Kongehuset og fjernsynssamfunnet.

6: Bergens Tidende-anmeldelse av Ibsens ripsbusker og andre litterariteter.

Ola Hegdal og Tore Strand Olsen
Ibsens ripsbusker og andre litterariteter
No Comprendo Press 2006
3/6

Satire i skyggen av virkeligheten.
Ola Hegdal sliter med timingen. Briljante På kloden hadde sin storhetstid før stripefeberen slo til, mens Blått blod havnet i skyggen av sirkuset rundt kongehuset, Sven O. og Cowboy-Laila. Dette heftet samler serier fra tidsskriftet Bok og Bibliotek (i høst sett i Dagbladet), spritet opp med en ekstra dose Henrik Ibsen, og ble utgitt i et år da de fleste var sterkt truet av Ibsen-overdose.

Det er flere gode og treffende serier her, og fortsetter Hegdal trenden kan disse ensiderne ta opp hansken etter Steffen Kvernelands savnede Amputerte klassikere. Samtidig sliter seriene med samme problem som Blått blod, for virkeligheten overgår ofte parodien. Det er morsommere å følge de utallige Henrik Ibsen-produktene, den pretensiøse litteraturjournalistikken og visvasdebattene i kjølvannet av Hanne Ørstavik og Ari Behn enn å lese dette, og da er ikke satiren helt i mål.