No Comprendos oversatte genistreker

No Comprendo Press spessial, dag 9: Forlaget konsentrerte seg lenge om kjernen i bladet Fidus, men siden 2002 er navn som Daniel Clowes, Marjane Satrapi, David B. og Øyvind Torseter sluppet inn i varmen.

Daniel Clowes
Ghost World
No Comprendo Press 2002

En av 90-tallets ypperste tegneserier endelig på norsk.

Daniel Clowes er en av USAs mest særpregede fortellere, men så godt som ukjent i Norge. Men i kjølvannet av Terry Zwigoffs suksessfulle filmatisering av
hovedverket Ghost World kommer endelig denne glitrende serien på norsk.

Kort fortalt er Ghost World en nøktern og uhyggelig presis dissekering av den ironiske generasjonen. Enid og Rebecca er to skarpe tenåringsjenter som med sarkasmen som viktigste våpen nådeløst angriper det de mener er en patetisk omverden. Men ved hjelp av overbevisende dialog og sikker observasjonsevne sniker Clowes seg inn under huden på jentene, og avslører sår usikkerhet og sviktende kommunikasjonsevne. Det er en vakker, trist og ikke så rent lite rørende historie om ensomhet og behovet for å bli elsket og beundret.

Ghost World gikk opprinnelig som føljetong i heftet Eightball fra 1993 til 1997, og med den viste Clowes seg for alvor frem som en stor forteller med et bankende hjerte for outsiderne blant oss. Den står igjen som en av 90-tallets aller ypperste tegneserier, og det idealistiske forlaget No Comprendo Press fortjener all mulig ros for at denne perlen nå er tilgjengelig i norsk oversettelse.

Bjørn Sortland og Øyvind Torseter
On The Road Again, Again
No Comprendo Press 2004
5/6

Hverdagslig, søt og original ”road movie” i tegneserieformat.

12 år gamle Harry er skilsmissebarn, og er på vei med toget fra far i Oslo til mor i Bergen. Underveis hopper han av toget, og blir med Söderströms Tivoli videre på veien. Ikke bare har de karusellene med alle flyene, tivoliet skal også til Litlavikjo – der Harry var lykkelig. Da han bodde der var foreldrene forelsket og de var en hel familie. Foreldrene må samarbeide om å finne Harry igjen, og underveis til Litlavikjo blir de tvunget til å ta et oppgjør med sine egne liv og forholdet til hverandre.

Dette er den første tegneserien til Bjørn Sortland og Øyvind Torseter, selv om de har vært farlig nær mediet tidligere. Sortland har fylt flere peishyller med prisene han har fått for sine barne- og billedbøker, der spesielt samarbeidene med illustratør og serieskaper Lars Elling er nær tegneserien. Illustratøren, designeren og billedkunstneren Øyvind Torseter har skrevet og tegnet boken Mister Random, og duoen har også en felles barnebok bak seg: Plutselig ville eg ikkje laga dorull-dyr lenger.

La oss håpe dette ikke blir herrenes siste tegneserie, for On The Road Again, Again gir mersmak. Det er en upretensiøs, varm og bittersøt historie fra hverdagen, tegnet i en svært enkel, men effektiv strek som vekker assosiasjoner til Inga ”Møkkajentene” Sætre og Kim Hiorthøy. Harry blir bare biperson i historien, som utvikler seg til en troverdig skildring av foreldrene hans. Moren, Henny, skal gifte seg med Halvor, men jakten på Harry tvinger henne til å ta stilling både bryllupet og en rekke andre vanskelig livsvalg.

Dette er en ”road movie” i tegneserieformat, men i motsetning til Jack Kerouacs On the Road og et utall filmer om bilmennesker på rotløs jakt etter mening i livet, er dette en hverdagshistorie om to mennesker midt i livet på en grå biltur gjennom Vestlandet. Sortland leker seg bevisst med romantiske klisjeer, men lar historien ende i et gigantisk antiklimaks som er genial i all sin enkelhet.

Marjane Satrapi
Persepolis
No Comprendo Press 2005
6/6

Innsiktsfull, lærerik og underholdende selvbiografi fra Iran – i tegneserieform.

Hva vet du egentlig om Iran? Du ser kanskje for deg skjeggete ayatollaer, damer pakket inn i svarte sjal, olje, ørkenlandskap, en ødeleggende krig med Irak og en nylig innlemmelse i George W. Bush’ ”ondskapens imperium”?

Marjane Satrapi har et brennende ønske om å rive ned fordommene og mytene rundt sitt kjære hjemland, og fra sitt nye hjem i Paris har hun laget denne 350 sider lange tegneserien om sin egen oppvekst. Hun var ti år gammel da sjahen ble styrtet i den muslimske revolusjonen i 1979, og dermed fikk hun plutselig et sjal trukket ned over håret og livet snudd på hodet. Hennes ”dekadente” tospråklige skole ble lagt ned, kinoene og universitetene ble stengt og popmusikk, spill og sminke ble forbudt. Da hun var 14 år sendte foreldrene henne til Østerrike for å gå på skole, men hun slet med å finne seg til rette – og endte til slutt med å leve på gaten i flere måneder. Etter fire tøffe år i Wien vender hun tilbake til Teheran, og rammes av en solid kulturell identitetskrise – en fortvilet situasjon hun skildrer nøkternt og brutalt ærlig.

Satrapi er sterkt påvirket av Art Spiegelmans Maus, tegneseriebiografien om faren som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire. Persepolis er ikke helt på høyde, men jeg har lyst til å trekke en parallell til Engelen på det sjuende trinn og Ja så menn. I disse selvbiografiske bøkene forteller Frank McCourt om sin oppvekst i et lutfattig Irland tidlig på 1900-tallet og hans påfølgende ”flukt” til USA. Satrapi tar oss på samme vis med til en fremmed og til tider utforståelig verden, som etter hvert sklir over i en mer tradisjonell oppveksthistorie – i alle fall sett med norske øyne (en iransk leser vil trolig se på fyll, sex og dop i Vesten som fremmed og uforståelig).

Streken er ekspressiv, i svart/hvitt med harde kontraster og karikerte figurer, og Satrapi bruker stilen til å understreke klisjeene, fordommene og stereotypene om livet i Iran. Der Spiegelman tegnet katter (nazister), mus (jøder) og hunder (amerikanere) i Maus er Satrapis Teheran overbefolket av skjeggete menn med stikkende øyne og fanatiske vandrende sjal.

Så blir vi kjent med hvordan iranerne ved hjelp av små detaljer viser identitet og politisk ståsted i et samfunn der det å vise pannehåret under sjalet er en opprørsk handling. Satrapi tar oss videre hjem til iranernes stuer, og viser hvordan folk risikerer livet ved å feste, drikke vin og høre på musikk (alkohol, kortstokker, musikk, filmer, blader og sjakkspill er ulovlig, og ved et tilfelle smugler Marjanes foreldre inn plakater med Iron Maiden og Kim Wilde gjennom tollen). I en strålende sekvens viser Satrapi hvordan regimets evinnelige mas om korrekt og sømmelig klesdrakt tømmer iranernes hode for farlige tanker. For når skal man få tid til å tenke på sin egen frihet og regimets politikk når det meste av tiden går med til å bekymre seg over hvordan man er kledd og beveger seg utendørs?

Persepolis er ikke bare historien om Marjane Satrapi, for hun makter på mesterlig vis å bruke sitt eget liv til å fortelle hjemlandets ulykkelige historie Resultatet er en lærerik, rørende, sjokkerende og innsiktsfull historie om Iran på 80- og 90-tallet, et storverk som fortjener å nå bredt ut.

Marjane Satrapi
Kylling med svisker
No Comprendo Press 2006
4/6

Prøver å følge opp egen braksuksess.

Den iranske serieskaperen Marjane Satrapi har erobret verden med selvbiografien Persepolis (2005), og henter mer inspirasjon fra sin familie i årets Kylling med svisker. Hun forteller om sin musikergrandonkel, som en dag i 1958 mister livslysten og legger seg ned for å dø.

Fortellingen er elegant bygd opp rundt grandonkelens åtte siste dager, samtidig som Satrapi slenger ut fortellertråder i tid og rom – og dermed tegner et større bilde av onkelens storfamilie. Det er godt fortalt, lettlest og forteller mye om hverdagslivet i Iran, men ikke like engasjerende og gripende som Persepolis. Derfor havner Kylling med svisker litt i skyggen av sin episke forgjenger.

David B.
Familiebomben
No Comprendo Press 2006
5/6

Lekker forsmak på høstens hovedrett.
Minitegneserier er et artig og upretensiøst format; et pockethefte for små lommer og stort sett bare på 16-24 sider. I Norge er formatet de siste årene først og fremst brukt av undergrunnsforlag som Dongery og Jippi, med små utgivelser i bittesmå opplag fra folk som Jason og Tore Strand Olsen.

No Comprendo Press har nå gitt ut en av de første oversatte minitegneseriene, og da intet mindre enn en serienovelle fra en av Frankrikes fremste serieskapere: David B. Familiebomben er en absurd og søt fabel om hvordan beboerne i en krigstruet storby får utdelt hver sin personlige bombe, som de får ansvaret for på lik linje med et kjæledyr. Det er både en sjarmerende og morsom tankevekker om våpenindustri, et lekkert samleobjekt og en billig appetittvekker før høstens oversettelse av David Bs mesterverk, serieromanen Epileptisk.

Daniel Clowes
Som en silkehanske støpt i jern
No Comprendo Press 2006
4/6

Fascinerende serieroman, men noe filt ned av tidens tann.
Fire år etter mesterlige Ghost World velger No Comprendo Press å følge opp med Daniel Clowes’ aller første serieroman: Det hypersurrealistiske mysteriet Like A Velvet Glove Cast In Iron. Den fenger og forundrer fortsatt, men ikke like sterkt som da den gikk i bladet Eightball fra 1989 til 1993. Dette var Clowes’ gjennombrudd, men siden har han laget flere serieromaner som overgår dette noe famlende forsøket.

Lest med 2006-briller blir det noe anstrengt og 90-tallsaktig over mengdene av tvilsomme popkulturreferanser, merkelige bifigurer, løse tråder og ubesvarte spørsmål. Serien er en nær slektning av David Lynch’ mest surrealistiske innfall, og et gjensyn er som å se tv-serien Twin Peaks i reprise. Fortsatt morsomt, spennende og genuint forstyrrende, men samtidig skjønner man ikke helt hvorfor det fengslet så voldsomt i utgangspunktet.

David B.
Epileptisk
No Comprendo Press 2007
6/6

Fransk seriemester finner både lyseblått håp og bekmørk tragedie i sin egen familiehistorie.

I en nøkkelscene i den selvbiografiske tegneserieromanen Epileptisk gjennomgår David B. (født Pierre-François Beauchard) en livskrise – så eksistensiell som bare ensomme unge menn i 20-årene kan. Han går på kunsthøyskole i Paris og bruker all fritid på å lese, tegne og skrive. Men i pausene fra disse kreative raptusene spør han seg hva som egentlig er vitsen.

Hadde det ikke vært bedre å slippe taket, «å kunne dunke hodet mot verden», legge seg ned, og la sykdom eller galskap ta over? «Jeg hadde sluppet å ha noe ansvar. Jeg trengte ikke å kjempe med hverdagen lenger.» Men David finner håpet i magien ved å lage historier, historier som kan røre folk. «Drømme, fortelle. Det er det jeg er skapt for».

Og med 380 sider lange Epileptisk har han laget en historie som bør røre svært mange. Dette er en oppvekstskildring fra en familie som får livet snudd på hodet da eldstebroren Jean-Christophe rammes av kraftig epilepsi. Sykdommen forandrer livet til alle i familien: Foreldrene prøver ut alle behandlingsmetoder, fra tradisjonell medisin til makrobiotikk, magnetisme og spiritisme, men jakten på mirakelkuren ødelegger for Jean-Christophe over tid. Istedenfor å lære seg å leve med sykdommen, gir han opp og omfavner sin egen maktesløshet, akkurat slik som David fantaserte om å gjøre.

Det er skremmende å lese om fordommene, frykten og uvitenheten rundt epilepsi på 1960- og 70-tallet, men i tillegg har historien et dypere lag. Den handler også om David Bs vei til kunstnerfaget, og hvordan brorens sykdom påvirket hans forhold til drømmer, symboler og fortellinger.

I 1990 fant David B. sin muse da han var med å grunnlegge det toneangivende forlaget L’Association, som forente det beste fra amerikansk og fransk tegneserietradisjon. Den personlige, selvbiografiske stilen og den røffe svart/hvitt-streken var påvirket av amerikansk undergrunn, mens ambisjonsnivået og det nære forholdet til litteratur, historie og billedkunst er mer fransk. Med Persepolis av Marjane Satrapi, Rabbinerens katt av Joann Sfar og Epileptisk av David B. har vi nå fått tre av L’Associations mesterverk på norsk. Gi oss mer!

PS! I 2009 ga No Comprendo ut den franske serien Monsieur Jean, som også anbefales. Mer her.

Alle anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.