Sviket mot Mikke Mus: Sensur, rasisme og vold

I dag er Mikke Mus (f. 18.11.28) jappen i Andeby – en snusfornuftig, bedrevitende og egentlig ganske ufordragelig fyr. Men i sin ungdom var han en dødsforaktende, hyperaktiv og pistolskytende eventyrer, noe Disney-konsernet prøver å holde skjult så godt det kan. Ikke så rart kanskje, fordi Mikke-serien kunne også være rasistiske og voldelige.

Mer om Mikke, Donald og resten av Andeby her.

Dette forsvaret av Mikke Mus ble skrevet for Dagsavisen i 2002. Det er fortsatt gyldig, selv om Egmont har gitt Floyd Gottfredson-seriene langt bedre plass i både Donald-bladet og flere bokutgivelser de siste årene. Saken fungerer også fint som en oppfølger til debatten om rasisme i Tintin. Her har Disney valgt å legge lokk på de mest kontroversielle historiene, altså en form for selvsensur. Så er spørsmålet: Foretrekker vi denne løsninga?

Mikke ble født som tegnefilmfigur i 1928, men på samme måte som tegneren Carl Barks i anonymitet ga Donald Duck personlighet og et fargerikt rollegalleri, var det Floyd Gottfredson som pustet liv inn i Mikke og sendte ham ut på de virkelig store eventyrene – ofte i samarbeid med manusforfatteren Bill Walsh.

Nifs og ond
Ta Endelig tilbake: Spøkelseskladden fra Egmont Serieforlaget. Denne serien tar for seg glemte Disney-figurer som Klodrik, Moby Duck og Gulbrand Gråstein, og denne gangen er turen kommet til den mystiske Spøkelseskladden.

«I hele Andebys forbryterverden (…) har det aldri funnes noen nifsere, ondere eller skumlere motstander enn den uhyggelige Spøkelseskladden», skriver Anders Giæver i forordet. Og sant nok, «Mickey Mouse Outwits the Phantom Blot» – som gikk som avisserie i 1939 – er en av de beste og mest spennende Disney-seriene noensinne.

En mystisk person ikledd svart laken er av uforklarlige grunner på jakt etter en spesiell type fotoapparater og skyr ingen midler for å få tak i dem. Han terroriserer Andeby, og dødsfellene han plasserer Mikke i står ikke tilbake for utfordringene James Bond måtte slite med 30 år senere. Serien ble skrevet i skyggen av andre verdenskrig i Europa, og er en gotisk noirthriller og spiondrama av ypperste merke.

Men trykkes den i Endelig tilbake? Nei da, isteden får vi den fine oppfølgeren «Spøkelseskladden vender tilbake» fra 60-tallet – og en dose uinteressante andre viderverdigheter. Oppfølgeren ble tegnet av Paul Murry, den andre store Mikke-tegneren – men hans Mikke Mus er bare en blek skygge av den uredde eventyreren fra 30-tallet.

Den klart beste oppfølgeren er heller ikke med, nemlig den italienske Gottfredson-disippelen Romano Scarpa og hans ypperlige «Topolino e il doppio segreto di Macchia Nera» fra 1955 – utgitt i USA i heftet Mickey and Donald på 90-tallet.

Nazister og kannibaler
Nå er riktig nok Gottfredsons spøkelseskladdhistorie gitt ut på norsk tidligere, i kjempeboka Jeg, Mikke Mus fra 1976 og nylig i et ekstrahefte som fulgte med Donald Duck & Co. Men han fortjener så mye mer enn dette.

Gottfredson på sitt beste hører utvilsomt sammen med de klassiske stripetegnerne: E.C. Segar (Skipper’n), Chester Gould (Dick Tracy), Milton Caniff (Terry and the Pirates) og Alex Raymond (Lyn Gordon) for å nevne noen. Som Carl Barks fikk Gottfredson den utakknemlige oppgaven med å lage spinoffserier basert på Disneys tegnefilmsuksesser, og som Barks skapte han fabelaktige eventyr i anonymitet under Walt Disneys signatur. Det var neppe tilfeldig at Spøkelseskladden lignet ikke så rent lite på Walt Disney da han endelig ble fanget og avmaskert.

Med hjelp av Gottfredsons penn ble Mikke nesten spist av kannibaler i Afrika, han dro på en Moby Dick-lignende hvaljakt i Atlanterhavet, han vervet seg til Fremmedlegionen, kjempet mot naziubåter, ble regent i et mellomeuropeisk kongedømme, og gjennomførte et selvmordsforsøk med gass etter at Minni dumpet ham. Seriene har langt mer til felles med samtidens pulplitteratur enn den bleke og ufarlige Mikke vi kjenner i dag, og der har vi forklaringen på at Disney i dag er uvillig til å vise fram Mikkes fortid.

For de var til tider også rasistiske, voldelige, preget av grov slapstickhumor og langt unna barnevennligheten Disney-seriene har som varemerke i dag.

Usensurert Mikke
Ta de aller første stripene fra 1930: Mikke drømmer om å bli en berømt flyger som Charles Lindbergh, snekrer et fly og bruker en dachshund som strikkmotor. Han skremmer en gris, en kalkun og en and til bokstavelig talt å løpe opp i rumpa på hverandre, flyr til en øde øy og begir seg ut på en meningsløs jakt som ville fått Dyrebeskyttelsen til å se rødt.

Så tas han til fange av blodtørstige, kølsvarte og dumme kannibaler (med dialog som «uble bigle booble») som han etter tur setter ut av spill på genialt vis – som for eksempel ved å feste neseringene deres fast i et løpende neshorn. Amerikanske Eternity Comics prøvde i 1989 å gi ut Gottfredsons samlede serier fra 1930 til 1936, men ikke overraskende ble serien Uncensored Mouse sensurert av Disney allerede etter to numre.

Debuten var ikke akkurat noe mesterverk, men Gottfredson utviklet seg til en dreven eventyrforteller og skapte en rekke uforglemmelige eventyr i gullalderen 1933-1942. Han tegnet Mikke helt fram til 1975, men har aldri oppnådd noe i nærheten av samme status som Carl Barks.

Der Barks er Egmonts gullkalv og ustanselig beæres med nye praktbøker, er ikke Gottfredson – et stort forbilde for Barks selv – blitt presentert på skikkelig vis siden kjempebøkene fra 70- og 80-tallet. Dette er skammelig behandling av en av de store serietegnerne og et svik mot Mikke Mus’ ettermæle. Gi oss kjempebøkene tilbake!

Bonus: Anmeldelse av Paul Murry

Paul Murry, Carl Fallberg m.fl.
Walt Disney’s Hall of Fame: Paul Murry

Egmont Serieforlaget 2005
4/6

Bredde går foran kvalitet i bok viet den nest største Mikke-tegneren gjennom tidene.

Visste du at Walt Disney ikke engang tegnet sin egen berømte signatur, men at den er utformet av tegneren Hank Porter? Det er noen år siden Disney-tegnerne ble skjult bak denne signaturen, men nå hylles de tidligere anonyme bakmennene i praktserien Hall of Fame.

Carl Barks var endenes mester, mens Mikke Mus’ beste eventyr ble skildret av Floyd Gottfredson (avisseriene på 30- og 40-tallet) og Paul Murry (i Walt Disney’s Comics and Stories på 50- og 60-tallet). Husker du noen lange og spennende Mikke-serier fra det norske Donald-bladet, kan jeg nesten garantere at Murry var tegneren.

Mikke og Langbein sendes jorden rundt på oppdrag, slik at Murrys realistiske og detaljrike naturskildringer kom til sin rett. De langt fra forutsigbare seriene var som regel skrevet av Carl Fallberg, og gikk på sitt beste Carl Barks’ sofistikerte eventyr en høy gang. Dessverre ble det satt strek for fortsettelsesseriene da forlaget Gold Key tok over Disney-lisensen fra Dell i 1962 – til fordel for kortere humorserier beregnet på de yngste leserne. Murry mistet litt av gnisten, men han rakk å innføre Super-Langbein samtidig som han tok Spøkelseskladden inn i varmen igjen.

Boken gir et flott innblikk i livsverket til en av Disneys beste serieskapere, men Egmont har valgt å vise bredden i produksjonen fremfor å konsentrere seg om gullalderen. Den historiske verdien øker, mens lesegleden trekkes ned av et knippe svake serier fra slutten og begynnelsen av karrieren. Nå er det bare å glede seg til en Floyd Gottfredson-bok en gang i fremtiden.

Advertisements

6 kommentar

  1. […] som i 2004. Les for øvrig mer om hvordan Disney har taklet de mer rasistiske Mikke Mus-seriene her. Er slik selvsensur […]

  2. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen. Øyvind Holen said: [blogg] Mer om rasisme og sensur i tegneserier: Sviket mot Mikke Mus http://bit.ly/bM1psG […]

  3. […] Professoren avslørte samtidig at hun ikke hadde særlig kunnskap til Donald utenfor tegnefilmens verden. Etter andre verdenskrig fikk animatøren Barks muligheten til å videreutvikle Donalds personlighet på egen hånd – i tegneserienes verden. [Mer om Mikke her.] […]

  4. […] sagt flere ganger at så lenge jeg er i stand til å holde i en blyant, skal jeg tegne min kjære Mikke Mus,” skrev Romano Scarpa for bare et drøyt år siden. Nå har Mikke Mus mistet en av sine beste […]

  5. […] funnet formen, og er kanskje morsomst når den fokuserer på mindre kjente navn som Romano Scarpa, Paul Murry og Marco […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: