Deftones dør aldri

Bassist Chi Cheng ligger fortsatt i koma, og albumet Eros endte på søppeldynga. Likevel er Deftones tilbake med Diamond Eyes, og det gir meg anledning til å publisere Deftones-bildene mine fra Quart 2001.

ALLE FOTO: ØYVIND HOLEN

Og så må vi ta med mine to Deftones-anmeldelser:

Deftones
Deftones
Maverick/Warner 2003
5/6

”I get all numb when she sings it’s over”, synger Chino Moreno i ”Minerva”, og siden Deftones-debuten i 1995 er mange blitt mo i knærne når Moreno selv hvisker, hulker og skriker. Deftones er et av verdens største kultband, godt beskrevet ved at Akersgata ikke har anmeldt et eneste av bandets tre album på tross av millionsalg.

Deftones viser et band som beholder sine røtter i dyster og moderne metal, og samtidig fortsetter sin distansering fra de andre bandene som slo seg fram i kjølvannet av Korn midt på 90-tallet.

Deftones anno 2003 er hviskende innadvendt et øyeblikk og intenst aggressivt det neste, og viser hvorfor det er blitt et kultfenomen: Hardtslående og egenartet rock, utviklingsevne, personlige og mystiske tekster og liten vilje til å ape etter regjerende trender. Det er et selvsikkert, mektig og egenrådig manifest, selv om det ikke er det fullendte mesterverket vi venter på. Derfor vil nok bandet fortsatt forbli et kultfenomen, om enn et som stadig vokser seg større.

Deftones
Saturday Night Wrist
Maverick/Warner 2006

Mens Korn og Limp Bizkit har endt som parodier på seg selv, holder Tool og Deftones koken blant alternativmetalbandene som tok over da lufta gikk ut av grunge midt på 1990-tallet. Deres femte album byr på velkjente toner, fra innadvendte gothrockballader via mild eksperimentering til aggressive rockere, skildret i nyanser fra grått til beksvart. Ikke like relevante som Tool og System Of A Down, men gir heller ikke gamle fans grunn til å gråte.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Ny Tid.