2000-tallet: Hiphop-produsentenes tiår

Året var 2002: Hiphopprodusentene regjerte hitlistene, måkte inn dollar og sto fram som trendsettere og lønnsadel i musikkbransjen. Åtte år senere er mye det samme, selv om vi fortsatt venter på Dr. Dres Detox, stjerneglansen til Timbaland og The Neptunes har falmet og Irv Gotti har ramla av lasset.

– Det er ensomt på toppen.

Slik innleder Andre Young, alias hiphopprodusenten Dr. Dre, sitt gjestevers på låta «Symphony In X Major» av Los Angeles-rapperen Xzibit. Dre har bare ett vers på hele albumet, men det er til gjengjeld noe av det mest arrogante musikkbransjen har hørt:

«Your shit ain’t selling, fuck it / Get Dr. Dre on it, you got a budget? / I’ll get down, give me half of it / One session, one song, I’m gone / The first week you hit the streets, a star is born».

Det verste er at det kan virke som han har rett. Bare med «Let Me Blow Ya Mind» og «Family Affair» reddet han karrierene til Eve, Gwen Stefani, No Doubt og Mary J. Blige i en håndvending. For ikke å snakke om Eminem, 2Pac og Snoop Dogg.

Produsentstyrt
– Det er helt klart en produsentstyrt musikkindustri i USA i dag. Radiostasjonene spiller svært mange The Neptunes- og Dr. Dre-produksjoner, og det virker ikke alltid at det er så nøye hvem vokalisten er, sier New York-rapperen og produsenten Large Professor.

«Queens represent, buy the album when I drop it», sa han på Midnight Marauders – det klassiske albumet med A Tribe Called Quest. Det var i 1993, men når hans solodebut 1st Class nå omsider slippes på Matador Records, har mye forandret seg. Svært mye.

– Jeg startet opp på jammer i parkene i New York. Da vi startet Main Source i 1988, ble vi sponset av moren til K-Cut og Sir Scratch i gruppa. Så gikk vi i studio og tok det fra der.

Resultatet ble albumet Breaking Atoms, som i ettertid står fram som en av hiphops store klassikere. Magasinet The Source ga den i år toppkarakter, over ti år etter at det kom ut.

– Nå er det for sent. Det betyr ikke noe lenger, men det er på tide at de endelig fant ut det. Jeg har alltid følt at bransjen har sovet på meg, og det kan lett skje med dette albumet også. Men du vet aldri.

For ti år siden var produsentene som regel svært nært tilknyttet rapperne. DJ Premier var medlem i Gang Starr, Dr. Dre var med i N.W.A., Public Enemy hadde sitt Bomb Squad og så videre. I dag fordeles spor etter tilbud og etterspørsel, og popartister som Blur, Britney Spears og *Nsync står i samme kø med lua i hånda.

En million i uka
Dre er ikke helt alene på toppen, der han har selskap av den hyperaktive duoen The Neptunes, beateksentrikeren Timbaland og hitmakeren Irv Gotti. Disse fire er blitt premissleverandører for hele popbransjen, og måker inn penger.

I fjor tjente Dre en million dollar i uka. Bare U2 tjente mer, 61,9 millioner dollar mot Dres 51,9 millioner. The Beatles, Madonna, *Nsync, Aerosmith og Sting måtte bite i gresset for 90-tallets Phil Spector, som har vært i bransjen i rundt 20 år. Eller som han sier selv: «20 years in the game, with a constant buzz / Pick a year, any year, see how hot I was».

Og du skal ikke kødde med adelen, det fikk produsenten Jermaine Dupri – mannen som ga oss Kriss Kross – erfare. Da han i et intervju sammenlignet seg selv med Dre og Timbaland, ble han gjentatte ganger æreskjelt i verseform fra Dre og hans disipler Eminem og Xzibit.

Men det spørs om Dre klarer å holde seg på toppen, for i år skal han, Rolling Stones og Elvis Presley selge mange plater for å hindre at The Neptunes troner på inntektstoppen etter 2002. Da har de levert en slagerparade popbransjen knapt har sett siden Motown-låtskriverne Holland/Dozier/Holland herjet hitlistene på 60-tallet. Har du hørt Britney Spears, *Nsync, Beyoncé, N.O.R.E., Clipse, Nelly, No Doubt eller Beenie Man? Da er det The Neptunes’ elektrofunk du digger.

Eller hva med Irv Gotti, produsenten som oppdaget rapperne DMX og Ja Rule? Tidligere i år eide han topp fem på Billboardlista med låter fra Ashanti, Fat Joe, Ja Rule og Jennifer Lopez. Så får det heller være at låtene hans er til forveksling svært like.

Omfavnes
«I remember when the mainstream hated hip hop», sier den hvite rapperen R.A. The Rugged Man i låta «On The Block (Golden Era)». I dag står pop- og rockestjerner i kø for at hiphopprodusentene skal drysse stjernestøv over dem. Large Professor husker også hvordan det var.

– Det har vært mye forandring. Det at mainstreamartistene nå omfavner hiphop viser først og fremst hvor mye hiphop har vokst. Det er bare bra, for nå får vi en mulighet til å lyse, mener Large Professor.

Etter at Main Source gikk i oppløsning har han livnært seg som produsent, og selv om han ikke er i samme divisjon som Dre og The Neptunes er han ingen smågutt. Han har jobbet med Eric B & Rakim, Kool G Rap, Busta Rhymes, Slick Rick, A Tribe Called Quest og The X-ecutioners – og ikke minst Nas‘ banebrytende Illmatic fra 1994.

«Illmatic changed the game», rapper AZ på årets Aziatic, og vet vel egentlig ikke hvor rett han har. For der AZ tenker på Nas’ ferdigheter på mikrofonen, var Illmatic også viktig fordi den var en av de første albumene der en talentfull rapper samarbeidet med skokk produsenter: Large Professor, Q-Tip, DJ Premier og Pete Rock for å nevne noen.

I dag er dette regelen, og er også i ferd med å bli det i popbransjen. På den britiske jentegruppa Atomic Kittens siste album var 28 forskjellige låtskrivere og produsenter innblanda.

– Iblant blåser musikkindustrien hiphop opp, og så kommer et album som tar hiphop tilbake til røttene. Illmatic var et slikt album, som viste hva hiphop handlet om: Gatekultur, graffiti, rim og dj’ing. Det er bra å bli minnet på at hiphop er gatekulturmusikk, der vi bare bruker gamle plater og en mikrofon, sier Large Professor.

Han har nettopp levert flere spor til det kommende Nas-albumet God’s Son, men blir på ingen måte eneleverandør. For Nas vet hvilken vei vinden blåser, og det er nok derfor han nå har alliert seg med Irv Gottis Murder Inc-familie i håp om at Gottis midastouch kan gi ham økt levetid på radio og spillelistene.

Undersak: Gangstaprofeter
Det er ikke lett å bli profet i eget land, spesielt ikke som gangstarapper. Men nå gjør Oral Bee og Big Ice suksess som produsenter i California.

I fjor sommer fnøs Hiphop-Norge foraktelig av Anders Smestad, som forsøkte seg som den heilnorsk gangstarapperen Oral Bee med albumet Sånn vi putter det ned. Ett år senere er det Oral Bee som ler sist, for nå gjør han suksess som produsent i California.

– Folk hatet min litt arrogante rappestil og ignorerte musikken. Så nå er det veldig tilfredsstillende å få respekt fra folk jeg selv har digget, sier Smestad.

Melodisk
Sammen med Andreas Wille Paulsen, alias Big Ice, har Oral Bee produsert hele fem spor på Velvetism av gangsterne Jay Tee og Baby Beesh (aka Baby Bash). De er ikke superstjerner, men med N2Deep og flere soloplater har Jay Tee solgt til sammen 2,5 millioner plater.

– Jeg rapper fortsatt og jobber med et nytt album der jeg ikke er fullt så breial. Jeg har faktisk sendt låter til Baby Beesh, som har fortalt at han spiller de i cadillacen sin. Han sier han skal gjøre sin egen versjon av «Mitt image som pimp», der han beholder et av versene og refrenget mitt – på norsk!

Duoens musikk er av det melodiske vestkystslaget Dr. Dre patenterte på The Chronic i 1992. Skarpe trommer, gnålende synther, fengende hooks og refrenger og innslag av instrumenter som gitar og piano. Det slår an i «Killa California». Men er ikke dette som å selge kull til Newcastle?

– Mange av 90-tallsprodusentene i California er enten blitt for store for de lokale stjernene eller «crackheads». Kvaliteten har i alle fall sunket en del, og rapperne synes vi har en bra sound.

Eksport
Det var Andreas som startet eksporteventyret midt på 90-tallet. Han har rukket å levere 60-70 spor til amerikanske rappere, noe som faktisk gjør ham til den største eksportsuksessen i norsk hiphop noensinne.

Nå har han nettopp vært på forretningsreise til Oakland og Portland, og møtt rappere som JT The Bigga Figga, Jay Tee, Assassin, Bullet og Kaveo og Young Mugzi i The Mossie (fetrene til E-40). Så han jobber seg stadig oppover i hierarkiet.

– Det var en vill tur! Jeg fikk pratet business, hørt på låter og produsert, men samtidig var alt som en kan forvente i gangstaland. Det var mye snakk om «bitches» og «pimps», og jeg møtte rappere med våpen og marihuanaplantasjer i kjelleren. Men de var hyggelige, det gikk rolig for seg og jeg prøvde heller ikke å leve meg inn i gangstastilen. Da vi skulle møte Smurf, som er rapper og bandemedlem, måtte Bullet ta med pistol for sikkerhets skyld. Mens Assassin var mest opptatt av å sjekke opp damer han traff på gata, ler Andreas.

De viktigste produsentene (anno 2002)

1. Dr. Dre
Medlem i gangstapionerene N.W.A., som revolusjonerte hip hop med The Chronic, oppdaget Eminem og Snoop Dogg, og skapte moderne popklassikere for Eve og Mary J. Blige for å nevne noe.

2. The Neptunes
Chad Hugo og Pharrell Williams er over alt. Som eget band (N*E*R*D) og en ustoppelig rekke låter: Fra Ol’ Dirty Bastard, Ludacris og Mystikal til «Hot In Herre» med Nelly og «I’m A Slave 4 U» med Britney Spears. Glem heller ikke komplette album med Kelis og Clipse.

3. Timbaland
Har ikke den samme kommersielle appellen (2010-kommentar: Haha!), men er uovertruffen som trendskaper. Har jobbet tett med artister som Missy Elliott, Aaliyah, Bubba Sparxxx, Tweet, Jay-Z og Ludacris.

4. Rodney «Darkchild» Jerkins
Uovertruffen r&b-produsent, men mulig fallende stjerne. Har jobbet med Whitney Houston, Michael Jackson, Jennifer Lopez, Spice Girls, Toni Braxton, Britney Spears og Will Smith.

5. Irv Gotti
Stigende stjerne (2010-kommentar: Haha igjen!). Fikk sitt gjennombrudd som produsent for Jay-Z, og oppdaget senere DMX og Ja Rule. Fører r&b, pop og hiphop tett sammen, og fikk tre topp 10-slagere i USA samtidig: «Always On Time» med Ja Rule, «What’s Luv?» med Fat Joe og «Foolish» med Ashanti.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.