Flu Hartbergs barndomsår

Onsdag 19. mai skal jeg på lanseringen av Flu Hartbergs Fagprat, som samler de beste stripene fra Dagbladet. I den anledning passer det jo utmerket med et lite tilbakeblikk på serieskaperens første solohefter: Hygiene og English Conversation.

Flu Hartberg
Hygiene nr. 1
Jippi Forlag 2001

Absurd og lovende.

Flu Hartberg er lillebror til Aslak i Klovner i Kamp, og med Hygiene leverer den unge serietegneren et morsomt, innholdsrikt og lovende debuthefte.

Som så mange andre norske serieskapere virker det som Hartbergs serier har oppstått i et krysningspunkt mellom en donaldistisk oppvekst og inspirasjon fra undergrunnsserier. Ideen om ferieøya Millionia kunne vært en onkel Skrue-idé, men Skrue ville neppe hatt en mor som konstant maser om den dårlige sædkvaliteten hans, slik Hartbergs antihelt Børge sliter med.

Hartbergs røffe strek og manglende respekt for anatomi (han sliter med armer og albuer) kan minne om Christopher Nielsen, og selv om Hartberg fortsatt mangler den underliggende kloen i Nielsens historier viser han seg fram som en god historieforteller med dramaturgisk teft. Den absurde ”En schizofren hamster kommer aldri alene” er en artig oppvisning i spinnvill surrealisme – selv om 13 sider blir noe langdrygt.

Flu Hartberg er en serieskaper det skal bli spennende å følge videre. Må han tegne lenge!

Flu Hartberg
Hygiene nr. 2
Jippi Forlag 2003
4/6

Original historieforteller i rask utvikling.
Flu Hartberg er bare 23 år, men er allerede en av de mest originale serieskaperne i stallen til Jippi Forlag og Dongery. Det andre nummeret av soloheftet Hygiene byr på hans beste og mest fullendte serie, og fortsetter han utviklingen fortjener han snart sammenligningene med Christopher Nielsen som allerede har dukket opp.

Som Nielsen skriver Hartberg urbane serier i undergrunnstradisjon med overraskende hovedpersoner og uforutsigbare historier. I den 33 sider lange ”Den forbistrade sønn vs det tause flertall” møter vi igjen Børge. Han er verken ung hipster eller middelaldrende streiting, verken mammadalt eller tøffing – men ligger et forfriskende og troverdig sted midt imellom.

Slik klarer Hartberg å skape en levende og motsetningsfylt hovedperson, som bærer historien om at Fremskrittspartiets fremgang skyldes massehypnose. Delene av Hartbergs historie er ikke voldsomt originale, men med Børge som katalysator blir det en mangesidig, underholdende og engasjerende fortelling. Hartberg snubler fortsatt i haltende dialog, enkelte stive typetegninger og flat skyggelegging, men er helt klart på rask og riktig vei fremover.

Flu Hartberg
English Conversation
Dongery Forlag
4/6

Forsvarer sin posisjon som svært lovende, med en vel tradisjonell oppvekstskildring.

Tegneserien English Conversation tar oss med til tidlig 1990-tall på Tåsen, et av de mindre glamorøse villastrøkene på Oslos vestkant. Ulf er 14 år gammel, og klar for alt fjortislivet har å by på: ungdomsskolen, bensinsniffing, fyll, klining, runking og hardrock. Den suverene innpakningen setter oss tilbake på skolebenken, med sitt kladdebokomslag med skriblerier, bandnavn, tidstypiske tegninger og peacetegn.

Flu Hartberg er den mest tradisjonelle historiefortelleren i Dongery-gjengen, som med rundt 50 utgivelser på åtte år har stått frem som arvtagerne til miljøene rundt antologiene Forresten og Fidus i norsk serieundergrunn. Hartberg har lenge truet med å slå ut i full blomst, men har ofte sklidd ut i galskapen som rår i Dongery-miljøet.

Dette er Hartbergs tredje solohefte, og utvilsomt hans mest jordnære, allmenne og ambisiøse fortelling noensinne. Han har valgt seg sjangerklassikeren ”realistisk oppvekstsskildring”, samtidig som han fortsatt får utløp for sine surrealistiske sider i to rus- og drømmesekvenser.

Hartberg imponerer med sikker sans for dialog, en effektiv og rufsete strek og sine karakteristiske figurer med enorme neser. English Conversation er en ærlig og underholdende ”coming of age”-tegneserie, der Hartberg makter å gi et realistisk, ærlig og mentalt bilde av livet som tenåring.

Men dette er også et hverdagsdrama på godt og vondt, og selve historien blir i lengden vel hverdagslig og ender bare i et skuffende antiklimaks (som så ofte ellers i det virkelige liv). Denne sjangeren er tett befolket, og jeg savner jeg de hjerteskjærende dramaene og den intense angsten vi finner i seriene til Jason, Mats Jonsson, Daniel Clowes og Christopher Nielsen. Litt urettferdige sammenligninger for en ung serieskaper kanskje, men Hartberg har dette talentet som gjør at han må tåle en slik sammenligning.