Ash: Fabelaktig singleband

Jeg likte godt albumdebuten 1977, men det måtte en samleplate til for at jeg virkelig skulle fatte at Ash først og fremst er et briljant og tidløst singleband. Onsdag 19. mai spiller nordirene på John Dee. [edit: Konserten er avlyst.]

Ash
Intergalactic Sonic 7»s
Infectious/Playground 2002
5/6

Jeg er aldri blitt helt overbevist over kvalitetene til Ash – før nå. Klart de har hatt en rekke gode låter, men disse enkelte toppene har ikke reddet verken album eller konserter fra å framstå som halvgrå forsøk fra middelmådige musikere.

Men så var det disse enkeltlåtene da. Og denne samlingen med 19 Ash-singler setter skapet på plass, og viser at Ash først og fremst er et briljant og tidløst singleband. Denne samleren er nesten så sterk at den kan konkurrere lignende samleplater med The Kinks, Buzzcocks og The Specials – for å nevne noen klassiske britiske popband.

Intergalactic Sonic 7»s byr på essensiell Ash-pop i lange baner: Fra debuten «Jack Names The Planets» via moderne punkpopklassikere som «Kung Fu» og «Girl From Mars» fram til nesten voksne rockeballader som «Shining Light».

Men det sjarmerende med Ash er at det ikke er så fryktelig mye utvikling å spore her. Ash har hele tiden balansert mellom punkpop, seige rockeballader og voksen britrock, og selv om de utvilsomt er blitt litt voksnere («Candy» kunne vært en John Barry-låt) høres en fersk låt som «Burn Baby Burn» like frisk ut som de tidligste Ash-punkerne – mens «Goldfinger» fra «1977» like gjerne kunne vært hentet fra fjorårets Free All Angels.

Er du rask får du også bonusplata Cosmic Debris med på kjøpet. Og det bør du være, for med hele 22 b-sider er den en av de beste bonusplatene jeg har sett på lang tid.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.