Gil Scott-Herons arv: Politisk hiphop

Onsdag 19. mai skal jeg se Gil Scott-Heron på Rockefeller. Jeg har sett gubben en gang før, i Glasgow sommeren 1994, og det er fortsatt en av de beste konsertene jeg har vært på. Jeg har aldri skrevet noe skikkelig om denne ur-rapperen, så derfor legger jeg isteden ut denne teksten om de åndelige arvingene til Gil Scott-Heron og The Last Poets. Og sjekk for all del ut musikken i bånn av dette innlegget.

(Les mer om «demokratrock» her.)

Hvem trenger Bruce Springsteens og Neil Youngs feige patriotisme når du har modige rappere som Mr. Lif? I låta «Home of the Brave» tar han et knivskarpt oppgjør med amerikansk utenrikspolitikk.

Dagbladet og Aftenposten etterlyser amerikanske musikeres reaksjon på 11. september, men har ikke fått med seg at amerikansk hiphop nå er i ferd med å repolitiseres.

«We used to fear arms, now the weapons are chemical / In hip-hop, the weapons are lyrical», rapper Nas på fjorårets comeback-album Stillmatic. Bare to måneder hadde gått siden terrorangrepet på hjembyen New York, men Nas ba allerede om ettertanke og fred i låta «Rule»: «Call a truce, world peace, stop actin’ like savages». Samtidig minte Nas oss på hvilken politisk slagkraft hiphop kan ha.

Ingen hiphopkoma
Under overskriften «Da rocken havnet i koma» skriver Dagbladet at 11. september har ført amerikansk musikkbransje inn i en kunstnerisk krise. Også Aftenposten klaget over det samme. For der Vietnamkrigen førte til en strøm av protestsanger har 11. september i første omgang resultert i patriotiske hyllester av hverdagshelter og bitter krigshissing – men i det store og hele er forandringene små.

Bortsett fra i hiphop, for der har både veteraner som Public Enemy og Paris, stjerner som Nas og Eminem og nykommere som Mr. Lif entret arenaen med bitende og kritiske politiske tekster – for bare å nevne noen få eksempler.

Der Akersgata ikke er vanskelig å be når det kommer til å skrive om Eminems homofobi, kvinnesyn og tvilsomme forhold til rusmidler, har Detroit-rapperens politiske slagside knapt festet seg. Verdens største musikkavis, NME, har kalt Eminem den kanskje mest politiske popstjernen siden John Lennon, og når han i «Square Dance» på årets The Eminem Show (Aftermath/Universal) både kritiserer «krigen mot terrorisme» i sterke ordelag og biter fra seg med linjer som dette, er det lett å være enig: «With a plan to ambush this Bush administration, mush the Senate’s face in and push this generation / Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like».

Det svarte CNN
Hiphop har alltid krevd retten til å si ting det etablerte ikke liker, og politisk hiphop har klare røtter i 70-tallsartister som Last Poets og Gil Scott-Heron, som blandet funk, jazz og soul med «spoken word». Hiphops politiske glansalder var rundt 1990, med artister som Public Enemy, Boogie Down Productions og Paris, før den langt mer hedonistiske og materialistiske gangstarapen tok over føringen med Cypress Hills debutalbum i 1991 og Dr. Dres The Chronic i 1992.

Men nå er «gamlekara» tilbake: «The oldest trick in the book is make an enemy / A phony evil so the government can do its dirt / And take away your freedom», rapper Black Panther-sympasitøren Paris på sporet «What Would U Do?» – som er tilgjengelig gratis på nettet. Og holder mannen som skrev «Bush Killa» om George W. Bush’ far samme standard på neste sommers annonserte album, Sonic Jihad, kan det bli virkelig interessant.

Public Enemy tar også for seg Bush jr. på treffende vis på sporet «Son Of A Bush», men albumet Revolverlution er for ujevnt til å tilfredsstille andre enn gamle fans.

Da er det andre boller med den unge Boston-rapperen Mr. Lif, som med minialbumet Emergency Rations for alvor viste seg fram som en skarp og kontroversiell rapper med politisk sprengkraft. Bare sporet «Home of the Brave» er verdt prisen alene, der Lif presist plukker fra hverandre USAs utenrikspolitikk etter 11. september: «Bush disguises blood lust as patriotism / Convincing the living to love Operation Let’s Get ‘Em / But when he realized we don’t support their attacks / They needed something to distract, hmm, anthrax», rapper han.

Lif fulgte opp med det fine albumet I Phantom like etter, men selv om han fortsatt overbeviste hadde ikke albumet den samme sprengkraften. Men sammenlignet med blek 11. september-musikk fra Bruce Springsteen, Bon Jovi og Neil Young, er det liten tvil om hvilken musikkform som er mest politisk relevant i dagens amerikanske samfunn. «The Black CNN», som Chuck D kalte hip hop, er fortsatt oppegående.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2002.