Mark Lanegan: Grungens hellige ånd

Grungeuka, dag 2: Med sine soloplater og arbeid med gruppene Screaming Trees og Queens of the Stone Age har Mark Lanegan vist seg som en av sjangerens seigeste og sterkeste stemmer.

Roskildefestivalen 1992: Brødrene Van (bass) og Gary Lee Conner (gitar) flyr på hverandre med tørre never mens vokalist Mark Lanegan bivåner det hele med stoisk ro. Den interne kjeklingen er ikke noe nytt i Seattle-gruppa Screaming Trees, men i 1992 finner gutta seg plutselig midt i en motebølge. I kjølvannet av suksessen til bysbarna Pearl Jam og Nirvana har hele den såkalte grungescenen i USA blitt et mediefenomen – og bare det å komme fra grungehovedstaden Seattle fører automatisk til ekstra oppmerksomhet.

Screaming Trees kommer da heller ikke til Roskilde med tomme lommer, for albumene Uncle Anesthesia (1991) og Sweet Oblivion (1992) tok gruppas særegne miks av ørkentørr psykedelia, tung rock og folkinspirasjon flere skritt videre fra gruppas ujevne 80-tallsalbum. Bare singlen ”Nearly Lost You” gjorde Hollywoods grungefilm Singles (1992) tolererbar.

På siden
Screaming Trees sto alltid på siden av de mange punk- og metalinspirerte grungebandene, og fikk kanskje derfor ikke den samme suksessen som sine samtidige. Det at de stadig kjeklet og oppløste gruppa hadde selvsagt sitt å si, og det tok hele fire år å spille inn oppfølgeren til Sweet Oblivion. Da hadde lufta gått ut av grungeboblen, men med Dust (1996) gikk gruppa i graven med kanskje sitt aller beste album.

Den bekmørke og whiskeystenkede malmrøsten til Mark Lanegan forlot oss ikke. Tvert i mot, for Lanegan hadde spilt inn sitt første soloalbum The Winding Sheet allerede i 1990. Der viste han fram en mer tilbakelent melankolsk side, sterkt inspirert av country, akustisk folk og blues. Han hadde blant annet med seg Kurt Cobain og Krist Novoselic i Nirvana på en coverversjon av blueskjempen Leadbellys mektige ”Where Did You Sleep Last Night?” (en låt Nirvana spilte på deres MTV Unplugged-plate noen år senere.

Mørk trubadur
Lanegan fant soloformen for alvor med Whiskey for the Holy Ghost (1994), der han ikke bare sto frem som en værbitt overlever av grungescenens eksesser – en grungens hellige ånd – men også som en mørk trubadur i klasse med Tom Waits og Nick Cave

Lanegan fortsatte med en rad lavmælte og undervurderte soloplater, men fikk ny oppmerksomhet da Josh Homme tok han med som fast gjestevokalist på de superbe platene til Queens of the Stone Age: R (2000) og Songs for the Deaf (2002).

På Roskildefestivalen 2003 fikk jeg et nytt møte med Konsert-Lanegan, da han kom snikende ut på scenen med Queens of the Stone Age som et magert og sammenbitt spøkelse. Uten et ord til publikum eller et smil sang han så dystert og intenst at hele festivalplassen stoppet opp.

Fullt band
Etter denne hardtrockende suksessen har Lanegan i år vendt tilbake med sitt eget band, og på Bubblegum (2004) av Mark Lanegan Band har han forent sine tyngre rockesider i bandformat med sin akustiske folk/bluespersonlighet som soloartist.

Det er ikke tilfeldig at denne utgivelsen er gitt ut under gruppenavnet Mark Lanegan Band, for Lanegan får hjelp fra en hærskare dyktige musikere og sterke personligheter.

PJ Harvey er hviskende intenst til stede på ”Hit The City” og ”Come To Me”, og understreker på den måte nettopp sin rolle som gjesteartist. På tross av bidrag fra et helt fotballag av 90-tallsrockere, deriblant Chris Goss (Masters of Reality), Mike Johnson (Dinosaur Jr.), Greg Dulli (Afghan Whigs), Nick Oliveri og Josh Homme (Queens of the Stone Age), Troy Van Leeuwen (A Perfect Circle) og Izzy Stradlin og Duff McKagan (Guns N’ Roses), er det aldri noen tvil om at dette er Lanegans eget mørke og høyst personlige ball.

Det er fjernt fra tyggegummipopassosiasjonene albumtitten antyder, for ”bubblegum”-referansen spiller på Lanegans rolle som grungens overlever. Der Kurt Cobain og Layne Staley i Alice In Chains bukket under for presset og dopen, synger Lanegan ”when I’m bombed I stretch like bubblegum”. Han er seig denne karen, og Bubblegum holder smaken lenge.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2004.

Bonus: Minianmeldelse av Ballad of the Broken Seas.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Ballad of the Broken Seas
V2/Bonnier Amigo 2006

Hva får du om du setter porselensstemmen fra Belle and Sebastian i samme rom som mørkemannen fra Screaming Trees og Queens of the Stone Age? Blodbad? Nei, snarere en lavmælt miks av country, indiepop og rock, med en liten klype psykedelia. Ikke så langt unna Lanegans soloplater altså. Ikke helt de nye Nancy Sinatra & Lee Hazlewood, men heller ikke så langt unna.