Teenage Fanclub og The Posies: (Nesten) evig ungdom

«I used to be young with a strong constitution,» synger Jonathan Auer i The Posies. «My life is going fast,» synger Norman Blake i Teenage Fanclub, før han beroliger seg selv og lytterne: «It’s all in my mind.» Siden Teenage Fanclub nå er tilbake med Shadows, tøyer vi strikken litt – og tar denne 2005-saken med i grungeuka.

De blir stadig eldre, men tvillingsjelene i amerikanske The Posies og skotske Teenage Fanclub tviholder på drømmen om evig ungdom gjennom sin eviggrønne pop. De har holdt drømmen i live siden slutten av 80-tallet, og selv om det aldri blir like hett som ungdommens første forelskelse viser deres nye album et evig kjærlighetsforhold til den gode poplåta.

På hver sin side av Atlanterhavet tok disse to bandene opp arven etter The Beach Boys’ «tenåringssymfonier til Gud»; sterkt inspirert av The Beatles’ klassiske pop, Big Stars powerpop og Crosby, Stills & Nash’ vestkystharmonier.

Sanger fra Glasgow
Teenage Fanclub ble danna i Glasgow i 1989, og skilte seg i starten ikke så mye ut fra hordene av lett støyende indiepopband. Men på tredjealbumet Bandwagonesque (1991) klaffa det meste.

Her satt låtene, lydbildet og harmoniene som en kule, og bandet fant sin muse i Alex Chilton fra det amerikanske 70-tallskultbandet Big Star. Bandwagonesque ble lokomotivet i en aldri så liten powerpoprevival, men Teenage Fanclub fikk aldri være med å høste fruktene. På tross av glimrende album som Grand Prix (1995) og Songs From Northern Britain (1997) forble de kulthelter, og bunnen ble nådd da Sony ikke slapp Howdy! (2000) på det amerikanske markedet.

I 2005 vendte de forvokste tenåringene tilbake etter en lengre pause med Man-Made – på sitt eget plateselskap og med den opprinnelige trommisen Francis McDonald tilbake i folden. De tre låtskriverne, Norman Blake, Gerard Love og Raymond McGinley, har sin melodiske teft i god behold, og produksjonen ved John McEntire (Tortoise) gir låtene både luft og oppdrift. Men nybegynnere bør gå for den fabelaktige samleren Four Thousand Seven Hundred and Sixty-Six Seconds: A Short Cut to Teenage Fanclub (2003). Popmusikk blir ikke særlig bedre enn dette.

Sanger fra Seattle
Over til Seattle: The Posies debuterte med Failure (1988), før låtskriverne Jonathan Auer og Ken Stringfellow takket for seg med den ironisk titulerte Success (1998). I mellomtiden ga de ut tre album på giganten Geffen, men uten utprega kommersiell suksess. The Posies var også nesegruse beundrere av Big Star, og har til og med spilt med Alex Chilton i en gjenforent versjon av gruppa flerfoldige ganger.

Der Teenage Fanclub er inspirert av amerikansk folkrock à la The Byrds, er The Posies i sterkere grad påvirka av klassisk britisk pop som The Beatles og The Hollies. Andrealbumet Dear 23 (1990) var en ambisiøs popsymfoni, mens gruppa traff spikeren på hodet med mesterverket Frosting on the Beater (1993). Det var en langt mer hardtslående affære, samtidig som Auer og Stringfellow fortsatte å dyrke sine flotte harmonier og sukkersøte melodier.

Problemet lå i timingen, for det var ikke enkelt å være et popband fra Seattle midt i grungeeksplosjonen som satte byen på hodet. Det klaffa aldri helt for The Posies, og etter at bandet ble oppløst i 1998 satsa Auer og Stringfellow videre på soloplater og andre prosjekter (Stringfellow ble blant annet med i livebandet til R.E.M.).

Men The Posies ville ikke dø, og etter samleplate, cd-boks og en akustisk gjenforeningsturné og konsertplate gjorde gruppa i 2005 et skikkelig comeback med albumet Every Kind of Light. Det tar opp tråden etter Frosting on the Beater og Amazing Disgrace (1996) så ubesværlig at jeg tas med tilbake til 90-tallet. Gamle fans kan glede seg, men dersom The Posies er et nytt bekjentskap, plukker du opp Frosting on the Beater eller samleren Dream All Day: The Best of the Posies (2000).

Både Teenage Fanclub og The Posies har nok innfunnet seg med at popstjernedrømmen er død, men om 10-15 år vil det trolig være horder av band der ute – som ble inspirert til å plukke opp gitaren av disse to gruppene. På samme vis som de ble inspirert av Big Star, et band som aldri fikk oppfylt popstjernedrømmen det heller.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus: Anmeldelse av The Posies’ akustiske liveplate.

The Posies
In Case You Didn’t Feel Like Plugging In
Casa Recording Company/Voices of Wonder 2000

Jon Auer og Ken Stringfellow gravla tilsynelatende The Posies med den lettere selvironiske albumtittelen Success i 1998, men etter at diverse andre prosjekter og soloalbum ikke har tent de store gnistene, har gruppa nå gjenoppstått som akustisk duo.

Seattle-gruppa står bak en av 90-tallets oversette klassikere. Frosting On The Beater druknet i grungebølgen, men gruppa har  en trofast skare fans. Dette akustiske konsertopptaket er i hovedsak en nostalgisk reise for fansen, og Auer og Stringfellows såre poplåter skinner sterkt i nedstrippa versjoner.

Framfor alt trer låtenes bittersøte kvaliteter fram i dagen; for under harmoniene og de søte popmelodiene er det triste undertoner. Hüsker Dü-hyllesten ”Grant Hart”, alkoholikerballaden ”Every Bitter Drop”, nestenhiten ”Flavor of the Month” og andre klassikere fra gruppas fem album har sine klare melankolske undertoner.

Auer og Stringfellow er ingen store instrumentalister, det er som låtskrivere og sangere de har styrken sin – spesielt i tospann. Kjemien de to har opparbeidet gjennom nærmere 15 års samspill er uovertruffen. Plata er nok mest for fansen, men dette er en fortreffelig ”husker du”-forestilling, som ganske sikkert også kan sjarmere flere uten noe forhold til musikken.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.