Grunge eller ikke grunge, det er spørsmålet. Uansett, konserten med Sonic Youth og Pavement på Alaska i 1992 står igjen som kanskje det aller største øyeblikket i min grungeperiode. Min 2003-anmeldelse av deluxeutgaven av Dirty kan være preget av dette.
Sonic Youth har vist vei innen avantgarde-rock i over 20 år. Nå gir luksusutgaven av 1992s Dirty et unikt innblikk i det som ble et stort vannskille for New York-bandet.
Revolusjonen lå i lufta. Året var 1991 og Sonic Youth la ut på europaturné sammen med Nirvana. Med på laget var filmskaperen Dave Markey, som med filmen 1991: The Year Punk Broke ga et bilde av optimismen som rådde da 1980-tallets storheter ble feid av banen av uflidd amerikansk punkrock – som samtiden døpte grunge.
Sammen med band som Pixies, Hüsker Dü og R.E.M. var Sonic Youth med på å så frøene til denne revolusjonen på 80-tallet, og nå var tiden inne for å høste fruktene. Slik skulle det ikke gå, for i 1994 tok Kurt Cobain i Nirvana sitt eget liv mens Sonic Youth vendte hitlister og nye fans ryggen med innadvendte Experimental Jet Set, Trash and No Star.
Men først rakk Sonic Youth å være et av verdens morsomste rockeband, og 1992s Dirty står sammen med Nirvanas Nevermind igjen blant 90-tallets beste album.
Punk, støy og pop
Sonic Youth fant formen midt på 80-tallet, og ga ut en rekke ambisiøse, originale og visjonære album på Blast First Records, før det ble snappet opp av giganten David Geffen Records. Selv om fansen fryktet det verste var Geffen-debuten Goo i 1990 ikke noe voldsomt avbrekk i karrieren, selv om videospilling på MTV og samarbeid med Chuck D i Public Enemy nok skremte noen.
På 80-tallet var avstanden stor mellom multinasjonale og uavhengige selskap, og Ian MacKaye i Fugazi ble faktisk skjelt ut av fans for å bidra med gitar på en låt på Dirty – fordi albumet var utgitt av Geffen. Sonic Youth har solgt seg til popindustrien, lød den hardeste fansens dom etter Goo og Dirty, men glemte at bandet tidligere hadde vist fram popnerven med sanger som ”Starpower” fra 1986s Evol og ”Teenage Riot” fra 1988s Daydream Nation.
Dirty fra 1992 var ikke et brudd, men kulminasjonen av Sonic Youths vei fra spøkelsesaktig kunstpunk til sin særegne miks av punk, støyrock og pop. Utviklingen skjøt fart med Daydream Nation, og i disse årene ble gruppa sterkt påvirket av en yngre generasjon punkrockere som Nirvana, Mudhoney, Dinosaur Jr og Babes In Toyland.
Sonic Youths arbeid som talentspeidere skal ha mye av æren for at Nirvana fikk kontrakt med Geffen. Dette resulterte i Nevermind, som igjen førte til at Sonic Youth valgte å samarbeide med produsent Butch Vig og mikser Andy Wallace med Dirty. Hva som er bandets beste album kan Sonic Youth-fans diskutere i evigheter, men det er ingen tvil om at Dirty står igjen som bandets mest kommersielle og morsomste album.
Vant frihet
Med Dirty og grungefeberen sto Sonic Youth på randen av et kommersielt gjennombrudd, men det endte i en kunstnerisk kuvending delvis framprovosert av den raske kommersialiseringen av grunge.
Samtidig ga suksessen med Dirty Sonic Youth frihet i form av eget studio og kunstnerisk frihet til å gi ut musikk på eget plateselskap ved siden av nye album for Geffen. Denne friheten og ambisjonene om å bevege seg videre er tydelig til stede på årets Dirty – Deluxe Edition, en muskuløs oppdatering av originalen med b-sider, coverlåter, demoer og instrumental drodling i studio som bonus.
Luksusutgaven kaster lys over jammingen og den søkende stilen bandet dyrket i arbeidet med plata, og de langstrakte instrumentalene som la grunnlaget for pekte også ut veien videre for bandet. Sonic Youths tid som rockestjerner var forbi, erstattet av større innslag av beatpoesi, ren støy, improvisasjon, langstrakte instrumentaler og tolkning av samtidsmusikk. Stadig fascinerende, men Sonic Youth vil nok aldri vil bli like fordømt underholdende som på Dirty.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Bonus 1: Bergens Tidende-anmeldelse av Dirty.
Sonic Youth
Dirty – Deluxe Edition
Geffen/Universal 2003
6/6
90-tallsklassiker pumpet opp med 20 bonusspor.
1992 var et vannskille for mainstreamrocken og Sonic Youth. Nirvana og Pearl Jam sto i bresjen for grungen som feide vekk 80-tallets ”hair metal”, mens Sonic Youth fullførte sin reise fra spøkelsesaktig kunstpunk til frisk støyrock med popfakter.
Den gang så SY-fansen Dirty som et skamløst forsøk på å surfe på grungetrenden, men i dag er det lettere å se albumet som kulminasjonen av en ferd som startet med Sister og Daydream Nation. Dirty inneholdt poplåter som ”100%” og ”Youth Against Fascism”, men det hadde bandet også på 80-tallet med ”Starpower” og ”Teenage Riot”.
Etter 1992 vendte Sonic Youth hitlistene ryggen til fordel for beatpoesi, ren støy, improvisasjon, langstrakte instrumentaler og tolkning av samtidsmusikk, og denne luksusutgaven viser ved hjelp av b-sider og instrumentaldrodling i studio både hvor bandet kom fra og var på vei. Dirty er ikke Sonic Youths beste album, men utvilsomt det morsomste.
Øyvind Holen 