En liten hyllest til Greg Dulli

The Afghan Whigs, The Twilight Singers og The Gutter Twins. Kjært barn har mange navn, og Greg Dullis halvmelodiske soulgrunge har alltid hatt en høy stjerne hos meg. Jeg har sett Dulli live fem-seks ganger, men dette er mine eneste anmeldelser.

The Afghan Whigs
Unbreakable (A Retrospective 1990-2006)
Rhino/Warner 2006

Ohios Afghan Whigs dukket opp med shorts og pussig skjeggvekst midt i grønsjbølgen, og modnet til sofistikerte rockere med mørke tekster og en særegen, halvmelodisk miks av alternativrock og blåøyd soul. De hadde ingen hits, men denne etterlengtede samleplata er en flott oppsummering av et band som aldri fikk sin fortjente plass i sola – men som tida overhodet ikke har løpt fra. Sjekk også ut vokalist Greg Dullis nye band, The Twilight Singers.

The Twilight Singers
Powder Burns
One Little Indian/Tuba 2006
5/6

Greg Dulli har funnet tilbake til sin muse.
Det er sjelden moro med egosentriske rockestjerner som tar aktivt avstand fra gamle bedrifter når de går videre i karrieren. Det er best når Frank Black drar noen Pixies-låter, og stas da Audioslave pløyer seg gjennom katalogene til både Soundgarden og Rage Against The Machine.

Etter at Afghan Whigs gikk opp i røyk i 1998, har frontmann Greg Dulli konsentrert seg om prosjektet The Twilight Singers og ekskursjoner innen coverlåter, triphop og elektronika. Men med bandets fjerde album vender han endelig tilbake til landskapet han mestrer, og Powder Burns føles som den naturlige oppfølgeren til Afghan Whigs-svanesangen 1965.

Dulli fant sin muse på EP-en Uptown Avondale i 1992, en samling klassiske soullåter i grungetapning, og deretter ble halvmelodisk soulgrunge med sterke følelser, mørke tekster og sans for dramatikk bandets varemerke. Ikke alles kopp te, men forelsket du deg i album som Gentlemen og Black Love er det trygt å vende tilbake nå. Spiller på sommerens Øyafestival.

Opprinnelig publisert i Ny Tid og Bergens Tidende.