Will Oldham og hviskingens kunst

Mange artister opplever å bli bedre hørt jo mer lavmælt de framfører sine sanger. Men slik musikalsk hvisking krever sin mann. Will Oldham er en av disse. På Blå i kveld gjør han – som Bonnie ‘Prince’ Billy – den siste av i alt fem norgeskonserter med Susanna Wallumrød.

(Les også mitt intervju med Will Oldham her. For ikke å glemme Vanity Fairs glimrende piratintervju her.)

”Wake up and I’m fine, with my dreaming still on my mind” synger Will Oldham i “Hard Life”, hentet fra hans tredje plate gitt ut under kunstnernavnet Bonnie ‘Prince’ Billy.

Master and Everyone (Domino/MNW) er minimalistisk, akustisk og vakker, og framstår som en samling med ti saktmodige voggeviser. Uhygge har dog alltid vært et viktig element  i Oldhams musikk, noe som låtas neste tekstlinje viser: ”But it don’t take long you see, for the demons to come and visit me”.

Dessverre er denne tvetydigheten bare synlig i Oldhams tekster denne gang, for albumets enkle gitarklimpring, innsmigrende harmonier og enkle melodilinjer blir en liten nedtur. Master and Everyone er et av Oldhams mest tilgjengelige album; men de mer eventyrlystne bør heller sjekke ut de skjelettaktige lofi-albumene han ga ut som The Palace Brothers, Palace Musics kantete countryrock på Arise, Therefore og Viva Last Blues og den mangfoldige Bonnie-debuten I See A Darkness. Sammenlignet med forgjengerne blir Master and Everyone høflig hvisking.

Mannen i svart
En som mestrer hviskekunsten er en av Will Oldhams helter, den aldrende countrykjempen Johnny Cash. American Recordings-samarbeidet med produsent Rick Rubin (Beastie Boys, Slayer) har vist seg svært fruktbart for Cash, og de renskårne platene har gjort ”mannen i svart” til en av de mest vitale innen rockens eldste garde.

Cash ble rammet av alvorlig sykdom i 1997 og bildene på høstens American IV: The Man Comes Around (American/Sony) viser at vi nå heller må snakke om ”mannen i grått”. Plata gir et inntrykk av en mann med et bein i graven, men stemmen er det lite i veien med.

The Man Comes Around er en ny flott samling nytt og gammelt, kjent og obskurt. Som på forgjengerne fungerer det aller best når Cash synger nyere, uventede sanger, som ”Hurt” av Nine Inch Nails og ”Personal Jesus” av Depeche Mode. Bedre kjente sanger som ”Bridge Over Troubled Water” og ”Danny Boy” blir ikke like spennende, men Cash står uansett fram som en mesterlig fortolker og ”American”-serien ligger an til å bli et flott testamente.

Gjennomført nordmann
I høst og vinter er vi blitt oversvømt av singer/songwritere med et ønske om å skrive melankolske låter og samtidig forene det lavmælte, minimalistiske og akustiske med det rikt arrangerte og orkestrale. Sea Change (Geffen/Universal) av sjangerhopperen Beck var en av høstens mest omtalte, mens briten Tom McRae slapp Just Like Blood (db/BMG) i vinter.

Begge er trygge og solide verk et sted mellom akustisk blues, melankolsk americana og Nick Drake-inspirert visepop, men overgås av en nordmann. Den unge sandnesmannen Thomas Dybdahl har bakgrunn i det småfunky rockebandet Quadraphenics, men verken dette eller to ep’er under eget navn forberedte oss på svenneprøven …that great October sound (CCAP/Tuba).

Nedstemt eleganse er stikkordet, for med hjelp av flotte melankolske låter, en lys og personlig sangstemme og elegante arrangementer ga Dybdahl oss en av fjorårets mest særegne, vakre og gjennomførte norske plater. Og med denne i samlingen trenger du verken Beck, Ryan Adams eller Tom McRae. Men Johnny Cash og Will Oldham kommer du ikke utenom.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2003.

Bonus: BT-anmeldelse av The Letting Go.

Bonnie ’Prince’ Billy
The Letting Go
Domino/Playground
5/6

Lys og varme med Will Oldham.
Gudene vet hvor mange kroner Will Oldham har tjent på Johnny Cashs versjon av ”I See A Darkness”, men det var et passende valg av Cash. Både låten og albumet fra 1999 står igjen som et veiskille mellom Oldhams innadvendte countryrock under Palace-aliasene på 1990-tallet, og hans varmere og mer melodiske singer/songwriter-alias Bonnie ’Prince’ Billy på 2000-tallet.

The Letting Go er spilt inn i Reykjavik, og er Oldham på sitt mest tilgjengelige – à la 2003s akustiske Master & Everyone. Tyngdepunktet ligger på tilbakelente leirbålsviser, spritet opp av strykere og skjønn harmonivokal fra Dawn McCarthy i Faun Fables.

Han er nær folkpopen til Nick Drake og Fair Convention, men idet kjedsomheten setter inn og savnet etter Rocke-Will melder seg, skrur Oldham opp intensiteten gradvis, og styrer selvsikkert inn nok et flott album. Denne mannen trår sjelden feil.