Black Debbath og alle deres slektninger

I anledning Black Debbath-konserten på Rockefeller lørdag 5. juni: Mine skriverier om bandet og dets nærmeste slektninger: Thulsa Doom, LYD, Loophole, Bare Egil Band, Toledo og Warship.

1: Intervju med Black Debbath fra Ballade.no i 2001.

Etter å ha tatt et oppgjør med hykleriet i norsk politikk og kuppet Spellemannprisen, er tiden moden for at Black Debbath revolusjonerer turistbransjen. Blir neste stopp pornobransjen?

På debutplata Tung, tung politisk rock kombinerte herrene Lars Lønning, Aslag Guttormsgaard, Egil Hegerberg og Ole Petter Andreassen 70-tallsinspirert hardrock med politisk satire. Men i en virkelighet der Fremskrittspartiet klarer å overgå den villeste parodi, fant Black Debbath ut at det var på tide å bytte beitemark.

– Tungrockere verden over har etterlyst en god turistguide som oppfyller deres krav og ønsker. Rockebransjen av i dag er vital og frisk og full av pågangsmot, og med å bruke rock som virkemiddel tror vi at vi vil gi turistnæringen et etterlengtet løft, sier Egil Hegerberg.

Dette er filosofien bak Welcome To Norway, en kombinert turistguide og hardrockplate, eller ”the hardest rocking tourist guide ever” som kvartetten selv formulerer det. Eller et ”ærlig usminka rock’n’roll-dokument over vår tid”.

– Når oljeinntektene tar slutt, er Norge nødt til å satse på turisme og en sterk pornoindustri for å overleve.

Så betyr dette at Black Debbath satser på pornobransjen hvis turistkarrieren faller i fisk?

– Vi kan vel ikke se bort fra at vi vil satse på såkalt blåfilm, voksenfilm, sier Hegerberg, før han blir avbrutt av Lars Lønning:

– Akkurat det spørsmålet er ikke opp til oss, vi vil gjerne stille opp.

Men nå er det turistnæringen som skal revolusjoneres. Welcome To Norway gir en rask og tung innføring i norsk historie, uteliv, kulturpersonligheter, mat, klesdrakt og språk. Gruppa hevder faktisk at vikingene var tidenes første rockere:

– Vikingene reiste rundt i Europa og herja, plyndra, festa og tok for seg av damer. Det samme kan du si dagens norske rockere gjør, de dilter etter vikingene, mener Hegerberg.

– Bortsett fra det med plyndringa og damene da, supplerer Aslag Guttormsgaard.

Tekstlig kommer teorien til uttrykk på denne måten: ”The vikings are the pioneers of rock / And their plundering was their rock’n’roll / The vikings are the pioneers of rock’n’roll / They were ugly and mean, and out of control”.

Men hva er dette? I platas hefte skriver Black Debbath følgende: ”Welcome To Norway is meant to be a reference book for people all around the world, who for some reason might be looking for useful information about The Land of the Thousand Lakes”. Vi trodde “De tusen sjøers land” var Finland?

– Kremt. Nå er det ingen som har nøyaktig talt opp antall innsjøer i Norge, og hva skal til for å kalle en sjø en innsjø? spør Lønning.

– Her har Nils Johan Ringdal gått foran med et godt eksempel ved å vise at ikke nødvendigvis alle fakta trenger å være helt korrekt. Når det er sagt, så regner vi med å publisere tilsvarende guider for alle andre land, også Finland, hvis dette blir en suksess, sier Hegerberg.

Black Debbath opplyser dessuten om at deres plateselskap EMI, har lovet å støtte lanseringen av Welcome To Norway i utlandet med flere milliarder kroner. Lanseringen starter på Novaja Semlja.

Men dette er Black Debbaths usminkede hovedbudskap:

– En turistguide kan sparke ræv!

2: Ny Tid-anmeldelse av Black Debbath.

Black Debbath
Naar vi døde rocker
Duplex Records/Indie Distribution 2006

I 1996 ga gjengen fra Gartnerlosjen oss Jubileumsplate for Ivar Aasen i punkdrakt, og nå får vi «en tungrockhyllest til Ibsen» kledd i Black Sabbaths 70-tallsgevanter. Gjennom fire album har Black Debbath genspleiset en dyp forståelse for rockens tyngste klisjeer med politisk analyse på skolestilnivå, og høstet gevinsten i form av fengende låter som «Problemer innad i Høyre», «Den femte statsmakt» og «Motörhedda Gabler». Dette er konseptheavy gjennomført med humor, respekt og talent.

3: 2001-intervju med Thulsa Doom i Dagsavisen.

De vil fortære våre sjeler og vinne VM i rock: Mine damer og herrer, ønsk Thulsa Doom velkommen på den norske rockestjernehimmelen.

Etter den godt mottatte EPen She Fucks Me, er kvintetten Thulsa Doom klar med sin eksamensbesvarelse, debutalbumet The Seats Are Soft, But The Helmet Is Way Too Tight.

Men hvor kommer det merkelige navnet fra?

– Thulsa Doom er den verste jævel’n i Conan-universet; han drepte mora til Conan og fortærte menneskenes sjeler. Vi er også ute etter folks sjeler, metafysisk sett; vi vil inn i folks hoder, forklarer Egil Hegerberg, alias Angelov Doom, bassist i Thulsa Doom.

Med tøysemakeren fra Gartnerlosjen, Bare Egil Band og Black Debbath som en av medlemmene i Thulsa Doom ringer nok ironialarmen hos flere. Men selv om oslogruppa opererer med tøysete kunstnernavn og ustanselig refererer til sine dopproblemer på bandets hjemmeside, handler Thulsa Doom om tung rock og intensiv punk.

– Thulsa Doom er en supergruppe bestående av kremen av oslorockere. Her har det ikke vært noe kompiskjør overhodet, Egil er med fordi han spiller bra bass, forklarer Ole Petter Andreassen, alias gitarist El Doom.

Headhunting
Andreassen spiller også i The Cumshots og Black Debbath, og driver studioet Caliban i Oslo, et perfekt utgangspunkt for å headhunte de riktige personene til prosjektet. Vokalist Jacob Tobias Krogvold (Papa Doom) og trommeslager Halvor Høgh Winsnes (Winston Doom) har bakgrunn fra underkjente Rumboid, som ga ut den lovende titommeren Yef [je:f] i 1997, og har et helt uutgitt album på lager. Gitarist Henning Solvang (Doom Perignon) ble hentet fra Brut Boogaloo.

– Vi startet bandet for å prøve å bli bedre enn alle andre, og vi er ikke så overrasket over den gode responsen vi har fått, sier Andreassen.

Selvsikker
Thulsa Doom har eksistert i halvannet år, og har bare en single på samvittigheten, EPen She Fucks Me på spanske Safety Pin Records. Men bandets skrikende gitarer og buldrende rytmeseksjon lover godt for framtida – og la oss ikke glemme guttas kanskje sterkeste kort: Jacob Krogvolds kraftfulle og selvsikre sangstemme.

Får bandet planene til å klaffe, kan det fort bli en framtid i fotsporene til europatravere som Gluecifer, WE og Motorpsycho.

– Vi satser på å vinne VM i rock i Bilbao i Spania, og planlegger å lade opp med høydetrening, sier Hegerberg.

Og Thulsa Doom representerer faktisk Norge i det åpne verdensmesterskapet i rock i Bilbao, men det med høydetreningen er kanskje noe mer tvilsomt.

– Hva med interessen her hjemme? Er det noen som bryr seg om oslorocken for tida?

– Bra oslorock er dessverre lite populært, men det gjør at de som driver med det bare blir mer innbitte. Rock blir best i motgang, proklamerer Krogvold.

– Samtidig er rock blitt et motefenomen i det siste. Queens of the Stone Age og Monster Magnet spilles på radio, mange kler seg som om de spiller i The Hellacopters, og Hennes & Mauritz selger naglebelter. Vi trekker også mer folk på konsertene våre enn tidligere, skyter Andreassen inn.

– Ja, nå er det faktisk flere damer enn de som står på gjestelista blant publikum, svarer Krogvold.

Stonerrock
Thulsa Doom ble raskt plassert i stonerrockbåsen, og sammenlignes med band som Kyuss, Fu Manchu og Unida – en grensesetting gutta ikke uventet synes blir for trang.

– Stonerrockbåsen er for snever. Vi spiller hard, tung rock med minst et bein i punkleiren, forklarer Andreassen.

Både Andreassen og Hegerberg spiller også i Black Debbath, gruppa som mikser Black Sabbath-aktig tungrock med dokumentknitrende politiske tekster og som nå har gått over til mer turistvennlig engelsk. Thulsa Doom har også turnert med Debbath, men der stopper likhetstrekkene.

– Referansene og ideene er til en viss grad de samme, men gruppene har ikke de samme låtskriverne. Thulsa Doom er nok langt mer punk enn Black Debbath, mener Andreassen.

4: Dagsavisen-anmeldelse av Thulsa Doom.

Thulsa Doom
…and then take you to a place where jars are kept
Big Dipper Records/Universal 2003
5/6

«1971» het opuset på WEs Dinosauric Futurobic i fjor, og nå kommer Thulsa Doom med låta «Generation 71». 1971 er tydeligvis år 0 for to av Norges beste rockeband; et år da hippiene var gravlagt og moderne tungrock festet grepet gjennom Led Zeppelin og Black Sabbath. På samme tid ble også medlemmene i WE og Thulsa Doom født.

Siden debuten i 2001 har Thulsa Doom lagt de verste stonerrockeksessene bak seg, og minner ikke lenger like sterkt om Kyuss og Fu Manchu. På samme vis som Queens of the Stone Age har bandet beveget seg mot et bredere og mer melodisk uttrykk, uten at det er blitt Kings Of Convenience av den grunn. Thulsa Doom er opprinnelig en av de store skurkene i Conan-universet, og oslobandet rocker fortsatt like hardt som barbaren svinger sverdet.

Med svært mange sterke låter, Jacob Tobias «Papa Doom» Krogvolds kraftfulle stemme og Ole Petter «El Doom» Andreassens arsenal av gitartriks i samme vogn blir resultatet uimotståelig og muskuløs rock ‘n’ roll.

Skal en lete etter noe å klage på savner jeg mer «punch» i produksjonen; den blir for streit og mangler det ustoppelige drivet fra for eksempel Songs for the Deaf. Kanskje urettferdig å sammenligne med fjorårets beste rockeplate, men så står da også Thulsa Doom i fare for å rykke helt opp i den internasjonale eliteklassen i rock.

5: Dagsavisen-intervju med Egil Hegerberg, i anledning sommershowet Vrøvl og fanteri i Bare Egil By i 2002.

Ditt verste ferieminne?
– Sommeren 1972 på hytta på Hvaler. Mor og far vekket meg grytidlig fordi vi skulle til Sverige og handle sukker. Jeg var veldig trøtt, og det hele var helt forferdelig.

Din favorittstrand?
– Jeg liker å ligge å luske med fotoapparat og telelinse i buskene ved Svartkulp. Det har også hjulpet meg til å utvikle figurene Kikker-Egil og Naturist-Egil i showet mitt.

Hvem vil du helst bli stående fast i heisen med?
– Agaton Sax, fordi han har tilgang til datamaskinen Tenkende August – som har svar på alt. Jeg er sikker på at den nå også finnes i en bærbar versjon.

Hva grubler du på når du ligger våken om natten?
– Hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg håper med tiden å bli doktorgradsstipendiat i livets skole.

Hva slags lesestoff har du i strandbagen?
– Tegneserien Bone av Jeff Smith. Den er så bra at jeg går rundt og er livredd for at mannen bak skal dø i en ulykke før han fullfører verket.

Hva er du mest redd for i sjøen?
– Murener, digre rovfisker. Da jeg var liten ble jeg overfalt av en murene på Ingierstrand, som bet av meg armen.

Ditt beste grilltips?
– Det må jo være å la tennvæsken trekke godt inn i grillkullet og la det hvile litt før du tenner på.

Når skjønte du at du var blitt voksen?
– Da jeg begynte å se på «Absolutt norsk» med Rune Larsen og Jan Eggum på tv.

Tror du på et liv etter døden?
– Nei, jeg tror på et liv mellom fødselen og døden.

Hvordan vil du helst bli husket?
– Som en ok fyr.

Din mest minnerike sommerflørt?
– Da må vi tilbake til Hvaler igjen. Da jeg var tidlig i puberteten hadde John Lennon og Yoko Ono sommersted like ved hytta til foreldrene mine. Og Yoko hadde et svært godt øye til meg. Vi elsket oss gjennom de lyse sommernettene; det var vidunderlig.

Liker du navnet ditt?
– Ja, jeg er så godt fornøyd at jeg slipper alle som heter Egil inn gratis på showet mitt.

Hva er den største forskjellen mellom kvinner og menn?
– Da må du nesten se showet mitt, for der har jeg en figur som heter Kjønnsforsker-Egil som går inn i nettopp denne problemstillingen. Det ville ikke vært bra for forretningene om jeg hadde røpet innholdet her.

Hvilken cd kjøpte du sist?
– Jeg hadde et Tom Waits-raid på Platekompaniet og kjøpte Alice, Blood Money og Small Change.

Hva gjør du for virkelig å slappe av i ferien?
– Jeg tar ti valium og legger meg ned for å sove.

6: Dagsavisen-anmeldelse av The Caliban Sessions #1.

Diverse artister
The Caliban Sessions #1
Caliban Records/VME 2002
4/6

Det kunne lett gått galt. En weekend i Caliban-studioet til Ole Petter Andreassen (Thulsa Doom, The Cumshots, Black Debbath) med ”rusmidler, fotballspill, jamming og løs innspilling” kunne lett endt med endeløs stonerrock-jamming uten verken mål eller mening – slik enkelte av The Desert Sessions til Josh Homme (Kyuss, Queens Of The Stone Age) endte opp.

Men slik har det ikke gått, og The Caliban Sessions er overraskende melodisk og strukturert. Men det sier vel egentlig mest om rocketalentene som er innblanda her, med hovedstammen fra Andreassens egne band og JR Ewing.

Aller best er punkrockeren ”Your Hair Used To Be As Black (As My Bloodshot Eyes)” og stonergrooven ”God Stood Me Up” – begge med Papa Doom fra Thulsa Doom på vokal. Ellers mimrer Andreassen om tidligere tiders punkpopbedrifter med Loophole på ”Little Hippie Girl”, mens Torgny Amdam vrenger stemmebåndene ilskt på ”Ride This Bullet Train”.

Mye bra altså, men langt fra essensielt – og det var vel heller ikke meningen? Og da tilgir jeg også Jethro Tull/indiedance/funk-helvetet som er døpt ”The Genuine Caliban Grooves”. Akkurat der tok nok rusmidlene overhånd.

7: Bergens Tidende-anmeldelse av Warship.

Warship
The Contrary Wind
Dark Half Records/Duplex Records/Tuba 2007
3/6

Black Debbaths Lars Lønning blir alvorlig.

Gærningene i Gartnerlosjen sliter ofte når de vil bli tatt alvorlig, noe som lett rammer seriøse rockeband som Kristopher Schaus The Cumshots, Egil Hegerbergs Thulsa Doom og Lars Lønnings Warship.

Gjengens sans for hardrock har vært tydelig helt siden tidlige prosjekter som Iron Metal Hat, og tullballet i Black Debbath akkompagneres av svært kompetente metalmusikere. The Contrary Wind surfer da også selvsikkert innom rullende stonerrock, seige grungeballader, countryrock og heavy metal med hysterisk ”for trange bukser”-vokal.

Bandet har kontroll på riff og arrangementer og ”In Bad Dreams” er riktig nydelig, men musikken bærer mer preg av pastisj enn originalitet. Og når Lønning breker tekstlinjer som ”the no good army is on the warpath / look out here’s gonna be a bloodbath” og ”come step inside my melancholy automobile” vet man ikke om man skal le eller gråte.

8: Osloposten-anmeldelse av Ole Petter Andreassens Toledo.

Toledo
Gun At Your Head/Little Mister 7»
Carbone Inc./Voices Of Wonder 1999
3/6

Fersk kvintett med medlemmer fra Loophole og Radiofantomene, frontet av forfatteren Morten Hølmebakk Evelid. Låtskriver Evelid er en stor fan av Neil Young, bedømt etter disse to sangene; refrenget på «Gun At Your Head» kunne vært hentet rett fra Youngs 70-tallsplater med Crazy Horse.

Dessverre synes jeg ikke musikerne tør å slippe seg helt løs her, det virker noe stivt sammenlignet med mer slentrende grupper som Home Groan og Bönkers. «Little Mister» har mer sjarm, selv om det fortsatt ikke løsner helt. Ny singel og full plate skal komme i løpet av året.

9: Osloposten-anmeldelse av Ole Petter Andreassens Loophole.

Loophole
The Beautiful World Of Teenage Girls
Voices Of Wonder 1998
4/6

Oslogruppa Loophole har spilt en del for hyperenergiske snowboardere og skatere i det siste. The Beautiful World Of Teenage Girls viser at de har skrudd opp tempoet og energinivået betraktelig i forhold til fjorårets Super. I Love You. Men platetittelen vekker assosiasjoner til halvgamle griser på fest med purunge snowboardbabes, og det var kanskje ikke meningen?

Der Loopholes klareste styrke tidligere lå i bredt anlagte rolige låter som vekslet mellom var ro og skadeskutt støy, byr de nå på mer frisk poppunk à la NOFX og melodiøs hardcore à la Hüsker Dü. Erling Kjærman og Ole Petter Andreassen er nok ikke de mest geniale og originale popsmedene jeg har hørt, men i åpningslåtene «She’s Got A Smile» og «Hangaround» lager de morsom og energisk pop til festbruk.

Gjennom en hel plate blir ikke låtene sterke nok til å unngå at uttrykket gror noe sammen til en halvmelodiøs gitarvegg, men som kjappe energipiller gjør Loophole seg absolutt. I «There’s A Place» og «Too Much Waiting» viser gruppa også at de fortsatt kan kunsten å bygge opp og utvikle en låt i tillegg til å snekre sammen kjappe poplåter.

10: Osloposten-intervju med LYD fra 1998.

Rockegruppa LYD forener krefter med Jippi forlag i såpeoperaens tegn. Resultatet er rockesåpeopera, hørespill og tegneserie om familien Ost.

LYD er det ferskeste påfunnet til tre gutter vi kjenner best fra Gartnerlosjen og Bare Egil Band; Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og Lars Lønning. Nå samarbeider LYD med det oppegående tegneserieforlaget Jippi forlag, og samtidig med lansering av Familien Ost presenteres nummer to av Jens K. Styves finnfinnfinn.

Ost
– Jippi og LYD møtes i gjensidig respekt og håper å løfte hverandre opp. Dette er faktisk første gang rock og tegneserier møtes, opplyser Aslag Guttormsgaard.

Han forklarer at man da må se bort fra Jokke & Valentinerne/Christopher Nielsen, Astroburger, Alice Cooper, Kiss og en rekke andre famlende forsøk på å forene de to kunstartene.

LYDs rockesåpeopera handler om familien Ost: Brun Ost, Gauda Ost og deres sønn på skråplanet, Smøre Ost. Operaen rommer cd-singel, hørespill og et 32 siders hefte laget av Jippi-tegnerne.

– Vi vil gi folket et alternativ til den forflatende kulturen vi får via Internett og Intranett. Dette er alternativ multimedia, proklamerer Aslag.

Lanseringen av Familien Ost faller sammen med premieren på Jens K. Styves andre nummer av Oslos eneste nynorske tegneserie, finnfinnfinn. Det første nummeret om den sosialt mistilpassede informatikkstudenten Finn William Bjølseth solgte ut hele opplaget på 2.500 eksemplarer. Nå satser Jippi friskt med 6.000 i opplag på nummer to.

– Serien er ren såpeopera, hverdagslige historier med faste figurer. Denne gangen prøver Finn seg som barnevakt, forteller Styve.

Nynorsk
Både Styve og LYD har vært i forkant av nynorskbølgen som nå herjer hovedstaden med Are Kalvøs tusenårsrevy og Dei Nye Kapellananes nynorskpønk.

– Nynorsk er et fint språk, og det kommer jeg til å fortsette med, sier Styve.

LYD har imidlertid lagt nynorsken bak seg. Før kalte trioen seg Aasen og spilte Ivar Aasens tekster i beinharde pønkversjoner.

– Vi drev pionervirksomhet for nynorsken, mener Egil Hegerberg.

– Ingen hadde hørt om Ivar Aasen før vi trakk ham fram i lyset igjen. Og nå kommer Dei Nye Kapellanane og stjeler våre ideer, de bruker opptakene våre også, raser Egil og truer med rettssak.

Uheldigvis er Dei Nye Kapellanane på samme plateselskap som LYD, nemlig Tylden & Co.

– Familien Ost blir vel aldri satt opp på Den Norske Opera, men hvor bør operaen ligge?

– Den bør legges til Bøler Samfunnshus, melder LYD skråsikkert.

LYDs ostetest
I kjølvannet av Familien Ost drukner vi i «merchandising» og suvenirer. LYD har lansert Norvegia Ost, Jarlsberg Ost, Krydder Ost og Revet Pizza Ost for å melke markedet, og hevder de får TONO-inntekter av ostesalget. Her er guttas meget uhøytidelige ostetest:

Primula karveost
1/6
– For mye karve.

Formost
3/6
– God smak, dårlig form.

Fløtemysost
3/6
– Utrolig god.

Lettere Jarlsberg
5/6
– Seig og gummiaktig makkverk.

Pultost
3/6
– Frekk og vulgær.

Fetina
5/6
– Til å bli i godt humør av.

Nøkkelost
2/6
– Fint å ha hvis du har låst deg ute.

11: Osloposten-anmeldelse av Familien Ost.

LYD
Familien Ost
Duplex Records/Tylden & Co 1998
4/6

Man kan mene hva man vil om gutta i Gartnerlosjen, men ingen kan nekte for at de er en kreativ gjeng. Spilloppene er ofte morsommere på papiret enn i virkeligheten, men trioen LYD har faktisk størst potensiale for suksess siden Bare Egil Band.

Familien Ost etterfølger den fine debutsingelen Aliens 2 med det som trolig er verdens korteste «rockeopera» (under seks minutter). Familien Ost er urtåpelig, men har allikevel fått meg til å gå rundt og nynne «Gammelost, Gammel Ole og Prim / Det er lett å lage osterim» den siste uka. På sitt beste klarer Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og Lars Lønning å kombinere sin syke humor med en viss musikalsk teft og talent.

Et tegneseriehefte laget av Ronny Haugeland og andre tegnere tilknyttet Jippi forlag følger med plata. Egentlig er det litt underlig at Gartnerlosjen og tegneseriemiljøet ikke har funnet hverandre før, siden de deler en sans for det naive og absurde. Samarbeidet hever opp plata, og bør følges opp videre.

Plata fylles opp av en haltende rockelåt og den hjerteskjærende bluesen «Denna byen», en brutal beskrivelse av Oslo hentet rett fra avisens overskrifter. Dersom LYD klarer å holde en viss kvalitetskontroll på det de gir ut, kan gruppa ende opp som et av de mer vellykkete Gartner-prosjektene.

12: Bergens Tidende-anmeldelse av Familien Ost #1.

LYD m.fl.
Familien Ost nr. 1
Jippi Forlag 1999

Ustø humor.
Den noe dysfunksjonelle kjernefamilien Ost har tidligere dukket opp på en CD-EP og en håndfull korthistorier i antologien Forresten. Manus er ved Gartnerlosjen-utbryterne Lyd (Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og Lars Lønning), mens Jippi-tegnerne Ronny Haugeland, Tore Strand Olsen, Jens K. Styve og Sven Tveit står for tegningene.

Hittil har Familien Ost hatt et noe uforløst preg, med svært mange plumpe og intetsigende vitser, men dette heftet er klart det beste i «sagaen» så langt. Poengene er fortsatt ganske bløte, og til tider smakløse, men som helhet har serien en underlig appell. Den overdrevent positive familiefaren Brun Ost, den herjede husmoren Gauda Ost og deres oversette sønn Smøre Ost er slike tvers gjennom idiotiske skapninger at du bare er nødt til å få sympati med dem.

Tegnemessig stikker Sven Tveit av med pokalen for et flott tegnet eventyr, mens også Jens K. Styve gjør en god figur med en langt mer slumsete, men uttrykksfull, strek enn vanlig. Som med de fleste av Gartnerlosjens påfunn er Familien Ost en blandet opplevelse, men seriemessig har de nådd en ny høyde her.

Dessverre spoleres helheten av den medfølgende cd-platen, som rommer noe av det mest dilettantiske, sjarmløse og uinteressante denne gjengen har levert. Og det sier ikke så lite.

13: TEGN-anmeldelse av Familien Ost #2.

Aslag Guttormsgaard, Egil Hegerberg, Lars Lønning med flere
Familien Ost nr. 2
Jippi Forlag 2000
2,5/5

Tegneseriene om den noe utradisjonelle kjernefamilien Ost krever én ting av sine lesere: Du bør ha sans for humoren til herrene Guttormsgaard, Hegerberg og Lønning, kjent fra band som Gartnerlosjen, Black Debbath og Lyd. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til humoren, men må innrømme at det hender jeg griper meg selv i å flire av påfunnene deres.

Serien er et langt opptog av tåpelige innfall, bløte vitser og idiotiske plots, der familiens grenseløse egoisme, idioti og mangel på moral kommer fram i fullt monn. Det er ganske så stupid, men en form for stupiditet som kombinert med svart humor kan være morsom. Men du skal helst synes det er artig at faren i familien drikker seg snydens på grillfest, mens kona forblør i skauen.

Tegnemessig er det ingen som kan true Ronny Haugeland og Roy Søbstad som Ost-kronikører, men ”Superbruun” minner meg på at jeg vil se flere serier av Jens K. Styve. Hvor blir det av finnfinnfinn, Jens?

14: Osloposten-intervju om Familien Ost fra 2000.

Gutta i Black Debbath er stadig aktive på andre fronter. Nå er de aktuelle med andre nummer av sitt eget tegneseriehefte Familien Ost, og seriesleppet markeres med konsert med Bare Egil Band, Aslagitar, X-tra Lars og LYD på Gamla i Oslo.

Tegneserien om den noe dysfunksjonelle familien Ost er et samarbeid mellom Jippi Forlag og gruppa LYD (Lek, Ytringsfrihet og Demokrati), som består av Egil Hegerberg, Lars Lønning og Aslag Guttormsgaard.

– Familien Ost var i starten kun et enkeltnummer som ble framført som en del av LYDs noe obskure kabaretkonsertshow. Etter hvert ble det tydelig at Familien Osts popularitet var økende i brede lag av befolkningen og arbeidet startet med å lage en fullengdes rockeopera som kretset rundt familiens gjøren og laden, forteller Egil Hegerberg, alias moren Gauda Ost.

Samarbeidets første frukter kom i form av cd-plata og minirockeoperaen Familien Ost, der flere Jippi-tegnere bidro med streker i det medfølgende cd-heftet. Flere episoder i sagaen om familien kom på trykk i tegneserieantologien Forresten, i tillegg til at familien ble stjerner i et eget hefte der ytterligere en cd fulgte med på kjøpet. I denne omgang blir det ingen nye musikalske bidrag, ettersom LYDs medlemmer er opptatt med både Black Debbath og Thulsa Doom.

Ronny Haugeland har stått for de fleste Ost-episodene, som er skrevet av LYD, og tegner hovedhistorien i nummer to. I tillegg bidrar Roy Søbstad, Jens K. Styve og Marius Martinussen. Hegerberg lover minimum et Familien Ost-hefte til, i tillegg til at familien vil vise seg hyppig fram i Forresten. Gruppa har også planer om et større orkester- og korverk.

– Hva er dine egne favoritter når det gjelder krysningen rock og tegneserier?

– Christopher Nielsens historier om broren Jokke og hans Valentinere er vel det ypperste eksemplet på en god symbiose mellom stor rock og stor seriekunst. Samme tegners ”Electrobugs” og ”Gutta fra Calcutta” holder også høyt nivå. Mike Allreds versjon av rockens historie, Red Rocket 7, er ganske underholdende, selv om jeg personlig foretrekker hans Madman-serier. Praktisk talt alt av Robert Crumb er verdt å få med seg, selv om det kanskje ikke er all verdens rockerelasjon utover omslaget han lagde for Big Brother & The Holding Company. For øvrig skal Neil Gaimans The Last Temptation, som er laget til et av Alice Coopers senere album, visstnok holde mål. Men serien på Kiss’ Unmasked-album har vel tapt seg litt med årene, synes Hegerberg.