Mangainvasjonen som forsvant

Manga spessial, dag 1: I 2003 startet mangainvasjonen av Norge, men i år er det tynt med manga i norske bladhyllene. Er mangafeberen avlyst? Jeg tror japanske tegneserier kommer tilbake før du vet ordet av det, og i mellomtiden ser jeg tilbake på de mange forsøkene til Egmont og Bladkompaniet/Schibsted.


Dag Lønsjø og Agneta Soleim (red.)

Manga Mania nr. 2
Bladkompaniet 2003
4/6


Rumiko Takahashi

Ranma ½ nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003
4/6

En ny tegneserieverden åpner seg.
Japan er verdens største tegneserieland, både når det gjelder produksjon, variasjon og publikum. Manga (tegneserier) og anime (tegnefilm) har allerede erobret USA og Frankrike, men på tross av suksesser som tegnefilmene Pokémon og Digimon og kvasimangaen W.I.T.C.H. (amerikansk serie tegnet og fortalt i mangastil) har Norge vært mangafri sone. Gevion ga ut Gen – Gutten fra Hiroshima av Keiji Nakazawa i 1986, men først nå er det endelig tid for en bevisst og omfattende mangasatsing på norsk. Denne uken lanserer både Egmont og Bladkompaniet hvert sitt mangablad.

Enorm variasjon
Japanske tegneserier har flere særtrekk i dialog og forteller- og tegnestil, men det mest slående er den enorme variasjonen i tema og målgrupper. Alle aldersgrupper leser serier i Japan, og science fiction, historiske serier, såpeoperaer, action, romantikk, erotikk, sport og komedier er blant de mest populære genrene. Du kan lese serier om golf, gambling og mat, og det serier laget spesielt for jenter (shoujo) og gutter (shônen).

Store, kulerunde og vidåpne øyne er et varemerke i svært mange serier, noe som paradoksalt får figurene til å se mindre japanske ut. Tradisjonen stammer fra mangagudfaren Osamu Tezuka, som hentet inspirasjon fra Disney-tegnefilmer. Sett med vestlige øyne er det genremangfoldet, realismen og den filmatiske fortellerteknikken som er det mest forfriskende i manga, og det er forbløffende hvor artig det er å lese om skolehverdag, politikk og japansk hverdagsliv når en er vant med stripeseriene, superheltene og  actionseriene som dominerer her hjemme. En ekstra bonus er lærdommen om japansk samfunnsliv, tankesett og historie som siver inn.

Ungdomskultur
Bladkompaniet sikter med antologien Manga Mania seg inn mot tenåringene, med hele tre serier om pubertal kjærlighet, skolevesen og rastløs ungdom – med heftig kampsport som krydder. Disse ligger nærmere amerikanske tv-serier fra high school-miljø i formen, og er av typen som kan appellere til like mange jenter som gutter. Manga Mania viser at det ikke er det minste rart at japanske serier i USA har bidratt til å dra tegneseriene ut fra en klam nerdekultur og inn i en mer allmenn ungdomskultur.

Det finnes mange bedre mangaserier der ute enn de utvalgte og eldre lesere kan kanskje føle seg litt gamle (en hovedperson i en serie føler seg som et fossil fordi han er 22 år gammel), men de kan da kose seg med den ultravoldelige samurai-klassikeren Blade of the Immortal.

Prisen er lav og redaksjonen gjør en fin jobb med å forklare særtrekk med manga og Japan for leserne, men ideelt kunne forlaget spandert kostnaden med å snu leserretningen. Japanske serier leses nemlig fra høyre til venstre, og slik skal Manga Mania også leses. Det krever litt tankevirksomhet, men går greit så snart du vender deg til den uvante opplevelsen.

Kampsport og slapstick
Der Bladkompaniet satser på fire forskjellige serier, satser Egmont alt på klassikeren Ranma ½ av Rumiko Takahashi. Hun er en av Japans aller mest populære serieskapere, og serier som Ranma, Maison Ikkoku, Urusei Yatsura og deres tallrike tegnefilmspinoffs har gjort henne til en av landets rikeste kvinner.

Takahashi spesialiserer seg på en yndig strek, slapstickhumor, romantikk og en sikker sans for å kombinere det dramatiske og det hverdagslige. I Ranma møter vi en ung kampsportekspert, som under en treningstur til Kina ramler i en forhekset kilde. Etter det forvandles han til en pen jente når han får kaldt vann over seg, og blir gutt igjen av varmt vann. Når han/hun begynner på skole i Japan, og faren vil at han/hun skal gifte seg med en venns datter på samme skole tar det ikke lang tid før forviklinger og intriger oppstår.

Ranma ½ er sjarmerende og underholdende, men den bløte humoren og de store innslagene av voldsom kampsport kan virke fremmed for norske lesere.

La oss håpe dette bare er starten på et norsk mangaeventyr. Manga trenger kanskje ikke norske lesere, men seriene er en velkommen berikelse av det norske seriemarkedet.


Akira Toriyama
Dragon Ball 1: Dragekulenes hemmelighet
Schibsted Forlagene 2004
4/6

En av verdens mest populære tegneserier kommer omsider på norsk, og byr på harmløs moro for de yngste leserne.

Siden den folkesky japanske serietegneren Akira Toriyama (49) skapte Dragon Ball-universet i 1984 er den energiske unggutten Son-Goku blitt frontfigur for en gigantisk industri. Den 7000 sider lange tegneserien er gitt ut i 42 bøker, som til sammen har solgt over 200 millioner eksemplarer på verdensbasis – og født en rekke spinoffserier, tegnefilmer, dataspill og så videre. Nå utgis serien omsider på norsk, etter at den har slått an både i Danmark og Sverige.

Men hva er egentlig Dragon Ball? Serien innledes med at den 16 år gamle jenten Bulma møter den 14 år gamle enstøingen Son-Goku. Bolmu er på jakt etter syv dragekuler, som kan oppfylle ditt største ønske om du finner dem. Og som i de fleste eventyr er det jakten, ikke målet, som er det viktigste. Underveis møter duoen nemlig en lang rekke særinger, kjekkaser, skrullinger og monstre, og Dragon Ball er utvilsomt svært japansk i sin fortellerform.

Her blandes nemlig realisme, fantasy, kampsport, slapstick, funny animal, pubertetshumor og science fiction sammen i en røre som kan virke uvant for vestlige lesere. Men det er nettopp dette herlige genrekaoset som gjør serien så underholdende og forfriskende annerledes, og som dessuten gjør at den treffer både gutter og jenter med stor kraft.

Nå må det sies at Dragon Ball ikke er det helt store for eldre lesere, til det er den for lettbent, naivistisk og uskyldig. Men serien bør passe ypperlig for barn i alderen 8-14 år, og fans av Pokémon og W.I.T.C.H. vil nok falle pladask. Så kanskje foreldre og storesøsken like godt bør sette seg inn i fenomenet først som sist?


Gosho Aoyama

Mesterdetektiven Conan bok 1
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Japanske tegneserier, manga, er i ferd med å feste seg på det norske markedet. Her kommer den tredje bokserien i pocketformat – etter Ranma ½ og Dragon Ball (i tillegg kommer heftet Manga Mania). Gosho Aoyamas Mesterdetektiven Conan er en eventyrlig suksess i hjemlandet. Den er blitt utgitt i over 40 bøker, og har tatt skrittet videre i både tv-serie og hele syv langfilmer. I Norge lanseres første bok i et opplag på 36.000, der hele 30.000 følger med som bonus i nyeste nummer av Billy – av alle ting.

Serien er en klassisk japansk blanding av vestlig krimmysterier, japansk tenåringsromantikk, ultravold og kampsport myntet på et ungt publikum. Shinichi Kudo er bare 16 år gammel, men allerede Japans mest berømte detektiv. Han løser de vanskeligste utfordringer som Mikke Mus på amfetamin, men får sin tøffeste utfordring når han forgiftes av noen banditter – og på mystisk vis får en seksårings kropp. Heldigvis er faren til hans store kjærlighet også privatdetektiv, så han makter å fortsette karrieren – selv om han må operere i det skjulte.

«Mesterdetektiven Conan er godt tegnet og medrivende fortalt, men slitasjeskadene melder seg fort. Problemet er at krimintrigene, som er stammen i kapitlene, rett og slett løses for fort. Leseren får ikke tid til å engasjere seg i mysteriene, og de logiske løsningene ligger nærmere krimgåtene i Donald Duck & Co. enn Shinichis forbilde Sherlock Holmes.

Det overliggende mysteriet er mer pirrende, men serien vil nok fenge mest blant yngre lesere. Da er problemet at historiene lett blir hakket for blodige og makabre, og slik sett faller Mesterdetektiven Conan mellom to stoler. Omtrent som hovedpersonen selv, en 16-årig hjerne i en seksårings kropp.


Hiroaki Samura

Blade den udødelige 1: Blod av tusen
Schibsted Forlagene 2004
5/6

Samuraidrama spekket med vold, punk-attitude og visuell energi.

Manji er ung, nihilistisk og lei av både livet og jobben. Han kan minne om mange livstrøtte ungdommer, men her stopper likhetene. Manji er nemlig en ronin, en herreløs samurai i Japan på midten av 1700-tallet, og han er udødelig. Det vil si: Han er udødelig helt til han har drept 1000 onde menn. Først da får han gjort opp for de 100 gode mennene han drepte i sin herres tjeneste.

Det er ikke rart Hiroaki Samuras Mugen no Jyuunin (grovt oversatt: ”evighetens vandrer”) skapte furore da den dukket opp i Japan i 1994. Landet har nok av samuraiserier, men her så og oppførte hovedpersonen seg mer som en moderne punker enn en klassisk samurai. Dessuten tok tegningene pusten fra leserne med sine energiske actionscener, sin ultravold og dens dvelende kunstneriske pustehull.

Blade debuterte på norsk i antologien Manga Mania, men passet ikke særlig godt inn blant de mer uskyldige ungdomsseriene der. Her kommer derfor andre forsøk, og det er nøyaktig de samme kapitlene som presenteres i denne boken – etter mønster av Dragon Ball, Ranma ½ og Mesterdetektiven Conan. Leser du Manga Mania er dette gammelt nytt, men den relativt kompliserte historien kommer langt bedre frem i bokform enn i løsrevne kapitler.

Serien krever sitt før du kommer inn i universet og fortellerteknikken, men det er på tide med et voksnere alternativ til ungdomsseriene som så langt har preget den norske satsningen på japanske tegneserier – manga. Blade er ikke på høyde med for eksempel Lone Wolf and Cub, men er utvilsomt blant det mest ambisiøse og krevende som finnes på markedet av oversatte tegneserier akkurat nå. Schibsted velger dessverre å avvente før de annonserer oppfølgerboken, men la oss håpe denne klarer å bite seg fast i markedet.

Men tittelen er merkelig. På engelsk heter serien Blade of the Immortal, men med Blade den udødelige høres det ut som hovedpersonen heter Blade. Han heter altså Manji.


Arina Tanemura

Time Stranger Kyoko
bok 1
Egmont Serieforlaget 2005
4/6

Japansk science fiction/fantasy for jenter. En potensiell vinner blant W.I.T.C.H.-fansen.

Time Stranger Kyoko er den fjerde pocketbokserien med japanske tegneserier, manga, i norsk oversettelse. Det er science fiction i form av en vaskekte ”shoujo” – jenteserie.

Vi er på 2900-tallet, der vi møter den 15 år gamle prinsessen Kyoko av Jorden. Jepp, hele jorden er samlet til ett rike, og Kyoko er tronarving. Hun har derimot mest lyst til å leve et vanlig tenåringsliv, så kanskje tvillingsøsteren Ui kan ta over tronen isteden? Problemet er at Ui har ligget i koma siden hun ble født. Kyoko må redde søsteren, og får derfor en stav som gjør det mulig å reise i tiden.

Time Stranger Kyoko er en frisk blanding av fantasy, science fiction og tenåringsromantikk, og er utvilsomt myntet på jenter i samme alder som hovedpersonen. Det store nedslagsfeltet er den store styrken til japanske serier, og det lages en mengde serier rettet spesielt mot jenter. I Norge har vi fått flere serier myntet på både gutter og jenter, men etter basketserien Power!! i Manga Mania er dette den første rendyrkede ”shoujo” i norsk oversettelse.

Arina Tanemura tegner søte jenter og barske gutter i klassisk storøyd mangastil, i en historie der flørting og shopping er vel så viktig som tidsreiser og kampsport. Hun krydrer seriene med en mengde detaljer, digresjoner, margdrodlinger og søte figurer, og til tider er det som å bla i en tenåringjentes skoledagbok – om den hadde rommet en science fiction-serie istedenfor hjemmelekser.

Det blir mange sukkersøte avbrudd i selve historien, men har du sansen for W.I.T.C.H., Love Hina og Power!! bør denne sjekkes ut. I motsetning til de fleste japanske serier er den også befriende kort, totalt er det bare tre bøker å forholde seg til.


Eiichiro Oda

One Piece bok 1
Schibsted Forlagene 2005
5/6


Arina Tanemura

Kamikaze Kaitou Jeanne
bok 1
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

Turbosjørøvere for guttene, ultrasøte kunsttyver for jentene.
Den japanske kulturinvasjonen fortsetter med full styrke, og her er to nye mangabokserier – også kjent fra tv-skjermen som animasjonsserier.

I One Piece møter vi unggutten Monkey D. Ruffy, som drømmer om å finne en legendarisk sjørøverskatt og dermed bli piratenes konge. Dette fører selvsagt til store utfordringer og konflikter med fargerike bipersoner. I typisk japansk stil er serien preget av store overdrivelser og voldsomme følelsesutbrudd, mens vår helt i tillegg er en gummisuperhelt à la Mr. Fantastic og Plastic Man for å gjøre det hele enda mer interessant.

Den guttaktige sjarmen og energien minner om suksessen Dragon Ball, og i Japan er One Piece blitt samlet i hittil 28 bøker. Det er ikke akkurat Skatten på Sjørøverøya, men minner mer om en absurd og ulogisk piratlek diktet opp av kreative unger.

Der One Piece er en gutteserie, levner de storøyde figurene og den rosa innpakningen ingen tvil om at Kamikaze Kaitou Jeanne er en jentemanga. Arina Tanemura er kvinnen bak Time Stranger Kyoko, og dette er også en miks av fantasy, romantikk og ungdommelig såpeopera – med digresjoner i margene. Seriens hovedperson driver med rytmisk sportsgymnastikk og kunsttyverier, men ikke nok med det: Hun er også reinkarnasjonen av Jeanne d’Arc, og må kjempe mot ingen ringere enn Djevelen og hans smådemoner.

Det er akkurat like forvirrende som det høres ut, og det hjelper ikke at Tanemura bruker vel så mye tid på å skildre den sukkersøte sjenansen og det pubertale følelseslivet til figurene. Hun er en fantasifull og dyktig tegner, men denne historien blir i overkant japansk ungpikeaktig for denne mannlige anmelder.


Christina Heesch (red.)

Shonen Jump nr. 1
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Over 200 sider spekket med japansk fantasiflukt, eventyr og spenning. Hver måned!

Mangainvasjonen vil ingen ende ta, og med norgespremieren på månedsbladet Shonen Jump får vi endelig verdens største tegneserieblad på norsk. Med over 200 halsbrekkende sider med noen av Japans mest populære serier, fylt opp av ninjaer, spøkelser og spillegalskap, ville jeg bli svært overrasket om dette ikke blir en suksess – som i USA, Canada, Tyskland og Taiwan.

I hjemlandet kommer Weekly Shonen Jump ut i tre millioner eksemplarer i uken, og antologien har siden 1968 vært den viktigste lanseringskanalen for nye serier. Hvert nummer er på over 400 lefsete sider, og rommer avsnitt fra rundt 20 forskjellige serier – der de mest populære etter hvert samles i mer påkostede bøker. Shonen Jump er en gigantisk underholdningsindustri, og selskapet bak gir ut flere og mer spesialiserte blader for både yngre og eldre lesere – samtidig som det utvikler animasjonsfilm, dataspill og haugevis med suvenirer og effekter basert på seriene.

Bladet har født suksesser som Dragon Ball, Kinnikuman, One Piece og Slam Dunk, samt de tre seriene vi får stifte bekjentskap med her: Yu-Gi-Oh!” (om en gjeng ungdommer fanatisk opptatt av spill), Shaman King (om en gutt som har kontakt med spøkelser) og Naruto (om en ninjaskole).

Hovedmålgruppen for Shonen Jump-seriene er unge gutter, og redaksjonens filosofi er å lage optimistiske serier med vennskap og konkurranser i fokus. Formelen henger som en skygge over disse tre seriene, men forhindrer ikke at de også står frem som forfriskende, medrivende og originale. Bladet er mer actionpreget og gutteaktig enn de mer romantiske jenteseriene i den andre norske mangaantologien, Manga Mania, men bli ikke overrasket om Shonen Jump også blir en vinner på utallige jenterom.

Totalt står Shonen Jump frem som en noe bedre pakke enn Manga Mania, fordi det er tykkere og kommer ut månedlig. Dette er tvingende nødvendig når en skal begi seg ut på slike omfattende eventyr, og det er også klokt at forlaget har begrenset seg til tre serier – slik at vi kommer skikkelig i gang med disse i første nummer.

Invasjonen fra japansk populærkultur den norske ungdomskulturen nå opplever, vil trolig sette preg på en hel generasjon. Ikke minst fordi den representerer noe helt nytt og annerledes, noe som er fremmed for de fleste over 25 år – og har forgreninger til TV, film, leketøy, spill og mote. Ikke minst vil det føre til en oppblomstring av interessen for Japan, og slik sett er Shonen Jump også et interessant fenomen for langt flere enn tenåringene seriene retter seg mot.


Kazuki Takahashi

Yu-Gi-Oh! bok 1: Tusenårspuslespillet

Schibsted Forlagene 2005
4/6


Marc Hillefeld/Pulsar

Duel Masters
nr. 1
Egmont Serieforlaget 2005
2/6

To tegneserier med spill i hovedrollen.
Spillfeberen herjer, og nå får det norske seriemarkedet to ferske og spillrelaterte titler. Den japanske serien Yu-Gi-Oh! går allerede i månedsbladet Shonen Jump, men der hoppet Schibsted over de første kapitlene for å komme i takt med tv-serien på TV4. Nå tettes hullene med denne pocketbokserien.

Siden debuten i 1996 er serien om skoleeleven Yugi Mutô blitt en av Japans mest populære, og suksessen er videreført som tv-serie, spillefilm, data- og kortspill. Spill er da også seriens røde tråd, for da Yugi løser et egyptisk puslespill, forvandles han til Kongen over alle spill. Dette bruker han til å hevne seg på verdens urettferdighet, slik bare en sjenert tenåringsgutt kan gjøre det.

Yu-Gi-Oh! er både underholdende og sprekt tegnet, men serien kjører seg fast i forutsigbare mønstre. Etter hvert som kortspillet ”Duel Monsters” tar over handlingen, blir serien også mest givende for de som elsker slike samlekortspill. ”Duel Monsters” er et fantasykampspill i slekt med ”Magic the Gathering”, og ble raskt tatt ut av rutene og over i virkeligheten.

Dette bringer oss videre til bladet Duel Masters, som er det stikk motsatte av Yu-Gi-Oh! – en tegneserie basert på et kortspill, og ikke omvendt. Hver fjerde japanske unggutt spiller det, og spiller er også det bestselgende av sitt slag i Norge. Dessverre er serien bare et skamløst spinoffprodukt. Der Yu-Gi-Oh! er resultatet av én manns visjon, er Duel Masters en europeisk samlebåndsserie forkledd som detaljfattig kvasimanga. Den tynne lefsen på 32 sider er en fornærmelse sammenlignet med den 200 siders Yu-Gi-Oh!-boken.


Ken Akamatasu

Love Hina
bok 1
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Sjarmerende såpeopera om studier og kjærlighet.
Kan du se for deg en norsk tegneserie med en nerdete gutt som drømmer om å komme inn på universitetet i hovedrollen? I japansk manga er dette et typisk scenario, og nå slippes første bok om den jobb- og kjæresteløse 19-åringen Keitaro Urashima løs i Norge – med et opplag på hele 135.000 eksemplarer. Brorparten følger med månedens Pondus-hefte, men det spørs om så mange Pondus-fans faller for såpeopera og slapstick om pubertal kjærlighet, leksepugging og jentetruser.

For lesere tidlig i tenårene kan dette derimot være midt i blinken, for Ken Akematsu er en kløktig tegner og historieforteller med sans for detaljer. Selv om Keitaros drøm om universitetet er rammen, er det hans klønete sjenanse overfor jenter som bærer serien – og når han blir ufrivillig husvert for et jentepensjonat fylt med fem ulike (og søte) personligheter ruller historien videre av seg selv. Seriens første kapitler gikk i antologien Manga Mania, men nå kommer hele serien i totalt 14 bind.


Hiroyuki Takei
Shaman King bok 1
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Åndemanernes svar på Harry Potter.
Hva ville du ha gjort hvis du kunne snakke med spøkelser, og samtidig benytte deg av evnene deres? Mulighetene er mange, men du ville neppe ha kastet bort talentet på endeløse tvekamper med likesinnede med de samme evnene. Men slik er det i tegneserienes verden; får du overnaturlige krefter dukker det kjapt opp en ond slusk med de samme evnene – mens det eneste som står i hodet på ham er å bekjempe nettopp deg.

Den japanske tegneserien Shaman King var en av de mest populære i nedlagte Shonen Jump, og nå kommer de 32 bøkene i pocketform. Vår helt er skoleeleven Yoh Asakura, som drømmer om å bli kongen over alle sjamaner – eller åndemanere, og dette er fin underholdning for alle som elsker serier som Dragon Ball, One Piece og Mesterdetektiven Conan.

Hiroyiku Takei klarer ikke å styre unna guttemangaens mange klisjeer og forutsigbarheter, men heldigvis balanserer han de uunngåelige og tallrike tvekampene med mer humoristiske og jordnære spøkelsesproblemer. Hovedpersonens sidekick, Manta, er dog litt slitsom, som en hyperaktiv utgave av Joe Pesci i Dødelig våpen etter ti kopper kaffe.

Masashi Kishimoto
Naruto: Ninjaprøvene bok 1
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Klar for en støyende og hyperaktiv ninjafjortis?
Den japanske tegneserien Naruto er definitivt ikke for alle, men i målgruppen – i hovedsak unge gutter – er det derimot veldig mange som lar seg fengsle. Siden debuten i 1999 har de hittil 36 bøkene i serien solgt over 71 millioner eksemplarer i Japan, blitt en av USAs mest populære mangaer og gjør selvsagt det også skarpt som tegnefilm. Suksessen er så total og altomfattende at serien sammenlignes med Akira Toriyamas Dragon Ball, som har vært en av de mest populære mangaene i Norge.

Nå er det ikke originalitet som er årsaken til suksessen, for Masashi Kishimoto og hans assistenter holder seg slavisk til oppskriften for «shōnen», gutte-manga: En hyperaktiv og masete hovedperson, en miks av japansk modernisme og historiske røtter, tenåringsrealisme og magi, samt mange og lange kampscener (dette foregår på en ninjaskole), pubertal humor, litt romantikk og en klype nakne damer. I den første boken introduseres hovedpersonene og intrigene på noe klønete vis, men har du sansen for sjangeren vil du belønnes etter hvert som både karakterer og historier får tid til å utvikle seg.


Rumiko Takahashi

Inu Yasha
nr. 1-2
Egmont Serieforlaget 2007
4/6

Fint, men forutsigbart fra mangadronningen.
Med serier som Ranma 1/2, Maison Ikkoku og Urusei Yatsura har Rumiko Takahashi blitt en av Japans rikeste kvinner og trolig verdens mestselgende kvinnelige serieskaper. Hun har solgt over hundre millioner mangabøker bare i Japan, og sammen med Dragon Ball av Akira Toriyama leder hun også an i den norske mangabølgen med den nylig fullførte oversettelsen av Ranma 1/2.

Nå kommer Inu Yasha, som i typisk japansk ånd kombinerer dagens tenåringskultur med tidligere tiders sverdkamp, magi og demoner når tenåringen Kagome tas tilbake til 1500-tallet, der hun mot alle odds blir venner med demonen Inu Yasha. Dette er langt blodigere enn Ranma, med friske innslag av voldsomme kampscener og skrekkeffekter, men den avhengighetsdannende formelen med stadig større utfordringer og svært kampdyktige fiender er velkjent til det forslitte. Hva med det sjarmerende hverdagsdramaet Maison Ikkoku neste gang?


Hiroaki Samura

Blade. Den udødelige
bok 1-2
Schibsted Forlagene 2007
5/6

Alle gode ting er forhåpentligvis tre for samuraiklassiker.

Når kvinnen Rin endelig sporer opp en av samuraiene som drepte faren og bortførte moren, snus den søte forventningen om hevn raskt til sjokk. Den gale samuraien har ikke bare stoppet ut moren, men også sydd hodet hennes fast til skulderen sin. Blade er en slik serie, en ultravoldelig cyberpunk/samurai-saga sydd sammen av forrykt fantasi, barsk humor, forrykende kampscener og dvelende poetiske scener. Én fot er plantet i japansk historie og den andre i moderne skrekk/fantasy – med hovedpersoner som minner mer om dagens tenåringer enn noen fra 1700-tallet.

Dette er faktisk tredje forsøk på en norsk oversettelse av Mugen no Jyuunin (grovt oversatt: «evighetens vandrer»), men både føljetongen i Manga Mania i 2003 og bokutgivelsen året etter strandet. La oss håpe alle gode ting er tre, for Blade er den beste voksenmangaen på norsk siden Gen: Gutten fra Hiroshima fra 1986.

Reklamer

16 kommentar

  1. Oi, mimring – jeg var vel involvert i nesten halvparten av disse utgivelsene på et eller annet tidspunkt. Akk. Jeg tror fortsatt manga har potensiale i Norge, men det er en utfordring både å finne riktige serier og riktige salgskanaler.

  2. […] Manga: Guds gave til tegneseriefans eller Ondskapens hotell? […]

  3. […] Blade den udødelige 1: Blod fra tusen av Hiroaki Samura (Schibsted Forlagene). Første bok i nihilistisk og elegant japansk samuraiserie. […]

  4. Mimre! Har alle disse 🙂

    • Tror jeg anmeldte hver jævla mangatittel som kom ut i disse årene. Det var ganske mange. Og det var ikke særlig mange andre som ga dem noe som helst oppmerksomhet. Hvis du blar deg framover i spessialen dag for dag finner du de 11 andre bloggpostene.

    • Tror de jenteseriene til Mangismo er de utgivelsene som har befunnet seg lengst unna komfortsonen min som tegneserieanmelder. Men jeg gjorde et forsøk på å forstå dem.

  5. […] år, slik som i 1990. Dette er ingen særnorsk trend, for også i Europa og USA kommer nå både japanske mangabøker og tegneserieromaner for fullt, og tradisjonelle bokforlag har også meldt seg på i kampen. Men […]

  6. […] Lørdag 7. mars døde Yoshihiro Tatsumi, 79 år gammel. Her er mitt 2012-intervju med mesteren av mørk manga. […]

  7. […] ”big business” i USA og Frankrike, og forsøker seg nå for alvor på det norske markedet. Ranma ½ er som en amerikansk highschool-serie med store doser kampsport og uvant […]

  8. […] albumseriene Linda & Valentin, Thorgal, Jerome K. Bloche og Largo Winch. Vi fikk også en frisk satsing på japanske tegneserier, manga, der Egmont og Bladkompaniet en mandag i oktober lanserte henholdsvis Ranma ½ og Manga […]

  9. […] Pocketbøker med japanske tegneserier, manga, er i ferd med å feste seg blant […]

  10. […] Japanske og sørkoreanske serier fortsetter å strømme inn på markedet, men sliter fortsatt med å feste seg i de brede lag. Antologien Manga Mania gikk inn, og voksenmanga lar vente på seg. De største forlagene konsentrerer seg om å vinne de yngste leserne, især guttene, med titler som One Piece, Shonen Jump og Mesterdetektiven Conan. Den danske nykommeren Mangismo kom inn som et friskt pust, og frir til tenåringsjentene med romantiske såpeoperaer som I.N.V.U. og Gravitation. […]

  11. […] Lethem med The Fortress of Solitude i fjor, men Moderløse Brooklyn venter fortsatt i hylla. Love Hina har jeg også […]

  12. […] Mugen no Jyuunin skapte furore da den dukket opp i Japan i 1994. Leserne var godt vant med ultravoldelige samuraiserier, men Hiroaki Samura dro til enda noen hakk når det kom til stilisert vold, groteske ideer og burleske innslag av skrekk/fantasy. Dessuten oppførte hovedpersonen seg mer som en livstrøtt tenåring av i dag enn en samurai på 1700-tallet. Knivskarp underholdning, og beste voksen-manga på norsk siden Gen: Gutten fra Hiroshima fra 1986. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: