Norsk, dansk, svensk og amerikansk manga

Manga spessial, dag 4: Mangafundamentalister mener tegneserier ikke kan kalles «manga» dersom det ikke er laget i Japan. Men mangastilen er blitt global, og kvasimangaen er kommet for å bli. Her er noen norske utgivelser.

Adam Warren
The Dirty Pair nr. 1
Egmont Serieforlaget2001

Japanske tegneserier, manga, er trolig for omfangsrike og annerledes til at et norsk forlag tør satse på utgivelse. I stedet får vi her en amerikanisert form for manga, der japansk tegnestil og figurer presenteres i en amerikansk fortellerform, det vil si farger og en mer komprimert fortellerform.

The Dirty Pair er to svært lettkledde, storøyde og nærmest uovervinnelige forbryterbekjempere. Opprinnelig ble duoen skapt av  den japanske science fiction-forfatteren Haruka Takachiho, og de animerte filmene om jentene inspirerte en ung Adam Warren i slik grad at han selv endte med å skrive og tegne om dem for det amerikanske markedet – i en ganske annerledes versjon enn originalen.

Warren tegner en slags miks av løs, intens japansk strek med den mer informasjonsrike og komprimerte amerikanske stilen. Til tider kan den også minne om den ekstremt overdrevne og humoristiske stilen til briter som Kevin O’Neill og Simon Bisley.

Historien er mest for voldsom science fiction-sprøyt å regne, og mest en unnskyldning for å vise fram lettkledde jenter, merkelige skapninger og heftige kampscener. Du leser ikke Dirty Pair for åndelig berikelse, dette er en lettbent krysning av cyberpunk og røff humor. Det kan være morsomt, slitsomt og forvirrende, og er nok en serie du enten vil elske eller hate.

Espen Jørgensen og Asbjørn Hegdahl
«SuperBestisene» i Vrengt nr. 1
Adbusters
3/6

Øyvind Sørøy og Heidi Næss
To serier i Manga Mania nr. 4 og 5
Schibsted Forlagene
4/6

Neste generasjon serieskapere tegner på japansk.
”Manga” er rett og slett bare det japanske ordet for ”tegneserier”, men beskriver på samme tid en egen fortellerteknikk, stil og innstilling til selve tegneseriefaget. Derfor føles det også naturlig å kalle vestlige serier for ”manga”, når inspirasjonen fra Japan er åpenbar.

I kjølvannet av de siste års japanske tegneserieinvasjon begynner vi nå å oppleve en gryende norsk mangascene, og første nummer av fanzinen Vrengt, utgitt av organisasjonen Adbusters, hevder det kan by på den aller første norske mangaen. Asbjørn Hegdahl har utvilsomt en japanskinspirert strek, men ”SuperBestisene” er like mye inspirert av amerikansk superhelter, undergrunns- og satireserier. Det er flott med politisk engasjerte serier, men både budskap og gjennomføring er for forutsigbart til å imponere.

Dessuten bommer Vrengt. For allerede i juli publiserte antologien Manga Mania den ene av to prisvinnere i sin manga-konkurranse, Øyvind Sørøys ”Marsvin”. Ikke bare var serien først, både stil og historie er mer stilsikker og overraskende enn den flate satiren i ”SuperBestisene”. Den andre prisvinneren, ”Suuz Neko: Losers Love Life” av Heidi Næss, trykkes i det nyeste nummeret av Manga Mania. Den er noe mer amatøraktig og ungpikeaktig i streken, men historien er en godt fortalt og personlig skildring av en kjærlighetssulten 16-årig jente.

Disse tre seriene viser at det norske seriemiljøet opplever et paradigmeskifte. Dagens tusjsvingende tenåringer lar seg like gjerne inspirere av det japanske mangfoldet som superhelter eller norske humorserier. Vi snakker fortsatt om et svært ungt amatørmiljø, men det skulle ikke forundre meg om miljøet vil blomstre i form av langt mer solide saker i løpet av overraskende kort tid. Jeg gleder meg i alle fall.

Merlin P. Mann og Jan Kjær
Taynikma bok 1: Mestertyven og Rottene
Schibsted Forlagene
4/6

Frisk og nytenkende miks av manga og bildebok.
Det er lett å se på denne danske suksessen med kyniske øyne. Taynikma selger rundt 10.000 bøker i måneden i hjemlandet, og på papiret kan det se ut som dette er kokt sammen basert på statistikk om hva barn og ungdom faller for om dagen.

Her plukkes det friskt fra japanske tegneserier (manga), actionfylt fantasy og rollespill, fortalt i en nytenkende blanding av tegneserie og billedbok, og publisert som en kioskromanserie – både som billige hefter og bøker med stive permer. Selv et mangakurs er det plass til.

Når det likevel føles mer som en strålende idé enn noe spekulativt, skyldes det at forfatter Mann og tegner Kjær er dyktige håndverkere som ikke undervurderer sitt publikum. Taynikma er godt tegnet og fortalt, og man kommer raskt inn i en spennende verden der det legges opp til en lang rekke avsluttede eventyr innenfor en større ramme.

Noomi Hebert, Lena Ollmark og Åsa Ekström
Stall Nordlys bok 1 og 2
Cappelen 2006
3/6

J.M. DeMatteis og Mike Ploog
Abadazad 1: The Road To Inconceivable
Hyperion Books 2006
5/6

Hybridbøkenes inntogsmarsj.
(Kommentar: Abadazad er ikke mangatittel, men siden jeg anmeldte den sammen med Stall Nordlys ble det unaturlig å fjerne den.)

Schibsteds danske fantasy/manga-serie Taynikma var først ute, og her kommer to nye fusjoner av tegneserie, ungdomsbok og kioskføljetong. Hybridbøkene er årets trend i barne- og ungdomslitteraturen.

Den svenske serien Stall Nordlys frir usjenert til både hestegale jenter, mangalesere og fantasyfans. Vi møter Andrea, som flytter til Norrland med hesten Avalanche, og stuper rett ut i en dramatisk saga preget av samisk mystikk, levende døde og mystiske krefter. Ganske så spennende, men det voldsomme hestefokuset begrenser målgruppen. Formen er heller ikke fryktelig spennende, med korte og uinspirerte innslag av tegneserie som prøver å puste liv i de mest fantastiske sekvensene.

Stall Nordlys blekner sammenlignet med den amerikanske fantasyserien Abadazad, som Damm gir ut på norsk i slutten av september. Der tekst og tegning ikke forenes på overbevisende vis i den svenske serien, er Abadazad utført av to mestere innen tegneseriefaget – og det synes. Her tar man i bruk illustrasjoner, tegneserier, layout og innpakning på nytenkende vis, og historien fortelles gjennom den forheksede dagboken til tenåringsjenten Kate.

Hun lever i et hverdagsgrått New York, med en deprimert mor og en lillebror som forsvant sporløst på et tivoli. Så får hun vite at den fargerike verdenen hun drømte seg bort til i fantasybøkene hun leste som liten, faktisk er virkelig. Den drevne forfatteren J.M. DeMatteis gir oss en fantasifull miks av Alice i eventyrland, Harry Potter og Sandman, og han tør å fortelle usminket om alvorlige temaer som depresjon og død.

Abazadad er ment for lesere ned til ni år, men er så gjennomført og spennende at både storesøsken og foreldre kan tyvlåne den.

Ahmed Hoke
@Large bok 1
Egmont Serieforlaget
2/6

Slapt tegnet og klisjétungt fortalt.
Både «kvasimanga» og hiphoptegneserier er voksende sjangre, og her kommer en norsk oversettelse av miniserien som forener disse. Illustratør og serieskaper Ahmed Hoke har både produsert hiphop og vært en del av Los Angeles’ graffitimiljø, men på tross av – eller kanskje nettopp derfor? – hopper @Large ut i hiphopklisjeene uten å se seg for. Resultatet blir forutsigbart og dumt.

Vi møter hiphopgjengen DNA, som ypper til bråk med den lokale rapstjernen Broke Rogers. Dette fører dem uforvarende i kontakt med den russiske mafiaen og en smellvakker FBI-agent, som jobber under falsk identitet på nettkafeen @Large – som praktisk nok også huser et legendarisk musikkstudio.

Alle hiphopklisjeer som tenkes kan bakes inn i miksen, og så legger man inn litt krim, romantikk, dataspill og manga for å fange flest mulig lesere. Tegningene er et særdeles uinspirert forsøk på mangastil, og selv om karakterene ser ok ut, er serien blottet for liv, bevegelse og ikke minst detaljrike bakgrunner.

Sjekk heller ut amerikanske Blokhedz eller japanske Tokyo Tribes om miksen hiphop, gatekriminalitet og manga pirrer nysgjerrigheten.