Høy-på-pæra-varsel

I løpet av en knapp uke kom to svært hyggelige overraskelser på anmeldelsesfronten. Først ga Vågard Unstad fra A-Laget meg et stort smilefjes i Natt&Dag for anmelderiet mitt i Bergens Tidende. Deretter kom en velskrevet og grundig anmeldelse av Hiphop-boka på Barnebokkritikk.no. Så si fra hvis jeg begynner å bli høy på pæra.

«Glitrende og prisvinnende innføring i hiphopens historie og mangfold,» begynner Marius «DJ Giraffo» Emanuelsen sin anmeldelse av min og Mikael Noguchis bok Hiphop – Graffiti * Rap * Breaking * DJ-ing, og derfra og ut er resten av anmeldelsen ren paradelesning. Nesten, for Emanuelsen har også noen godt observerte innvendinger. Les hele greia her.

Det er uansett gledelig å se at Emanuelsen catcher to av mine viktigste motiver med å skrive om hiphop. For det første den vanskelige balansegangen å undervise om fortid og «gullalder», samtidig som jeg prøver å få fram at hiphopen på ingen måte er dau. At det er vel så mye glede og kvalitet å finne hos T.I. og Gucci Mane som hos Public Enemy og Jay-Z.

For det andre har jeg, helt siden Hiphop-hoder, også prøvd å skrive mest mulig inkluderende, og ikke gå i den vanlige fella ved å melde det som er «dårlig» ut av hiphopfamilien. Er det dårlig, er det pop, synes å være logikken. Da magasinet Kingsize gjorde en ellers god oppsummering av hiphophistorien i sitt andre nummer, var artister som Multicyde og Flava To Da Bone retusjert vekk fra den norske hiphophistorien.

Når det gjelder Emanuelsens to hovedinnvendinger, er jeg faktisk helt enig. Ja, det er for få gamle bilder i boka (budsjettspørsmål og tilgjengelighet). Og ja, det er for lite om hiphopprodusentene. De ramlet rett og slett mellom to stoler, mellom dj-pionerene og de nye rapstjernene. Men overgangen fra dj til produsent og endelig til popsnekker for hitlistene burde i det minste fått et lite underkapittel, så da får jeg heller vise skuffede lesere til denne artikkelen.

Her er noen flere anmeldelser av boka, fra Aftenposten, Aftenposten (to ganger), Bergens Tidende og Haugesunds Avis. Men hvor blir det av backlashen? Jeg trenger en negativ anmeldelse nå. Ole-Martin Ihle, hvor er du når jeg trenger deg?

På toppen av det hele dukket denne anmeldelsen overraskende opp i sommernummeret av Natt&Dag. Vågard fra bergenske A-Laget, for øvrig den norske hiphopgruppa som spilles mest på min ipod om dagen, ga meg et blankt smileansikt for mitt anmelderi i Bergens Tidende. Dette er min første sekser noensinne, og ekstra moro at den kommer på dette viset. For er det noe plateanmeldere ikke er bortskjemt med, er det positive tilbakemeldinger.

Så får det heller være at jeg kanskje var litt pussig valg, siden jeg – med unntak av noen slengere i Rocky-magasinet – ikke har anmeldt en plate siden 2007. Og ut fra teksten å dømme skulle man tro jeg anmeldte skiver i BT tilbake på 90-tallet, men jeg begynte først i 2005. [Edit: Det kan se ut som hukommelsen svikter meg, og at jeg faktisk begynte med plateanmeldelser i BT i 2003/2004.]

Uansett, anmeldelsen er en del av et større oppslag der artister anmelder kritikere, noe som alltid er underholdende lesning. Dessverre faller noen av artistene for fristelsen for å skrive om en anmelder utelukkende basert på  dårlig kritikk av egen musikk.

Det blir ganske navlebeskuende, da er det langt mer spennende å lese de artistene som faktisk klarer å skrive om anmelderen ut fra sin egen opplevelse som musikkinteressert leser, og ikke som snurt musiker.

Vågard klarte dette, og teksten hans minnet meg om følelsen jeg selv fikk av å lese mine favorittanmeldere da jeg var i tenårene. Så et stort smilefjes fra meg til Geir Rakvaag i Nye Takter, Ivar Orvedal i Klassekampen og Espen A. Hansen i VG.