Kategorier
Film Tegneserier

Mangaklassiker 1: Lone Wolf and Cub

Manga spessial, dag 8-12: Fem tidløse mangaklassikere. Denne saken skrev jeg for Dagsavisen i forbindelse med at Dark Horse Comics begynte den etterlengtede fullførelsen av Lone Wolf and Cub.

Det japanske samuraieposet Kozure Okami er tegneseriens svar på Akira Kurosawas De syv samuraier. Nå fullføres endelig det 8500 lange storverket i engelsk oversettelse.

Tenk deg at du ser tidenes beste actionfilm. En halvtime før finalen ryker filmrullen, og du må vente i over ti år på slutten. Slik har leserne av den japanske tegneserien Kozure Okami – eller Lone Wolf and Cub – hatt det.

– Jeg leste serien da den kom ut på slutten av 80-tallet og det var svært trist da den plutselig ble lagt ned. Men nå er faktisk Lone Wolf and Cub den tegneserien som selger aller best, nesten på nivå med Sandman for noen år siden, sier Terje Pedersen i seriebutikken Avalon.

Det amerikanske forlaget Dark Horse Comics tatt gir nå ut hele serien på ny – med kapitlene i riktig rekkefølge og en mer tradisjonstro oversettelse. Også i seriebutikker som Outland og Tronsmo er den blant bestselgerne.

– Snakker vi om serier, og ikke enkeltutgivelser, er det bare Mjau Mjau av Jason som selger bedre. Den hører til det Allen Ginsberg kalte «hemmelige helter»: Ukjente forfattere som spres gjennom jungeltelegrafen og utallige referanser, sier Terje Thorsen på Tronsmo.

Østlig western
Lone Wolf and Cub kan kalles en «eastern western» med en i utgangspunktet enkel grunnhistorie: Itto Ogami er bøddel for keiseren – shogunen – på midten av 1600-tallet, men som følge av et komplott iscenesatt av Yagyu-klanen utryddes Ogami-klanen og Itto beskyldes for forræderi. Han beordres til å begå rituelt selvmord, seppuku, men opponerer og velger isteden å begi seg ut på det han kaller veien til Helvete, «meifumado».

Itto blir en herreløs samurai og livnærer seg som leiemorder, mens han planlegger den store hevnen mot Yagyu-klanen. Med på reisen er hans nyfødte sønn, Daigoro – som i en sterk scene selv får velge sin skjebne. Itto planter et sverd i gulvet og plasserer en ball ved siden av.

Velger Daigoro sverdet blir han med faren på veien til Helvete, velger han ballen vil faren ta livet av sin egen sønn.

Lone Wolf and Cub er en skikkelig guttegreie, en slags japansk western. Men den er fantastisk bra fortalt og får veldig mye ut av en historie som egentlig er ganske tynn. Det er som første gang jeg leste Akira, du leser 400 sider i strekk og klarer ikke å legge det fra deg, sier illustratør og serieskaper Lars Fiske.

Så langt har Dark Horse gitt ut 23 av i alt 28 bøker, og den bloddryppende sagaen er nå midt i klimakset engelskspråklige lesere har ventet på i 15 år. Men med over 8000 sider sier det seg selv at alt ikke handler om sverdsvinging og brutale kamper.

Historisk drama
Lone Wolf and Cub er vel så mye historien om det japanske samfunnet i en svært turbulent historisk periode. Da forfatteren Kazuo Koike og tegneren Goseki Kojima startet serien i 1970 tok de utgangspunkt i historiske fakta.

Ogami-klanen var keiserens bødler og forsvant sporløst i 1655, men at en Itto Ogami valgte leiemorderens vei er fiksjon. Men både forteller- og tegnemessig skildrer serien det politiske klimaet, hverdagslivet for fattig og rik, buddhistisk tradisjon, det hierarkiske samfunnslivet, kunst, mat, filosofi og så videre.

Ogami selv framstilles som en umenneskelig krigsmaskin nærmest blottet for følelser, men ofte tar serien omveier i forhold til kampen mellom ham og Yagyu-klanen. Isteden brukes Ogami som en katalysator for å fortelle enkeltskjebner om kriminelle, bønder, fiskere, politimenn, prostituerte, håndverkere og så videre.

– 1600-tallet var en mørk tid i Japans historie, og selv om serien ikke er ment å være historisk korrekt reflekterer den hverdagsbrutaliteten som fulgte av den politiske striden i Japan på den tiden, mener seriens amerikanske redaktør Dan Harris.

Lone Wolf and Cub ble en gedigen suksess i Japan, og ble fulgt opp med seks filmer, fire teaterstykker, en tv-serie og fem plater – og spilte en viktig rolle for tegneseriens status i Japan. I dag klager en faktisk over at tegneserien har for sterk kreativ dominans sammenlignet med tv og film. I dag troner den kvinnelige serieskaperen Rumiko Takahashi på inntektstoppen i Japan, og har solgt over 300 millioner tegneserier.


Frank Millers
Ronin.

Forbilde
– Vår generasjon ser ikke på tegneserier som noe annet enn et medium på lik linje med tv, radio eller aviser. Men i Japan har tegneserier større makt enn tv, i forhold til levetid og påvirkningskraft på populærkulturen, sa Kazuo Koike i et intervju med Frank Miller, serieskaperen bak Batman: The Dark Knight Returns.

Miller hadde Lone Wolf and Cub som favoritt lenge før han kunne lese den på grunn av Goseki Kojimas filmatiske fortellerstil – som både kan være dvelende og stillestående og så energisk at den får Crouching Tiger, Hidden Dragon til å virke stillestående. Millers futuristiske samurai-science fiction Ronin er en hyllest av serien.

– Serien tar deg med til et skremmende og fremmed land, et land som dør i stille lydighet overfor sine sinnssyke ledere. Den forteller mesterlig om en mann, en gutt og et land på vei til Helvete – den er blant tidenes beste tegneserier, mener Miller.

Filmskapere som John Milius og John Carpenter har nevnt serien og filmene som forbilde, og rapperen GZA/Genius fra Wu-Tang Clan baserte sin soloplate Liquid Swords» på samplinger fra filmatiseringen Shogun Assassin.

– Serien er et skjellsettende verk og har fortsatt veldig høy status i Japan – selv om den er tegnet i en naturalistisk stil basert på klassisk japansk tegnekunst, og ikke den «cartoon»-aktige stilen med enorme øyne vi kjenner fra dagens japanske serier, sier tegneserieagent Lasse Espe.

Han skrev hovedfagsoppgave i litteraturvitenskap om Takeshi Kitanos poetiske gangsterfilm Sonatine, og mener at både denne og Lone Wolf and Cub er eksempler på en særegen japansk fortellerstruktur som begynner å gjøre seg gjeldende i Vesten.

– Det spesielle er vekslingen mellom beinhard action og langtrukne poetiske scener. Denne vekslingen mellom energisk dynamikk og lengre poetiske sekvenser er typisk japansk. Opprinnelig har japansk kultur en tradisjon for lyrikk, men i møtet med Vesten og våre episke fortellinger oppsto en kombinasjon av det lyrisk japanske og det episk vestlige, mener Espe.

Roser sin drapsmann
Den samme kombinasjonen er de siste årene også blitt mer tydelig i vestlige actionfilmer. Dagens Hollywood-regissører som John Woo og Quentin Tarantino har en forkjærlighet for poetiske voldsscener, en sammenblanding av realisme med det estetiske og stiliserte.

– Denne tradisjonen med å bryte realismen med stiliserte actionsekvenser, som vi stadig ser i filmer som Face/Off og Charlie’s Angels, kommer fra Japan og Østen – og er grunnlaget i Lone Wolf and Cub, mener Espe.

Men fortsatt får vi neppe like poetiske dødsscener i Hollywood-film som i Lone Wolf and Cub. Et eksempel: Itto Ogami har ekspedert tre Kurokuwashu-ninjaer, shogunens dødelige agenter. Mens blodet spruter med en plystrelignende lyd fra et dødelig sår i nakken, skryter den siste ninjaen av Ogamis ferdigheter med sverdet – mens livet ebber ut:

– Nakken min. Det høres ut som plystring. Blodet spruter fra såret – og det klager som – som en kald vintervind. Det høres ut som fløyten til en fallen tiger. En gang ba jeg om at jeg kunne lage et kutt som dette. Men jeg trodde aldri mitt eget sår ville synge slik. Er det ikke morsomt?

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

12 svar på “Mangaklassiker 1: Lone Wolf and Cub”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..