Sean Paul: Reggaekongen anno 2003

Reggae/dancehall spessial, i anledning Beenie Mans Rockefeller-konsert torsdag 24. juni: I 2003 endte Sean Paul opp som en av årets største popstjerner. Betydde dette at Norge endelig forsto  at reggae var mer enn Bob Marley, eller var det bare Shaggy som fikk en arvtager?

«Just gimme the light» ropte Sean Paul Henriques sommeren 2002, og lyset ble for alvor tent i år. Ikke bare for seg selv, men Sean Paul ga også høyst fortjent oppmerksomhet til genren dancehall – den typen reggae som regjerer på Jamaica i dag: Minimalistiske og digitale produksjoner, knallharde rytmer og overraskende effekter.

I 2003 var Sean Paul over alt. I Norge har han solgt 28.000 album og 17.000 singler, og i tillegg dukket han opp i suksessfullt samarbeid med Beyoncé Knowles fra Destiny’s Child, r&b-artisten Blu Cantrell, kjendis-dj-en Mark Ronson og rapperen Busta Rhymes. I sommer slapp du ikke unna Sean Paul om du så på NRK Svisj, ZTV eller MTV.

Og dancehallpopulariteten økte ellers også: NRK Petre hadde Sean Paul på sine spillelister og sommerens Quartfestival booket ham inn. Dit kom Sean Paul aldri, men på Cosmopolite og Rockefeller samlet dancehallstjerner som T.O.K., Capleton og Sizzla overraskende store publikumsmengder. Videre opplevde rapperne i gruppen Tungtvann at deres dancehallklubb Raggabalder tok av i popularitet, samtidig som en rekke konkurrerende konsepter spratt opp. Og de etter hvert tallrike hiphopklubbene landet rundt skammet seg heller ikke over å spe ut konseptet med heftig dancehall.

Farvel med Marley
2003 var med andre ord «year of the dancehall» i Norge. Ingen folkebevegelse ennå, men i det minste et endelig farvel med Bob Marleys dominans over reggae – nesten 25 år etter at dancehall oppsto som genre på Jamaica.

Men vil det vare? Dancehall har hatt flere affærer med bred popularitet tidligere, som da Shabba Ranks erobret MTV tidlig på 90-tallet og Chaka Demus & Pliers gjorde suksess med albumet All She Wrote i 1993. Og så har vi selvsagt Shaggy, som har vært på hitlistene gjennom hele 90-tallet med slagere som «Boombastic», «Oh Carolina» og «It Wasn’t Me». For ikke å glemme No Doubt, som flørtet med dancehall på 2001-albumet Rock Steady.

Den nye Shaggy
Faren for at Sean Paul blir den nye Shaggy, og at reggae igjen ender opp som leverandør av artige sommerslagere, er stor. Ikke bare minner Sean Paul om Shaggy rent utseendemessig, men som en parallell til Shaggys rekke av skamløse coverversjoner har han valgt å flørte overdrevent med dagens hiphop- og r&b-stjerner. Greit nok, men det er mye som tyder på at dancehalls andre stjerner fortsatt er for røffe og minimalistiske i uttrykket til å erobre mer enn et eksklusivt klubbpublikum i Norge.

For det første er dancehall ingen utpreget albumgenre, men fokusert på et stadig ras av singler. Og på tross av suksessen til Wayne Wonder og T.O.K., er det vanskelig for å se for seg Warners nye storsatsing Elephant Man og Bounty Killer, de militante rastafarianerne Sizzla og Capleton eller galskapgrupper som Ward 21 og Innocent Kru på norske hitlister. Men jeg håper jeg tar feil.

Mer sikkert er det at vi vil høre den musikalske påvirkningen fra dancehall tydeligere innen hiphop, r&b og pop fremover. «Råne» av hiphoperne Fremmed Rase handler kanskje om trøndersk festkultur, men musikken kommer rett fra Jamaica.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 23. desember 2003.

Bonus 1: Anmeldelse av Dutty Rock.

Sean Paul
Dutty Rock
VP Records/Atlantic/Warner 2002
4/6

I fjor var Sean Paul Henriques’ «Gimme The Light» så ustoppelig at den ble den første renskårne dancehall-låten på Petres a-liste. Hva er vel da mer naturlig for norske Warner enn å utsette albumutgivelsen til folk er gått lei slageren?

Men nå er endelig Dutty Rock ute i Norge også. Sean Pauls andre album er hypermoderne dancehall i skjæringspunktet mellom digital reggae og hiphop, og med et lite fotballag jamaicanske produsenter og The Neptunes med på laget er dette «state of the art» musikalsk.

Dessverre har ikke den kinesisk/portugisiske jamaicaneren bak mikrofonen karisma og stemme nok til å holde på interessen i over 70 minutter. Han har en mer forståelig uttale enn flere av sine konkurrenter, men sammenlignet med energien til Elephant Man, sjelfulle Buju Banton og gløden til Sizzla og Capleton blir Sean Paul en lettvekter. Det er ingen mangel på flotte låter her, men albumet blir en overdose.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2003.

Bonus 2: Anmeldelse av The Trinity.

Sean Paul
The Trinity
Atlantic/Warner 2005
4/6

«Sean Paul ble verdensstjerne over natten, den første i sjangeren dancehallhiphop,» melder Warner. De finner ikke bare opp en ny sjanger, men velger altså å overse Shabba Ranks, Beenie Man og Shaggy.

Det er uansett ingen tvil om at Sean Paul er den nye kongen av dancehall. Forgjengeren Dutty Rock solgte 30.000 i Norge, og seks millioner totalt. Han er nærmere dancehalls røffe røtter enn Shaggy, og det er gledelig å se at han jobber med de ledende produsentene på Jamaica.

Samtidig er det ingen tvil om at Sean Paul representerer en polert utgave av sjangeren. Ikke bare er han betydelig mer forståelig enn folk som Elephant Man, han styrer også unna de tekstlige kontroversene som står i kø i dancehall. Han er en mester til å koke opp heftige klubblåter, men pirker vi overflaten hos refrengmaskinen er det lite å finne.

Han skjeller ut sine kritikere og kommenterer volden på Jamaica, men det er i de musikalske forsøkene på å gå utenom den vellykkede klubbformelen Sean Pauls begrensninger kommer til syne.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

print Aftenposten Morgen  –  23.12.2003  –  Side: 14  –  Seksjon: KULTUR  –  Artikkeltype: kommentar  –  Del: T