Shaggy: En undervurdert hitmaskin

Reggae spessial, dag 2: Shaggy har holdt temperaturen høy helt siden gjennombruddet med «Oh Carolina» i 1993, og vist seg som en hitmaskin med forbløffende lang levetid – som Shabba Ranks før og Sean Paul etter. Her er mine anmeldelser.

Det viktigste først: Orville Richard Burrell er først og fremst en singelartist, men en imponerende rekke hits bak seg. Albumet er ikke hans store styrke, selv om Boombastic var en fest fra begynnelse til mål, har de fleste vært lettvektere. Det vil si: Helt til 2007s Intoxication, som jeg ikke har anmeldt, men som utvilsomt var en kunstnerisk triumf. Sjekk bare ut monsterlåta «Church Heathen»:

Shaggy
Lucky Day
MCA Records/Universal 2002
4/6

Rayvon
My Bad
MCA Records/Universal 2002
3/6

«I am Mr. Lover cause I fulfill dreams», sier en stadig like selvsikker Shaggy – reggaens egen LL Cool J – og fortsetter med «girlfriend this is your lucky day». Dette er hans «pro-kvinne»-album, må vite.

Lucky Day er selvfølgelig spekket med radio- og MTV-vennlig popreggae, men Shaggy byr også tøffere toner i det stadig mer utflytende området mellom dancehall og hiphop. Gjester og produsenter som Barrington Levy, Brian & Tony Gold, Prince Mydas og Dave Kelly rotfester albumet i Jamaica, og låter som «Shake Shake Shake» står seg fint rygg-til-rygg med Sean Paul og Bounty Killer på dansegulvet.

Shaggy er også blitt så stor at han kan føre sine disipler ut til publikum. Rayvon samarbeidet med Shaggy allerede i 1992, og My Bad er hans andre album. Han har en silkemyk stemme og musikken ligger et sted mellom mild reggae, pop og «smooth» r&b. Det er svært sympatisk, men Rayvon klarer ikke helt å gjennomføre den samme balansekunsten som Shaggy – noe som gjør My Bad til et album uten de helt store toppene.

Shaggy
Boombastic Hits
EMI 2003
2/6

Shaggy vanæres av sitt gamle plateselskap.
Orville Richard Burrell hadde fortjent en skikkelig oppsummering av karrieren. Selv om Shaggy er blitt «the reggae artist you love to hate», blir hans rolle for dancehalls popularitet undervurdert.

Fra sin base i New York har Shaggy levert polert dancehall, reggaepop og mer eller mindre skamløse coverlåter til hitlistene siden tidlig på 90-tallet. Uten Shaggy ville Sean Paul neppe opplevd samme suksess i dag. Men Boombastic Hits er dessverre typisk for mange av dagens samleplater, som utgis kun for å tjene noen kroner eller fullføre en kontrakt.

Låtene er hentet fra albumene Boombastic og Midnite Lover, det vil si at ikke en tone fra debuten Pure Pleasure, Greensleeves-utgivelsen Original Doberman eller Shaggys to siste album for Universal er med.

«Oh Carolina», «Hey Sexy Lady», «Freaky Girl», «Angel», Janet Jackson-duetten «Luv Me Luv Me» og Maxi Priest-samarbeidene «That Girl» og «Get Up Stand Up» mangler. Dette er rent lureri, spesielt når den langt bedre Mr. Lover Lover: The Best of Shaggy Part 1 kom i fjor.

Shaggy
Clothesdrop
Geffen/Universal 2005
3/6

Vi er i en luksusleilighet i New York. En gigantisk tv troner i stuen, og i en stor skinnsofa sitter Orville «Shaggy» Burrell og nipper til et glass sprudlevann. Så spretter den ferske Sean Paul-videoen opp på skjermen.

Shaggy mørkner i blikket og kyler glasset i tv-skjermen. «Har alle glemt at det er jeg som er den mest suksessfulle reggaestjernen siden Bob Marley,» roper han ut i den tomme stuen. Ingen svarer. Siden 1993 har Shaggy vært dancehalls ansikt på poplistene, langt mer spiselig og radiovennlig enn karer som Shabba Ranks og Elephant Man. 2002s Lucky Day solgte to millioner uten drahjelp fra store hits, men så kommer altså denne Sean Paul og stjeler rampelyset.

Shaggy anno 2005 har flere potensielle hits i ermet, men et helt album der han skryter av dametekket sitt over sin sedvanlig snille miks av dancehall, r&b og pop blir for kjedelig.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende og Dagsavisen.