Beenie Man: Tropisk stjerne

Reggae spessial, dag 4: I dag spiller dancehallveteranen Beenie Man på Rockefeller. Her er 2002-intervjuet jeg gjorde gjennom en sprakete telefonlinje til Kingston. Mer om Beenie Man-kontroversen her.

Beenie Man skal bli Jamaicas nye internasjonale superstjerne. For å nå målet samarbeider han nå med Janet Jackson, The Neptunes, StarGate, So Solid Crew og actionhelten Steven Seagal.

Med unntak av jevnlige slagere fra Shaggy er det bare Shabba Ranks som har vært i nærheten av å tangere Bob Marleys verdensstjernestatus i reggaeverdenen. Men nå er Anthony Moses Davis (30) – Beenie Man – nærmere målet enn noensinne.

– Albumet kommer ut i samme uke som jeg fyller 30, men jeg har drevet med musikk siden jeg var seks år gammel. Du kommer ikke langt dersom du ikke regner med å nå toppen, forklarer «Bønna» over en sprakende telefon fra hjembyen Kingston.

Til Trondheim
Tropical Storm er hans andre album på multinasjonale Virgin Records etter Grammy-vinneren Art and Life i 2000. Og nå setter Virgin alle kluter inn for å gjøre Beenie Man til stjerne:

En duett med Janet Jackson, tre låter fra hitmaskinene The Neptunes, hotte hiphopprodusenter som Irv Gotti og DJ Clue, gjesteopptredener fra den sexfikserte New York-rapperen Lil’ Kim, de engelske twostep-bøllene So Solid Crew og Jamaica-stjerner som Lady Saw og Sean Paul. Og ett spor fra Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen i det norske produsentteamet StarGate…

– Jeg har gjort to konserter i Oslo, men dette er første gangen jeg har samarbeidet med nordmenn. Men «Street Life» ble «wicked», det er et «fat track» som er umulig å tro er lagd i Norge.

– StarGate-gutta forstår musikk til fulle, og «Street Life» er en form for popmusikk med akustiske gitarer. Jeg har aldri gjort pop før, men den blir trolig albumets andre single, ler Beenie.

Beenie Mans store styrke er nettopp hans uredde innstilling til sjangre. Dette er en mann som ikke er redd for å drite seg ut, men plasserer dum tyggegummipop side om side med knallhard og minimalistisk dancehall. På 1997-albumet Many Moods of Moses leverte han til og med en reinspikka – og svært bra – country&western-låt.

– Ha, ha, jeg tar sjanser ja. Jeg fikk plutselig lyst til å skrive en countrylåt og skrev «Ain’t Gonna Figure It Yet» mens jeg var på turné i Tyskland. Så dro jeg til Nashville og spilte den inn med ekte countrymusikere.

Actionmann
Den samme dødsforakten er det nok som har fått Beenie Man til å takke ja til et samarbeid med Wyclef Jean og Steven Seagal. Ja, den Steven Seagal. Actionhelten med ett ansiktsuttrykk.

– Det stemmer, jeg jobber med Steven Seagals debutalbum, som blir en blanding av reggae og popmusikk. Han er en actionmann, folk på Jamaica liker actionfilmer og jeg er også en actionmann.

Men det er ikke lett å holde på populariteten i Jamaicas «dancehalls» samtidig som du vil slå gjennom i verden.

– Jeg må drive to karrierer samtidig. Singlene jeg gir ut på Jamaica er ikke med på album som Tropical Storm. Men jeg har mitt eget studio her i Kingston, så da blir det mye lettere å vedlikeholde karrieren her hjemme. Slik kan jeg lage så mange singler jeg klarer, og gi folket på Jamaica musikken de ønsker.

Beenie Man har hatt minst 60 forskjellige nummer én-singler i hjemlandet, men rivaliseringen er hard og de lyriske feidene mange.

Beenie Man har kjeklet på plate med erkerivalen Bounty Killer i ti år, og de siste årene har boborastaer som Sizzla og Capleton også slengt med leppa. Men Beenie Man er ikke bekymret:

– Det er ingen feide mellom meg og Bounty Killer, det er en feide mellom Bounty Killer og ham selv. Jeg bryr meg ikke om ham, og svarer ikke på angrepene. Disse tre er bare ute etter oppmerksomhet, men jeg synger ikke for én person, jeg synger for hele verden. Jeg vet ikke hvorfor de er ute etter meg, men jeg har vært «the king of deejays» i ni år, har vunnet Grammy-priser og kommer til å vinne en ny neste år. You do the math!

Bonus: Tropical Storm ble en heller middels plate, men i 2004 tok Beenie Man revansj med Back To Basics.

Beenie Man
Back To Basics
Virgin/EMI 2004
5/6

Beenie Man legger popflørtingen på hyllen, og skjærer isteden musikken ned til beinet.
Det er en enorm balansekunst å være popstjerne på Jamaica. Satser du på internasjonal suksess, blir du lett glemt eller mistenkeliggjort hjemme. Slik har det vært siden Bob Marleys tid, og Moses Davis – alias dancehallsuperstjernen Beenie Man – vet dette bedre enn de fleste.

De siste årene har Virgin prøvd å gjøre ham til den nye Shabba Ranks, med tette bånd til amerikansk hiphop og r&b. Isteden ble tronen stjålet av Elephant Man på hjemmebane, mens Sean Paul tok over ute i verden. Og ironisk nok: Samtidig som Beenie Man satset på utvannede crossoverlåter, slo usminket dancehall for alvor gjennom i USA og Europa.

Derfor er tiden nå overmoden for Beenie Man å ta det tilbake til røttene. Med unntak av ett spor levert av hiphopprodusenten Timbaland, er dette 100 prosent Jamaica-vare. Beenie utfolder seg energisk over de heteste dancehallrytmene, mens så godt som alle låtene handler om sexmaskinen Beenie Man. Heldigvis er han både morsom og funky, og selv om albumet – i god dancehall-tradisjon – mer er en samleplate enn et helstøpt album, er dette mannens morsomste plate siden Maestro (1996) og Many Moods of Moses (1997).

Bonus 2: Anmeldelse av konserten på Blå i 2003.

Beenie Man
Blå 26.01.03
2/6

Dancehall boblet heftig under Oslo-overflaten i fjor, godt hjulpet av misjonsiveren til Jørgen Nordeng og Håvard Jenssen i Tungtvann. Søndag hadde duoen hentet inn Jamaica-stjernen Beenie Man til konserten som skulle bli for dancehall det Pearl Jam på Sentrum i 1992 var for grunge. Slik ble det ikke.

Men det begynte strålende. Med Jenssen som dj for anledningen (med fire timers forvarsel) virket «Bønna» frisk og opplagt, og kastet seg ut i publikumsflørting og tidløse slagere som «Who Am I» og «Girls Dem Sugar». Stemningen på Blå var feberhet fra første tone, men så forspilte Beenie Man sin store sjanse ved å kaste bort tiden på å klage over dj-en, bibelske bortforklaringer om sin homofobi og endeløs skryt over hvor bra han vil være neste gang han kommer til Oslo.

Beenie Man begynte å takke for seg allerede etter en drøy halvtime, og selv om han holdt på noe lenger og tok en tørn bak platespillerne, er det nesten så en mistenker at han kom til Oslo i den tro at presse og en showcase sto på programmet – og ikke en skikkelig konsert. Dancehallfeberen er herved utsatt.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Bergens Tidende.

http://www.youtube.com/watch?v=n43w7lKaWeM