Boyband uten grenser

Reggae spessial, siste dag: Tenk om alle boyband hadde vært like uredde, eventyrlystne og underholdende som de fra Jamaica.

T.O.K.

(Mer om T.O.K. her. Mer om homofobi i reggae her og her.)

Det ser kanskje ikke slik ut, men grupper som Boyzone, Westlife og A1 har faktisk en del felles med T.O.K., Innocent Kru og Ward 21 fra Jamaica: Gruppene består alle av unge menn med gode sangstemmer, stjernepotensial og respektløs flørting med pophistorien.

Men der de fleste tradisjonelle boyband står fram som syngende deodoranter står de jamaicanske boybandene nærmere verdiene i amerikansk gangstarap: Her handler det om damer, dop og våpen ispedd usunne mengder homofobi. Men når disse to ekstreme utgangspunktene filtreres gjennom 40 års reggaehistorie er det nødt til å bli uforskammet underholdende.

I Norge er reggae fortsatt nærmest synonymt med Bob Marley, selv over 20 år etter hans død. Men reggae har alltid utviklet seg i lynende hastighet, og det skjer ekstremt mye i kampen om poptronen på den lille øystaten. Dagens reggaescene er sterkt farget av digital produksjonsteknikk og amerikansk hiphop, mens pendelen ustanselig svinger fra ren gangstareggae til tradisjonelle rastafariverdier.

Men det er nærmest utrolig at ingen av de mange dancehallvokalistene på øya aldri tidligere har slått seg sammen i grupper. Helt til nå. Forløpere som Scare Dem Crew var mer som løse kollektiv å regne, men nå stormer jamaicanske boyband fram med fantastiske album.

Ta kvartetten T.O.K., som med My Crew, My Dawgs kanskje har mest kommersiell appell og står nærmest vestlig r&b og hiphop av de nye gruppene. Musikken har mye til felles med hiphops minimale rytmer og tøffe vokalister, men det som skiller moderne reggae fra hiphop er først og fremst mer humor og mindre respekt for uskrevne regler.

Derfor får vi innimellom knallhard dancehall reggae også skamløse oppdateringer av Princes ”When Doves Cry” og søtsuppeballaden ”I Believe”. Tar vi med at gruppa for alvor slo gjennom med homohets i ”Chi-Chi Man” og skamløs sexisme i ”All Day”, blir helheten ganske merkelig og tosidig – men dette er et paradoks som preger mye av moderne reggae.

Over til de gamle ringrevene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, som har samlet fire mann fra sitt eget Taxi Gang under navnet Innocent Kru. Deres debutalbum Innocent (VP Records/MNW) ligger tettere til de senere års reggaetradisjoner og er ikke like sterkt influert av hiphop og r&b som T.O.K., men er likefullt en heksegryte av musikalske påfunn og leken energi.

Ta bare sporet ”Friday The Thirteenth” der Sly & Robbie tar utgangspunkt i sin egen ”Boops (Here To Go)” fra 1987, plusser på med plystring og redselsskrik og lar de glitrende vokalistene utfolde seg. Videre øser produsentene ut spor inspirert av cubansk musikk, mambo, gangstarap og Timbalands stakkato r&b-produksjoner. Og viser at moderne reggae er langt mer eventyrlystent enn noe annen musikkform i dag.

Men selv om både T.O.K. og Innocent Kru leverer strålende album, er det kvartetten Ward 21 som lyser aller sterkest med sin Mentally Disturbed. Disse er elever av Lloyd ”King Jammy” James, mannen som oppfant digital reggae med ”Under Mi Sleng Teng” i 1985.

Albumet har ikke den samme kommersielle appellen som T.O.K. eller den samme variasjonen som Innocent Kru, men er en maktdemonstrasjon innen brutal og minimalistisk reggae – enkelt sagt en fusjon av det tøffeste innen dancehall reggae og hiphop.

Tekstmessig er det pur gangstareggae, men det blir framført med en slik karisma og selvsikkerhet at det er umulig å stille seg likegyldig til. Tekstmessig er det så langt fra politisk korrekthet som det går an å komme, og titler som ”President of Hoochie Land”, ”Ganja Smoke”, ”Thugs For Life” og ”Blood Stain” taler sitt tydelige språk, men tekstene framføres med hjelp av kullsvart humor, selvironi og brutal selvsikkerhet. Ward 21 har hatt en lang rekke hits på Jamaica, og debutalbumet fungerer samtidig også som en ”greatest hits”-plate.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2001.

Bonus: Aftenposten-anmeldelse av Ward 21.

Ward 21
Mentally Disturbed
Greensleeves/MNW 2001
6/6

75 minutter med knalltøff gangstareggae.
Hva skal en si om refrenget Kunley McCarthy kommer opp med i «The Illness»? «Headache, bellyache, vomit and arthritis / Fever, flu and polymilitis / Diarrhea, cancer, searching for the answer / 187 in a Mitsubishi Lancer». Sykt? Ja. Moralsk forkastelig? Kanskje, men Mentally Disturbed er en vanvittig underholdende plate.

Under kyndig veiledning av Jamaicas digitale musikkonge, King Jammy, har kvartetten laget en intens og oppfinnsom miks av moderne dancehall og hiphop. Og over minimalistiske rytmeskisser med enkle, men virkningsfulle detaljer viser vokalistene en rytme- og rimkontroll som bør få de fleste amerikanske rappere til å skjelve i buksene.

Høydepunkter: «President of Hoochie Land», «Last Night», «Jealousy», «Anything-A-Anything», «Going Going Gone», «Ma Doggs» og en drøss andre.

T.O.K.