Ønsker dristigere opera

Nå som den kollektive gleden over Oslos nye operabygg har lagt seg, har debatten om hva Den Norske Opera skal inneholde blusset opp igjen. Da passer det bra å grave fram denne saken fra 2003, som fortsatt er aktuell. I morgen legger jeg ut 2003-intervjuet med daværende operasjef Bjørn Simensen.

Blir Norges mest moderne scene et museum for fordums kunst eller en nyskapende kunstnerisk kraft når den står ferdig i 2008? Komponister og bransjefolk mener det er på høy tid med debatt om hva det nye operahuset skal inneholde.

Operaen har kunngjort at den har bestilt Doctor Atomic, en opera basert på livet til J. Robert Oppenheimer. Den skal ha premiere i 2005, og skrives av komponist John Adams, librettist Alice Goodman og regissør Peter Sellars, teamet bak Nixon in China og The Death of Klinghoffer.

Du steilet litt nå, for hvor ofte hører vi kunngjøringer som dette fra Den Norske Opera (DNO)? Nyheten handler ikke om DNO, men The San Francisco Opera som operasjef Pamela Rosenberg har gjort til en av verdens mest interessante siden hun tok over i fjor.

– San Francisco Opera viser at det går an å gjøre noe med opera som ikke bare er dill, ser det ut som. Rosenberg har våget å ta publikum på alvor, med stor suksess – og det i et land med drastisk mindre statlige midler, forteller komponist Rolf Wallin.

Anakronisme i praktbygg
I september skapte operasjef Rosenberg en overraskende suksess med Messiaens komplekse og fem timer lange St. François d’Assise, som trakk flere publikummere enn gjengangeren Turandot. Ellers har operaen tiltrukket seg publikum fra langt utenfor byens grenser med dristige oppsetninger, og den kommende sesongen byr på uvanlige operaopplevelser som Virgil Thomsons Mother of Us All, Busonis Doktor Faust, Janaceks Cunning Little Vixen og Sjostakovitsj’ Lady Macbeth of Mtsensk. Vårprogrammet i DNO til sammenligning: La Traviata, Den glade enke, Karmelittsøstrene og Madama Butterfly.

– Operaen må begynne å ta sitt publikum på alvor, slik at det den serverer ikke blir seende ut som en anakronisme i forhold til praktbygget den utfolder seg i. DNO må ha en bred og variert programprofil, fra barokkopera, som i dag er ikke-eksisterende ved DNO, til norsk og ikke minst internasjonal samtidsopera, som også er ikke-eksisterende. Fra publikumsmagneter til operaer som det norske publikum ikke kjenner, men som de simpelthen ikke bør gå glipp av, oppfordrer Wallin.

Det har vært skrevet spaltemeter på spaltemeter om beliggenhet, økonomi og arkitektur for en ny norsk opera, men interessen for hva den nye operaen skal inneholde har vært lavere. ”Operadebatten i Norge har ikke overraskende kokt ned til å dreie seg om samferdselspolitikk og byutvikling. (…) Dersom publikum aldri får servert annet enn de forslitte schlägerene vil man til slutt regne med at opera var noe som hendte mellom 1870 og 1910”, skrev komponist Eivind Buene i en kommentar i Morgenbladet 28. mars i år. Han får nå bred støtte i at det er på tide med en innholdsdebatt for Operaen.

– En moderne opera i året
– Det Operaen først og fremst trenger er en visjon. En visjon som er offentlig artikulert og tydelig, og som dermed kan debatteres. Hvorvidt det medfører at en da ønsker en ny kunstnerisk leder eller ledelse, vil komme som et resultat av denne debatten. Her har eiere og styret et ansvar. Dagens kunstneriske leder har sine positive og negative sider, men vi bør skille på sak og person, ellers blir det bare konstruktivløs drittkasting, mener Ketil Akerø.

Han er produsent og leder av det uavhengige operaproduksjonsselskapet Oslo Opera Net, som jobber med å skaffe midler til å presentere av to-tre kammeroperaer i året. Siste oppsetning var Hundens bevegelsar av Mark Adderley og Jon Fosse i desember.

– Det verste som kan skje er at Operaen fortsetter som i dag, med en ensidig satsning på det romantiske, med sjeldne innslag av nyere produksjoner som til forveksling ligner på de romantiske. Vi kommer nok ikke utenom at hovedvekten vil ligge på det romantiske repertoaret, men både eldre og nyere produksjoner må bli tatt seriøst, og det bør spilles minst en moderne opera på hver av scenene hver sesong, mener Akerø.

Han mener videre at DNO må bli sitt ansvar som hovedforvalter av operakunsten i Norge bevisst, og at det bør tydeliggjøres gjennom en langt større programmessig bredde enn det vi ser i dag.

– Operaen må vise bredden av det som i dag produseres og vises i andre europeiske operahus. Den må utfordre det norske skapende miljøet, gi det muligheter, støtte og veiledning i en prosess som fører frem til nyskrevne operaer. En må også tørre gi støtte til prosjekter som til syvende og sist ikke blir ferdigstilt, synes Akerø.

Komponist Glenn Erik Haugland frykter at Operaen i Bjørvika i verste fall kan ende som et museum som fremfører forgangen kunst.

– At uttrykksformer dør ut har jo historien vist. Det skapes ikke mye stumfilm, gregorianske hymner eller serenader for tiden. En milliardinvestering som ender opp med å huse en død kunstart, vil være en kulturpolitisk katastrofe og undergrave alt det gode arbeid som til nå er blitt lagt ned, mener Haugland.

Han og operasjef Bjørn Simensen står bak ideen om Operatoriet, som arbeider for å utvikle nye norske operaer – og som tidligere leder i Norsk Komponistforening skal Haugland ha mye av æren for at skyttergravskrigen mellom Operaen og norske komponister har stilnet. Nå skriver han på en opera basert på tekst av Ingvar Ambjørnsen.

– Programmet i det nye operahuset bør bestå av en heldig blanding av tradisjonelt operarepertoar fremført på et nivå som kan måle seg med det beste i Europa, og nye musikkdramatiske beretninger skapt av kunstnere som kan faget. Kravet til librettister og komponister bør ikke ligge lavere enn de krav som settes til utøverne. Jeg er sikker på at operaformatet har en fremtid, og at denne er avhengig av at skapende kunstnere får prøve seg og bli kjent med formatet, samtidig som de evner å henvende seg til dagens publikum på en helt annen og mer utleverende måte enn det andre formater innbyr til. I Operaens nye saler forventer jeg å se andre typer musikksceniske oppsettinger som ikke nødvendigvis har noe med operatradisjonen å gjøre, sier Haugland.

Folkelige røtter
I den britiske avisa Evening Standard deler Tom Morris, kunstnerisk leder ved Battersea Arts Centre, Hauglands bekymring over operaens museale preg. Han ønsker et oppgjør med opera­­-stemmen, som i utgangspunktet var en teknikk for å få fram sangstemmen best mulig. Han mener operaen bør utfordre folks fordommer om opera for å finne tilbake til kunstformens folkelige røtter, og oppfordrer britisk opera til et års pause fra det tradisjonelle repertoaret. ”Jeg vil høre seriøse produksjoner av store operaer fremført med mikrofoner og sangere med bakgrunn fra kabaret, jazz og popmusikk”, skriver han og fortsetter: ”Jeg ville storme til for å høre Tom Waits synge Bartók eller Bjørk synge Händel”. Et forslag som neppe får gehør hos operasjef Bjørn Simensen, som nylig uttalte følgende til Ballade.no: ”Vi setter grensen ved mikrofonbruk”.

Simensen er operasjef i alle fall frem til 2008, og har til nå ikke gått ut med noen store visjonære planer om hva det nye operahuset skal inneholde. Haugland påpeker samtidig den viktige balansegangen DNO er nødt til å holde i forhold til Stortinget.

– At det omsider graves i sjøen utenfor Norges største trafikkmaskin er en kulturpolitisk seier som Simensen har mye av æren for. Strategien har vært enkel: Sørge for at det tradisjonelle operarepertoaret blir fremført på et høyt nivå og samtidig spille på lag med den eksplosive fremveksten av lokale operaselskap rundt om i landet. På denne måten har DNO sikret nødvendig politisk støtte for et nytt hus. Nå må DNO både spille på lag med politikerne og samtidig vise at den både våger og evner å ta nye skritt fremover for å tilfredstille de krav som naturlig stilles til enhver levende kunstinstitusjon. Det vil være en misforståelse å tro at graden av politisk goodwill utelukkende henger sammen med publikumsoppslutningen. Operaen kan fort risikere å ta munnen for full om den fortsetter å gi inntrykk av at en ny og større hovedscene gir større publikumstilslutning. Interessen for å se Snøhettas nybygg vil fort dabbe av, og det nye operahusets eventuelle kulturpolitiske suksess er uløselig knyttet til det som faktisk fremføres fra scenen, tror Haugland.

Operaverksted
Et av de lokale operaselskapene Haugland nevner er Operaen i Kristiansund. Operasjef Olav Grytnes ser ikke på opera som en egen kunstart, men et verksted der sang, musikk, dans, teater og bilde samhandler for å skape et felles uttrykk.

– Tenker en slik blir opera en uendelighet av muligheter for å lage spennende, morsomme, tidsaktuelle og engasjerende verk, mens mange har oppfattet opera som noe gammeldags, uaktuelt og sært. På det folkelige plan i distriktene har en interesse for denne samhandlingens kunst vokst frem, og Norge har fått en folkelig operabevegelse som ser det spennende i å samhandle og å skape, mener Grytnes.

Dette fører til at DNO må satse på et bredt sjangermessig tilbud når ny opera står ferdig i 2008.

– Operaen i Bjørvika blir det beste scenehuset vi har i Norge, men DNO må ikke fylle spilleplanen med klassiske svisker satt opp på tradisjonelt vis for de ”operavenner” som finnes i dag. Da sier man adjø til et nytt publikum, og operaen dør. Repertoaret må bli variert med gammelt og nytt, og framfor alt være bredt sjangermessig for å tiltrekke et bredest mulig publikum. Her må ingen sjangre eller stilart være utelukket på grunn av sin karakter. På b-scenen bør det være plass til gode produksjoner og oppsettinger fra det ganske land, og her har Operaen sjansen til å bli en spennende gjestearena, oppfordrer Grytnes.

Han har stor tro på Kultur- og kirkedepartementets Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett, som omfatter hele landet unntatt DNO.

– Det er et paradoks at det ikke er trukket opp verken kunstpolitiske eller kulturpolitiske krav eller målsettinger i forbindelse med byggingen av det nye operahuset. Vi har fått den nasjonale planen, som på glimrende vis beskriver hvordan kunstpolitiske og allmennkulturelle mål skal ivaretas. Her beskrives scenarier om hvordan kunstinteresse og -forståelse skal skapes i en prosess nedenfra og opp, og hvordan profesjonelle og amatører sammen kan skape svært livskraftige og skapende enheter. Lykkes en i realiseringen av denne planen har en skapt et helt annet fundament for opera og dansekunsten i Norge enn det vi har i dag, håper Grytnes.

Glenn Erik Haugland inntar igjen diplomatrollen og maner til konstruktiv dialog mellom DNO på den ene siden og komponister og uavhengige produsenter på den andre.

– Det er vanskelig å vite hvem som eventuelt kunne stilt kunstneriske krav som en institusjon som DNO måtte ta hensyn til. Operaen forholder seg først og fremst til politikerne, og der er jo som kjent ikke den kunstneriske kompetansen altfor høy. Ved å ikke forstå hvordan beslutninger tas, har vi som er utenfor de realpolitiske kretsene lett for å bli lettvektere. Våre krav kan virke latterlige om vi kun inntar en demonstrativ posisjon som ikke tar institusjonens behov på alvor. Norske komponister har i altfor mange år vært ensidige sinte på DNO, og se hvor det har ført oss. De kunstneriske kravene og spørsmålene må først og fremst komme fra innsiden av Operaen som en refleksjon på hva som skjer i samfunnet som helhet, og ikke bare hos de til enhver tid politiske myndigheter.

Undersak: Hva ønsker norske operafolk å se i Bjørvika?

Ketil Akerø
– Det vil ta for lang tid å liste opp, men etablerte og i Europa for øvrig ofte fremførte komponister som Luciano Berio, Louis Andriessen, Wolfgang Rihm, Mauricio Kagel, Luigi Nono, Salvatore Sciarrino, Morton Feldmann, John Adams og Philip Glass er, bortsett fra den siste, knapt nok kjent i Norge. I tillegg har vi en aktuell og interessant nykommer i Thomas Ades, men finske Kaija Saariaho er et stort navn i Europa og danskene Paul Ruders og Bo Holten også er på vei.

Rolf Wallin
– Ligeti: Le Grand Macabre, Messiaen: Frans av Assisi, Lachenmann: Piken med svolvelstikkene, Adams: Nixon in China, Adams: The Death of Klinghoffer, Saariaho: L’amour de loin.

Glenn Erik Haugland
– Jeg vil ikke påberope meg kompetanse til å gi et fullgodt svar på et slikt spørsmål, men stiller meg bak Eivind Buenes forslag (Adamas og Sciarrino), samt foreslå nye suksesser som danske Kammertjenerinnens beretning av Ruders/Bentley og Judy and Punch av engelskmannen Birtwistle. For øvrig er jeg noe på vei enig med operasjef Bjørn Simensen i at det ikke skrives mye bra nytt repertoar innen operaformatet, heller ikke i utlandet.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: