Da Bjørn Simensen gledet seg til år 2008

Dette intervjuet med daværende operasjef Bjørn Simensen stammer fra 2003: Med fem forskjellige scener i nytt operahus får Bjørn Simensen mer rom til eksperimentering. Nå drømmer operasjefen om et eget operaråd og bestillingsverk fra utlandet, men hovedproblemet er at det er fordømt vanskelig å skrive gode operaer.



(Les mer operadebatt her.)

– Har du noe musikkbakgrunn?

Morgenbladet skal intervjue operasjef Bjørn Simensen om den stadig tilbakevendende kritikken mot Operaens konservative program, manglende nyskaping og savnet av flere nye norske operaer. Men først må vi gjennom en utspørring om journalistens egne kvalifikasjoner.

– Ikke annet enn at jeg spilte piano i rundt ti år, og er god til å radbrekke Beethovens klaversonater.

– Sier du det? Alle 32?

Simensen blir interessert.

– Ikke alle, men halvparten kanskje. Men nå skal vi heldigvis ikke snakke om de kunstneriske kravene til mine pianoferdigheter. For de er heldigvis ikke så store som de som stilles til dere.

– Nei, de er ganske svære, sier Simensen, som begynner å nynne nervøst før han fortsetter.

– Hvor vil du begynne?

Intet ferdig konsept
Norske operasjefer har i snitt sittet tre år i sjefsstolen, men når Bjørn Simensen takker av for godt sommeren 2009 har han vært sjef i Den Norske Opera (DNO) i 18 år. Og han er blitt godt vant til kjeft. Nå etterlyses hans visjoner for det kunstneriske innholdet i det nye operabygget i Bjørvika, en debatt som til nå har vært dominert av spørsmål om beliggenhet, arkitektur og byggekostnad.

– Det er blitt sagt at det var forbausende at jeg ikke hadde noe program for Operaen i Bjørvika klart, men det synes ikke jeg. Det er mange andre som er meningsberettiget i dette spørsmålet, og det bør være en diskusjon av varierende intensitet, styrke og omfang, både internt og eksternt, om hva Operaen skal inneholde. Jeg kommer ikke med et fullt ferdig konsept, men vil la diskusjonen påvirke innholdet. For to uker siden hadde vi for eksempel et heldagsmøte der vi diskuterte bestillingsverk internt og eksternt fram til og etter 2008, sier Simensen.

Et tiltak Simensen vurderer er å opprette et eget operaråd.

– Det skal bestå av representanter for musikklivet i Norge, som kan samles til rådslaging. Noen er engstelige for at det skal bli et supperåd, og siden rådet ikke får beslutningsmyndighet er den faren helt klart til stede. Men samtidig kan det bli et viktig forum for diskusjon og utveksling av erfaringer som har vært, samt synspunkter på det som skal komme. Jeg har en uoffisiell liste over 25-30 forskjellige organisasjoner som kan være med.

Simensen understreker at han helst bruker tid på det han har innflytelse over, og så ikke det kunstneriske innholdet i Bjørvika som sin oppgave før det i februar ble klart at han fortsetter som sjef fram til og med den første sesongen i det nye operahuset.

– I og med at jeg ikke har hatt noe mandat, har jeg brukt tid på mer relevante ting tidligere. Det er jo fortsatt mange år igjen til åpningen, men det forhindrer selvsagt ikke at jeg har gjort meg opp en mening og at mye av mitt syn er formet gjennom de årene jeg har hatt ansvaret her. Nå har jeg mandat til å planlegge, og 2003 har jeg satt av til å samle inn meninger, oppfatninger og inntrykk.

12-14 oppsetninger i året
Tenk deg at teaterkunsten i Oslo utelukkende var representert med Nationaltheatret, og at teatret bare hadde hovedscenen å utfolde seg på – med unntak av enkelte sporadiske gjestespill andre steder. Slik er situasjonen for operakunsten i Oslo, og DNO skal i løpet av 12-14 oppsetninger i året forsvare budsjetter, kunstneriske krav, trekke publikum og tilfredsstille kritikere og det musikalske miljøet. Forrige uke dirret operakontorene av harme mot Dagbladets og VGs anmeldelser av Stein Winges La Traviata-oppsetning.

– Jeg kastet avisene, jeg, som en i kontorgangen sier.

– Har de vært på samme forestilling som meg? spør en annen.

Simensen selv er blitt godt vant til å forklare paradoksene Den Norske Opera må drive under, og understreker at når en først skal sammenligne er det viktig å trekke linjene til andre operaer. Noe han også er blitt god til.

– Opera spilles i fem verdensdeler, og det er skrevet rundt 55.000 operaer. Men av disse er det stort sett bare mellom 90 og 100 som spilles, og av dem igjen er det bare 40-50 som er hyppig spilt i repertoar, forklarer Simensen og fortsetter:

– Det er en myte at DNO bare spiller tradisjonelle verk, selv har jeg bestilt 10-12 norske operaer og bare én nordisk operasjef har bestilt flere. Det er Juhani Raiskinen i Finland, som har bestilt 20 og oppført 15 operaer. Tar du med norske klassiske verk har jeg framført 15 norske operaer, og det er ingen dårlig statistikk. Ved Den Kongelige Opera i København ble det ikke framført en ny dansk opera mellom 1966 og 1999, og før Sophie’s Choice på Covent Garden var det åtte år siden forrige urframføring der.

Eksotisk kunstform
Men hvorfor er det klassiske repertoaret så viktig? Hvorfor skal vi gjentatte ganger se Aida, La Bohème, Carmen, Tryllefløyten og Barberen i Sevilla.

– Vi må ikke glemme at opera i Norge er eksotisk. Selv om kritikere synes det virker utgått å sette opp La Traviata er det en meget eksotisk opplevelse for mange andre. Mange har aldri hørt Tryllefløyten i Operaen eller Beethovens femte symfoni i Konserthuset, og nye publikummere kommer stadig til.

Men det viktigste argumentet er det økonomiske. Operaen må ha 80 prosent belegg for å gå i balanse og det er klassikerne som trekker publikum. Simensen sier at 99 prosent av spilleinntektene kommer fra operaer skrevet før 1945, og den filosofien førte til et belegg på hele 92,5 prosent i 2002.

– Vi vil gjerne spille nytt materiale, men det må pakkes inn i et system som får budsjettet til å gå rundt. Det er slutt på de tider da teatersjefen kunne sende underskuddet til Staten. På 70-tallet fikk Nationaltheatrets direktør anbefaling av styreformann å bare dra over budsjettet, slik at de fikk mer penger neste år. Slik er det ikke lenger. Men i det nye operahuset blir vi friere enn i dag, så fremt vi får nok midler til å drive huset.

Kontrasten blir stor. I dag har operaen én sal med 1050 plasser, i 2008 får Operaen én hovedsal på 1400 plasser, to mindre med henholdsvis 600 og 200 plasser, samt mulighet til å benytte både foajeen og utearealet. Til sammen fem mulige spillesteder er simpelthen nødt til å føre til et bredere, mer variert og eksperimenterende program.

– I den nye opera skal antall forestillinger nesten dobles, og det er en voldsom utfordring. Jeg er for eksperimenter, og fordelen med det nye huset er at det kan gi de nye eksperimentene adekvate rom. For det er ikke sikkert eksperimentene skal framføres i det største rommet. I dag er det stor risiko forbundet med nye oppsettinger, som må planlegges i forhold til et harmonisk og rytmisk mønster i sesongen for øvrig. Det er dessverre vanskelig, selv Janáčeks Jenufa, en moderne klassiker som spilles over hele verden og fikk strålende kritikker, fikk ikke mer enn 50 prosent belegg.

– Tradisjonen må holdes i live
Et av Operaens mange paradokser er at den skal kombinere det tradisjonelle med det moderne, den skal opprettholde middelalderhåndverk som ikke kan rasjonaliseres som i en annen bedrift, mener Simensen.

– Du kan ikke spille Mozart fortere på færre instrumenter. Samtidig skal vår egen tid representeres, så vi befinner oss et sted mellom middelalder og cyberspace. Tradisjon er ikke noe som tilhører fortiden, tradisjon er noe som tilhører alle tider og derfor må man gjøre overlevering til kommende generasjoner så godt at tradisjonen holdes i live, både gjennom nostalgi og utfordring.

At Operaen fortsatt vil satse på klassikerne er det liten tvil om, men hva skal komme i tillegg? Simensen blir ofte beskyldt for å være negativ mot nyskrevet musikk, noe han ikke vil ha på seg.

– I motsetning til det mange tror er jeg veldig for ny musikk, men jeg er mot gammel ny musikk. Jeg har tatt for meg spilleplaner ved 280 operahus i Amerika og Europa i april, og der var det 800 titler som ble spilt. Under fem prosent av disse var skrevet etter 1945, så dette er et internasjonalt fenomen det må gjøres noe med. Vi har alle et ansvar for dette, også komponistene som i store deler av slutten av forrige århundre forsvant inn i sine elfenbenstårn og var mer ingeniører enn gartnere. De skrev på en slik måte at kommunikasjonen med det musikkelskende publikum ble sterkt redusert.

Simensen mener 1900-tallets fremste operakomponister er Benjamin Britten og Dmitri Sjostakovitsj, men at få operaer fra århundrets andre halvdel vil overleve.

– Men nå er jeg optimist, og ser tendenser til en ny generasjon komponister som er mer interessert i kontakt med det musikkelskende publikum. Deres musikalske palett bør ha noe med tonalitet å gjøre, mer å gjøre med sangbare melodier enn det som var fremherskende på 1950- og 60-tallet.

Ut av Norge?
Blant norske komponister er det populært å forsøke seg på opera, og Simensen har bestillinger inne på Barabbas av Ketil Hvoslef, Gisle Kverndokks Den fjerde nattevakt og Rebekka av Glenn Erik Haugland. Men til syvende og sist kommer en ikke utenom det faktum at det er skrevet veldig mye dårlig opera gjennom 400 år, og at det gjelder for alle hundreår. Opera er noe av det mest krevende en komponist kan våge seg på, og hvordan kan norske samtidskomponister forvente både kunsterisk og kommersiell suksess når de til daglig ikke virker voldsomt interessert i å forsøke seg på mindre ambisiøse vokalverk som sanger og lignende?

– Det er utrolig vanskelig å lage ny og god opera, det er veldig riktig. Bruckner skrev ikke opera, Schubert og Schumann prøvde seg uten å lykkes og Beethoven klarte det med nød og neppe. Selv Mahler, som skrev mange sanger og var operasjef i ti år, skrev ikke noen opera. Det er enklere med samtidsmusikk i et symfonisk program, der en kan sette opp fire-fem verker i løpet av en enkelt kveld. En opera er så ressurskrevende at det må spilles flere forestilinger over lengre tid.

Derfor tygger Simensen for tiden på tanken om å gå utenfor landegrensene for å bestille operaer.

– Jeg har to lister, én med norske komponister og én med 18 internasjonale komponister. Vi har aldri bestilt en opera fra en utenlandsk komponist tidligere, men det er noe jeg nå vurderer seriøst. En komponist som engelskmannen Thomas Adès er en av mine favoritter; knapt 30 år og et eksempel på at min egen generasjon snart må vike plass for en yngre.

Simensen møter stadig kritikk for manglende interesse for internasjonal samtidsopera. Selv mener han de fleste av dagens nyskrevne operaer er og blir nasjonale fenomener.

– Ser du på finsk opera har den hatt en blomstringstid, men er hovedsakelig et finsk fenomen. En opplever en og annen oppsetning i Los Angeles, Göteborg og Strasbourg, men ellers er det lite operaeksport. Det bør ikke være noe minus at en ny norsk opera bare framføres i Norge, så lenge den har betydning for oss. Få operaer har grenseoverskridende kvaliteter.

Enda en debattfaktor er spørsmålet om DNO ønsker å utfordre selve operakonseptet. ”Grensen går ved mikrofonbruk” har Simensen uttalt tidligere, men en slik streng innstilling setter stopper for å bruke sangere uten operaskolering, men med bakgrunn fra jazz, pop, rock og kabaret.

– Jeg er ikke mot mikrofoner, men sier at hovedlinjen er ”unplugged” – det menneskelige uttrykk uten omveier. Når en lykkes, er det ikke mye som kan konkurrere med operasangere på sitt beste. Det er en estetisk og fysisk sensasjon som overgår det meste.

Men, som Simensen selv sier det, ”konsekvens er en nisse som spøker i trange hjerner”.

– Jeg er ikke dogmatisk overfor mikrofonnekt, og det kan godt hende vi kan gjøre rockeoperaen Tommy for den del. Det kan godt hende vi sparker ned en vegg og gjør noe slikt, man skal ikke være firkantet.

Opera og ballett
Men DNO vil fortsatte hvile på fire faste pillarer så lenge Simensen står ved roret.

– Det enkle svaret på hva Operaen skal inneholde er ”opera og ballett”. Hva slags opera og ballett er hva diskusjonen dreier seg om. Grunnfilosofien består, men forholdet mellom dem skal diskuteres.

Simensens fire pillarer er:

* ABC-repertoaret, klassikerne gjort på en måte som utfordrer.

* En operakanon som må gjøres større, for å omfatte mindre kjente verk av kjente komponister og verker av mindre kjente komponister som fortjener å spilles.

* Nyskrevne verker og bestillingsverk.

* Operetter, musikals og ”musikkteater”.

En planlagt økning fra 120 forestillinger i året i dag til 200 i 2008 er nærmest en dobling av aktiviteten i DNO, men Simensen er ikke redd for at nyhetens interesse rundt operahuset skal dabbe av blant publikum.

– Utfordringen er å gjøre nysgjerrigheten for det nye bygget om til engasjement, og jeg er helt sikker på at det fører til større besøk. Målet er at hele den norske befolkning en eller annen gang i løpet av et år skal ha en grunn til å besøke operahuset, lover Simensen.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.

Én kommentar

  1. […] Tidligere hadde Persen bare skrevet verk på rundt 15 minutter, men da han to år forsinket kom tilbake med norgeshistoriens største musikkverk hadde det skjedd forandringer i Operaen. Daværende operasjef Bjørn Simensen fikk i alle fall en solid utfordring i fanget da sjøsamen fra Porsanger troppet opp med den tre timer lange operaen “Under Kors og Krone”. Partituret på flere tusen sider veide 17-18 kilo, og krevde fulltallig symfoniorkester, et ballettkompani og 14 sangsolister. (Les intervju med Bjørn Simensen her.) […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: