Hva med en black metal-opera?

Sju år før black metal-musikalen Svartediket på Den Nationale Scene skrev jeg denne etterlysningen av en norsk black metal-opera. Operasjef Bjørn Simensen lover mer rom til eksperimentering når det nye operahuset står klart i 2008, men da trengs mer enn bestillingsverk fra norske komponister. Med fem scener blir tiden moden for at Den Norske Opera (DNO) gjør noe som overrasker, sjokkerer, gleder og provoserer, og en black metal-opera kan være en ypperlig start.

Vikinger, sverd, guder, djevler, ondskap, mørke, ildsprutende drager, dramatiske kostymer, kraftfull sang, pompøse stemninger og enorme ambisjoner. Nei, jeg snakker ikke om Richard Wagner, men om rockesjangeren black metal. Opera og black metal har ikke stort felles publikum, men du trenger ikke trenge langt ned i materien for å se klare likhetstrekk.

Black metal er dessuten en kunstform der Norge har ledet an i utviklingen gjennom hele 90-tallet, og band som Mayhem, Emperor, Darkthrone, Immortal og Dimmu Borgir er inspirasjonskilder og forbilder for musikere verden rundt. Finnes det da bedre mulighet til å profilere det nye norske operahuset på verdensbasis enn å bestille verdens første black metal-opera?

Tenk deg hva Ihsahn fra Emperor eller Abbath fra Immortal kunne kokt sammen med tilgang på Den Norske Operas sangere og musikere, samtidig som de fikk trekke inn sin egen mørke verden. Resultatet ville bli en verdensnyhet en vanskelig kunne stille seg likegyldig til og som ville tiltrekke publikum fra store deler av verden og skape debatt rundt selve operabegrepet.

Samfunnsgeograf Helge Giske Naper fremmet i fjor forslag om å bygge en egen konsertarena for tungrock, en metal-dom, som et alternativ til opera i Bjørvika. Han brukte en kronikk i Dagbladet til å sette metal opp mot opera, men kunne like gjerne  pekt på likhetstrekkene. Det nye operahuset er vedtatt bygget, men når det står ferdig er tiden moden for å rive ned DNOs museale operabegrep.

Bjørn Simensen er for eksempel skeptisk til mikrofonbruk på Operaens scene, men hva med å slå opp den leksikalske definisjonen av opera: ”Dramatisk verk der musikken er en avgjørende del og der teksten helt eller delvis synges til akkompagnement av instrument(er)” (Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon 1988). DNO skal selvsagt ta vare på operatradisjonene, men for å lokke til seg et nytt publikum, vekke oppsikt og debatt og kort sagt være en viktigere premissleverandør i offentligheten må det tas langt større sjanser enn i dag. Det holder ikke å bestille operaer fra medlemmer i Norsk Komponistforening; for å røske opp i operabegrepet bør en også vende seg mot hele det norske musikkmiljøet – også de som er avhengig av mikrofoner og forsterkere for å høres.

Og hvorfor ikke starte med black metal, som er forbløffende nær opera i utgangspunktet? Svenske Bathory regnes blant black metal-pionerene, og på album som Under The Sign: The Sign of the Black Mark og Blood Fire Death midt på 80-tallet gikk Seth Quorthon i gruppa til Wagner, Haydn og Beethoven for inspirasjon – og fulgte opp med konseptalbumet Hammerheart om kristningen av vikingene. Her hjemme fulgte en lang rekke innflytelsesrike black metal-band opp med stadig stigende ambisjonsnivå.

Nyere utgivelser som La masqeurade infernale av Arcturus, Sons of Northern Darkness av Immortal, Prometheus: The Discipline of Fire & Demise av Emperor og den rykende ferske Below the Lights av Enslaved bærer alle i seg kimen til mulige operaer. Ihsahn i Emperor tok enda et skritt videre med Strangling from Within, gitt ut med bandet Peccatum – et ambisiøst forsøk på å skrive en black metal-opera for tre klassisk skolerte vokalister. Passende nok er trenden i ferd med å gå i full sirkel når band fra operastormakter som Italia og Tyskland satser på krysninger av norsk black metal og opera. Italienske Opera IX utmerker seg med kvinnelig vokal og album som The Black Opera, mens tyske Haggard har 16 medlemmer, klassiske instrumenter og samarbeider med kor.

Tar ikke DNO sjansen er det godt mulig et annet land kommer oss i forkjøpet med noe lignende, noe som virkelig vil være synd siden black metal nesten er et unikt norsk kulturuttrykk. En black metal-opera vil aldri bli noe folkekrav, men det viktigste er at når DNO flytter inn i Norges flotteste scenehus må det medføre vågal programmering og vilje til samarbeid utenfor tradisjonelle opera- og komponistmiljøer.

For alternativene langt flere enn black metal og Norsk Komponistforening. I USA ble Georges Bizets Carmen oppdatert til afroamerikansk samtid med nye tekster i Oscar Hammerstein IIs Carmen Jones før vi i 2001 fikk MTV’s Hip Hopera: Carmen med Beyoncé Knowles (Destiny’s Child), Mekhi Phifer (8 Mile) og rapperen Mos Def i rollene. Mer kunstnerisk vellykket var Prince Pauls hiphopopera A Prince Among Thieves fra 1999, men den finnes dessverre bare på plate. Poenget er at Operaen er nødt til operere i samtiden og speile den, og da kan ikke dogmatiske krav og konservatisme stå i veien.

3 kommentar

  1. Jeg husker godt denne og dine andre tankvekkende artikler og intervjuer om operasaken!

    Så betimelig interessant å lese disse igjen Øyvind!

    Mvh

    Glenn Erik Haugland

  2. […] neppe råd til å gjenskape dette på scenen, men jeg vil anbefale at Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera anskaffer seg denne platen. Det kunne gi spennende frukter en gang i […]

  3. […] med en black metal-opera?” spurte Morgenbladet på kommentatorplass 9. mai, og oppfordret Den Norske Opera til å tenke nytt når det nye operahuset står klart i 2008. Men […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: