Glemt antologi 7: Smult og Gorilla

Antologien Smult gikk inn i 2003, og ble erstattet av den lignende nysatsingen Gorilla. For norske tegneserier var det ett skritt fram og to tilbake.

(Les om flere glemte antologier her , her og her. Norges mest seiglivede antologi kan du lese mer om her.)

Eivor Vindenes (red.)
Smult nr. 1-11, 2002; nr. 1-7, 2003
Bladkompaniet 2002-2003

Dag E. Kolstad (red.)
Gorilla nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003

Det norske tegneserieeventyret får en trøkk i trynet når antologien Smult legges inn. Bladet ble lansert av Bladkompaniet i januar i fjor i et opplag på 40.000 – i noe som skulle bli det neste steget etter eventyrlige suksessen til Frode Øverlis Pondus og Lise Myhres Nemi. Et blad som skulle vise spennvidden i norske tegneserier eller som redaktør Eivor Vindenes sa til Aftenposten: ”Visjonen er å skape et pulserende blad der det hele tiden skjer spennende prosjekter og koblinger”.

Noe redaksjonen også klarte, for på sitt beste var Smult utvilsomt Norges viktigste tegneserie – et blad som forsøkte å forene mainstream og underground, etablerte serieskapere og debutanter, humor og andre sjangre – og samtidig skape et drivhus for hjemmelaget kvalitet spedd ut med oversatte perler. Men salg og opplag sank, og nå er Smult en saga blott.

Det er lett å være etterpåklok når det gjelder Smult. Bladet var preget av en skrekk for å tappe Bladkompaniets andre utgivelser for populære serieskapere som Myhre og Lars Lauvik, og når forlaget mistet Nemi kort etter mistet det også en verdifull salgsplakat.

Savnet av en stjerne kan også nevnes: I løpet av bladets levetid var Torbjørn Liens Kollektivet oftest på omslaget, men bare tre ganger. Når forsidene ofte var kaotiske og lite tiltalende tegnet ut, og innholdet sjanglet mellom tradisjonell stripehumor, underfundig sosialrealisme og ren surrealisme ble nok flere lesere ikke så lite forvirret.

Denne viljen og evnen til å ha en fot plantet i humortradisjonen og den andre i en mer personlig undergroundtradisjon ble nok bladets bane, men var også dens store styrke. Torbjørn Lien og Lars Lauvik kjempet om en plass på pallen i humortradisjonen, mens tegnere som Jason, Jens K. Styve, Roy Søbstad og Ronny Haugeland fikk mulighet til å nå et større publikum enn via Jippi Forlag.

Kristopher Schau og Øystein Runde fikk mulighet til å lage Margarin, en sterk søknad om mer surrealisme og ubehag i norske tegneserier, som hadde vært enda bedre om ikke påvirkningen fra den amerikanske serieskaperen Dave Cooper var så tydelig.

Vi fikk oversettelser av den amerikanske mesteren Daniel Clowes og en av Sveriges ledende yngre serieskapere, Åsa Grennvall. Og ikke minst: Smult slapp til nesten ferdigutklekkede talenter i Karstein Volle og Mads Eriksen. Men til syvende og sist klarte nok Smult bare å appellere til de som er interessert i tegneserier som uttrykksform, og ikke de som bare er interessert i enkelte figurer – samtidig som bladet ikke fikk tid til å nå ut av seriegettoen. Nedleggelsen viser hvor vanskelig det er å drive lønnsomt i seriebransjen når du er avhengig av et opplag på 20.000; et tall som hadde vært akseptabelt for et hefte i samme stil på det langt større amerikanske markedet.

Oppstarten av Smult var til en viss grad en konsekvens av at Egmont Serieforlaget i større grad er på banen i forhold til norske tegneserier. Det startet i det små med biserier i Ernie og fortsatte med det flotte Nemi-bladet. Nå kommer neste skritt i form av humorantologien Gorilla.

I redaktørstolen sitter veteranen Dag E. Kolstad, som skal ha mye ære for at norske serieskapere slapp til i Norsk MAD og Pyton. Ånden etter Pyton henger igjen i dørene også i Gorilla, spesielt i form av et comeback fra Pyton-kjenninger som Arild Midthun og Erik Nordgårds Förerhunden Adolf.

Den yngre generasjonen er representert ved Øyvind ”Flis” Sagåsen, Ronny Haugeland og Geir Moen, mens i underkant av halvparten av stoffet stammer fra svenske serieskapere som Henrik Lange, Johan Wanloo og Johan Andreasson.

Gorilla er et mer renskåret humorprodukt enn den glade schizofrenien i Smult, og føles som en noe fattig erstatning etter det første nummeret. Både Moen og Haugeland er særegne humorister som kan ha mye for seg, men treffer ikke helt blink her og ellers er bladet preget av en fysisk humor som gjør at Pyton-assosiasjonene aldri er langt unna – og at den potensielle lesergruppen snevres betraktelig inn.

Dersom Gorilla hadde kommet som en konkurrent og kollega av Smult hadde nysatsingen vært velkommen, men slik situasjonen er nå føles det mer ut som et tilbakeskritt for utviklingen av originale og levedyktige norske tegneserier.