Fete streker i Smult

I går trykket jeg min oppsummering av det korte livet til tegneserieantologien Smult. Her er saken jeg skrev om debutnummeret fra 2002, samt et knippe anmeldelser. Artig nok er det muligens tidenes første intervju med Mads Eriksen.

Norske serieskapere kjemper om plassen i Smult, den største helnorske tegneseriesatsingen siden salige Pyton.

– Husk på at dette er en lekejobb – med lekelønn!

Tegneserieveteran Tom «Kafe Kafka» Ostad gir debutant Mads Eriksen en liten belæring om fordelene og bakdelene ved å være tegneserietegner. Begge bidrar i Bladkompaniets nye månedshefte Smult, der så nær som alle tegneseriene er heilnorske.

Pondus-pappa Frode Øverli gleder seg over økt konkurranse.

– Jeg tror Pondus har vært med på å åpne dørene for norske tegneserier, men håper Smult selger mer enn Pondus. Jeg skal i utgangspunktet ikke bidra i Smult, men jeg vil gjerne bidra innimellom dersom jeg får lov, sier Øverli.

I medvind
Tegneserie-Norge er oppesen om dagen. Og med god grunn:

* Frode Øverlis månedshefte Pondus trykkes i et opplag på 80.000 hver måned. Pondus-boken er trykket i over 30.000 eksemplarer.

* Jason oversettes til engelsk, fransk og svensk og skrytes opp i skyene av utenlandsk presse.

* Lise Myhres «Nemi» solgte 30.000 av sitt julehefte.

* Christopher Nielsen selger seg inn i bokhandler og bokklubber med samlebøker fra No Comprendo Press og regisserer den animerte langfilmen Slipp Jimmy fri med sine elskelige småkriminelle Odd og Geir i hovedrollen.

Nå håper Bladkompaniet at Smult kan surfe videre på medvinden – første nummer trykkes i et opplag på 40.000.

– Visjonen er å skape et pulserende blad der det hele tiden skjer spennende prosjekter og koblinger. Vi har allerede fått Kristopher Schau til å skrive en serie, og har flere uventede navn på blokken fremover, forklarer redaktør Eivor Vindenes.

Helt nye navn
Bakgrunnen for lanseringen av Smult var at Bladkompaniets konkurrent Egmont Serieforlaget tok over rettighetene til den amerikanske serien Ernie av Bud Grace. Dermed ble flere av biseriene fra Ernie-heftet hjemløse, og mens markedet fortsatt venter på Egmonts Ernie-satsing valgte Bladkompaniet å satse helnorsk.

– Smult skal først og fremst vise spennvidden i norske tegneserier, og «Wildlife», «Kafe Kafka», «Lykkeland» og «Nemi» vil være blant de faste seriene. Men samtidig vil vi trekke inn helt nye navn, fortsetter Vindenes.

Hun har bakgrunn fra det idealistiske Jippi Forlag, og «Smult» representerer på mange måter en forening mellom det kommersielle og undergrunnen. I tillegg til suksesser som «Nemi» er det ryddet plass til Jippi-folk som Jens K. Styve, Ronny Haugeland og Jason. Samt flere nye stjerner:

En husgnom våkner opp og gjør seg klar til dagens arbeidsøkt. Mens herren i huset sover gjemmer gnomen bort bilnøklene, heller fiskemat i munnen, buster til håret og fiser under dynen hans – slik at morgenstunden skal bli riktig trøtt og illeluktende. Stilig gjennomført, og utrolig nok en av Mads Eriksens aller første tegneserier.

– Utviklingen i norsk tegneseriemiljø har vært helt fantastisk de siste årene; bare det at Jason omtales i Time Magazine og at et blad som Smult kommer ut, sier sitt. Men for meg har Christopher Nielsen vært den store helten, helt siden han tegnet plateomslag for Jokke & Valentinerne, sier Eriksen.

Samfunnskritisk
Torhild Mikkelsen Øvstedal debuterer også i løpet av våren med «Tilde».

– Jeg har tegnet et års tid, og det kom som en overraskelse for meg at jeg fikk plass i Smult. «Tilde» handler om en dobbeltarbeidende trebarnsmor, og jeg vil at det skal være en samfunnskritisk serie. Våre mødre sto på barrikadene og kjempet for likestilling, men hvor har vi havnet i dag? spør Øvstedal.

Tilbake til Tom Ostad. Selv om han bare er 33 år gammel, er han for norsk serieveteran å regne. Som kollega Frode Øverli fikk Ostad sin læretid i Pyton, et viktig arnested for det norske tegneserieeventyret – selv om det var beryktet for sin sex-, spy- og avføringshumor.

– «Visjonært» er et ord som sjelden ble brukt i Pyton-sammenheng. Men med nesten 20 utgaver i året viste Pyton norske serieskapere at det gikk an å leve av tegneserier. Forskjellen mellom Pyton og Smult er at innholdet i Pyton ble styrt av en sterk redaktør, Dag E. Kolstad, mens Smult sprer seg i alle retninger – samtidig som det henger imponerende godt sammen.

Norske tegneserier har kanskje gått et skritt videre fra rølpehumoren, men de fleste trives godt ved bardisken.

«Pondus», «Nemi», «Kafe Kafka» og Trygve Høiseths «Lykkeland» utspiller seg ofte på bar, det samme ikke minst «Hinsidige Bar & Grill» av Ivan Emberland og Øyvind Sveen.

– Det er en god del Oslo i serien, og det er veldig mange barer i Oslo. Men utgangspunktet vårt er satire, serien handler ikke bare om single gutter på 25 år som sliter, sier duoen, som blant annet har Sexspøkelset – skikkelsen som spøker for gutta som aldri får seg noe – på rollelisten.

Undersak: Bok forlagene på seriejakt
Aschehoug, Cappelen og Tiden retter øynene mot det norske tegneseriemiljøet, og Anders Heger i Cappelen innrømmer at forlagene ikke har vært flinke nok.

På midten av 80-tallet sto Cappelen i front for en eksplosjon av oversatte tegneserier av store navn som Art Spiegelman, Moebius, Alejandro Jodorowsky og Francois Bourgeon i spissen. Men når det kom til å spore opp hjemlige talenter er historien langt kortere, og forlaget er i dag best kjent for bråket rundt Steffen Kvernelands Amputerte klassikere IV i høst. Nå lover forlagsdirektør Anders Heger i Cappelen bedring.

– Tegneserier er et fremmedområde. Det tar lang tid å etablere en litterær ekspertise som kan vurdere både markedet og det kunstneriske uttrykket. Vi kommer til å overvåke dette feltet videre, og vil absolutt være interessert i å publisere norske tegneserier, sier Heger til NRK.

Han innrømmer at de i Cappelen ikke har vært flinke nok til å anerkjenne tegneserier som en kunstform på linje med andre litterære uttrykksformer.

Også Aschehoug lover å følge med på tegneserie-Norge fremover. Forlaget har tidligere gitt ut to av svenske Johanna Rubin Drangers serier.

– Tegneseriene har i større grad gått fra å være et barnemedium til å bli et voksent, litterært medium, med store navn som Steffen Kverneland og Frode Øverli. Når det nå kommer et generasjonsskifte, som med Smult, må vi følge med, sier Trygve Åslund, forlagssjef i Aschehoug skjønnlitteratur.

Mattis Øybø, redaktør i Tiden Norsk Forlag, tror forlagene kan bli nødt til å gi ut norske tegneserier.

– Det blir nødvendig fordi mange av våre forfattere jobber innenfor flere ulike felter. De lager film, skriver for film, lager musikk og tegneserier i tillegg til å skrive bøker. Jeg mener ikke at forlagene skal begynne å gi ut musikk og film, men vi skal i hvert fall være åpne for alt det forskjellige forfatterne driver med. Og tegneserier kan være en av de tingene vi kan dra inn i forlaget, sier Øybø til NRK.

Fakta – Smult
* Ny helnorsk tegneserieantologi (med ett svensk bidrag).
* Første nummer ble sluppet i et opplag på 40 000.
* Nummer én selges for 15 kroner, deretter blir normalprisen 25,50.
* Serieskapere i første nummer: Lise Myhre, Karstein Volle, Mads Eriksen, Emma Hamberg, Lars Lauvik, Ivan Emberland, Øyvind Sveen, Tom Ostad, Tor Erling Naas, Jason, Jens K. Styve, Ronny Haugeland, Jarle Grinde, Sven Tveit og Trygve Høiseth.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Bonus 1: BT-anmeldelse av Smult #1.

Eivor Vindenes (red.)
Smult nr. 1
Bladkompaniet 2002

Smult forener suksess og undergrunn, men tør ikke helt å prioritere.

Norge 2002: Med 80.000 i opplag overgås Frode Øverlis Pondus bare av Donald Duck & Co på salgslistene, mens Lise Myhres julehefte Nemi på rekordtid selger 30.000 eksemplarer. Pondus og Nemi står i spissen for en gullalder for norske tegneserier, og når Bladkompaniet mister amerikanske Ernie til konkurrenten Egmont velger forlaget å møte konkurransen på humormarkedet med et vågalt grep: Månedsbladet Smult ble i går lansert i et opplag på 40.000 med nesten bare norske tegneserier mellom permene.

To ting slår en med Smult: De norske tegneseriene holder imponerende høy kvalitet, men samtidig preges bladet av at redaksjonen gjerne vil slippe alle til, samtidig som de største publikumsfavoritter fortsetter i forlagets andre hefter. Resultatet kan bli at Smult smører fettet sitt for tynt utover.

Ta Lise Myhres Nemi som eksempel: Umiddelbart virker det underlig at Bladkompaniet ikke velger å satse på et månedlig Nemi-hefte. Samtidig brukes Nemi som en slags gallionsfigur på forsiden av Smult og presenteres med stort intervju i bladet. Da er Nemi-fans nødt til å bli skuffet når heltinnen avspises med to sider i bladet. For Bladkompaniet tør tydeligvis ikke gi slipp på Nemis salgskraft i Larsons gale verden, hvor serien også går fast.

Den samme mistanken gjelder Lars Lauvik fra Sotra, som bidrar med «Wildlife» og nyskapningen «Oppgulp», men som fortsatt leverer sine beste serier i Bladkompaniets andre hefter.

Til sammen 14 serieskapere bidrar i Smult, med kjenninger som «Prima Sekunda», «Hinsidige bar & grill», «Nr. 14» og «Kafé Kafka», og de fleste forsvarer plassen. Spesielt gledelig er det at redaktør Eivor Vindenes benytter sin bakgrunn fra undergrunnsforlaget Jippi til å dra inn serieskapere som Jens K. Styve, Ronny Haugeland og Jason – som alle er med på å bryte opp stripetyranniet i Smult. Spesielt Styves «Teiknaren har ordet» er en selvbiografisk og bittersøt perle.

Innsigelser til tross, Smult er en kraftprestasjon fra det norske seriemiljøet og en viktig og vågal satsning fra Bladkompaniet. Men det kunne ha vært enda bedre.

Bonus 2: 2002-kommentar fra Bergens Tidende.
Smult har vist at det går an å bringe undergrunnen ut til et større publikum. Det gjør antologien til årets viktigste tegneseriehefte.

I januar kom det første nummeret av Bladkompaniets serieantologi Smult – i et opplag på 40.000 og med nesten utelukkende norske tegneserier. 11 numre senere står Smult tilbake som dagens viktigste norske seriehefte.

For selv om Nemi og Pondus står i spissen for en norsk tegneserierenessanse, er det ikke til å komme fra at satsingen på annet enn stripeserier har vært heller stusslig. Er du ute etter lengre serier og noe annet enn humor måtte du til idealistiske småforlag som Jippi og No Comprendo – men det var før Smult.

Stor utskiftning
Smult tvang seg på mange måter fram fra Bladkompaniet. Materialet i tidligere heftesuksesser som Larsons gale verden og Tommy og Tigern var oppbrukt, mens storebror Egmont Serieforlaget i løpet av 2002 stakk av med både Nemi og Ernie. Nytenkning måtte til, men selv om norske serier viste seg kommersielt levedyktige med Nemi og Pondus er Smult like fullt et dristig eksperiment. For aldri tidligere er en tegneserie med nesten bare ukjente norske serier blitt trykket opp i et så stort opplag.

Mønsteret var overflatisk sett det samme som i tidligere heftesuksesser, men med flere viktige forskjeller. For det første har ikke Smult noen gallionsfigur, men har skiftet ut serier i høyt tempo – med coverstjerner som Kollektivet, Nemi, Karine Haaland og Kristopher Schau. For det andre er nesten alle seriene nye og norske; med svenske Emma Hambergs «Bill. mrk. singel», den amerikanske kultfavoritten Daniel Clowes og Knut Nærums eviggrønne vitsetegninger som hederlige unntak. Og for det tredje bryter «Smult» med stripe- og humortyranniet i Bladkompaniets hefteserier. Stripeserier som Kollektivet får utfolde seg i lengre kapitler, mens det ellers er plass til alt fra sjarmerende serienoveller til syrlig hverdagsrealisme og ubehagelig surrealisme.

Nye talenter
Når Smult nå går inn i 2003 med et månedlig opplag på 25.000 har bladet befestet sin stilling som en viktig og kreativ kraft på det norske seriemarkedet. Viktig fordi det er med på å bygge bru mellom et spirende undergrunnsmiljø og den jevne serieleser – samtidig som serieskaperne får betalt for å gjøre serier de liker selv. Det er i alle fall ingen forskjell på seriene etablerte talenter som Ronny Haugeland, Jason og Jens K. Styve gjør for Smult og Jippi-antologien Forresten – bortsett fra at de nå får betalt og når langt flere lesere.

Redaktør Eivor Vindenes har bakgrunn fra Jippi Forlag, og har tatt med seg både tegnere og serier derfra. Samtidig er Smult blitt yngleplass for en rekke helt ferske talenter, som den fullt fortjente vinneren av Raptus’ debutantpris, Mads Eriksen («Min venn Paul» og «Gnom»), Karstein Volles absurde «Fakta fra verden», Henry Bronkens lovende «Bøllefrø» og Øystein Runde, hvis sikre og mørke strek passer utmerket til Kristopher Schaus burleske «Margarin»-manus. Samtidig har eldre talenter som Ronny Haugeland og Torbjørn «Kollektivet» Lien fått større plass til å boltre seg på enn tidligere, og gjør seg tilliten verdig med stadig bedre serier.

Redaktør Vindenes vil videreføre den redaksjonelle linjen neste år, med flere utenlandske gjesteinnslag, nye tegnere og konstellasjoner under planlegging. «Smult» har balansert mellom undergrunnens aksept og frierier til de store masser gjennom hele 2002, og jeg gleder meg til å følge balansekunsten videre i et nytt år.

Bonus 3: BT-anmeldelse av siste Smult.

Eivor Vindenes (red.)
Smult nr. 6
Bladkompaniet 2003
4/6

Mye bra, men Smult endte som et blad med bare biserier.

Antologien Smult startet med brask og bram i et opplag på 40.000 i januar i fjor, men etter 17 numre er det teppefall med dette innholdsrike dobbeltnummeret.

Intensjonen var å vise bredden i norske tegneserier, og bladet gjorde et imponerende forsøk på å samle mainstream og underground, etablerte serieskapere og debutanter, humor og andre sjangre mellom to permer. Her var potensielle publikumsvinnere som Kollektivet side om side med kritikerfavoritter som Jason og Daniel Clowes, men heftets banesår var nok at det endte opp som et hefte med bare biserier. Et blad uten et klart tyngdepunkt, et sentrum, en gallionsfigur eller en salgsplakat.

Tendensen blir ekstra tydelig over 100 sider, for på tross av flotte og sjarmerende serier som Karstein Volles ”Fakta fra verden”, Rune Borviks «Fia Mia», Roy Søbstads ”Jesper og Jonathan” og Tor Ærligs ”Rune” har ingen kraft til å appellere til nok lesere utenfor den indre kretsen av dedikerte tegneserieinteresserte.

Selv om det er sørgelig at Bladkompaniet avslutter satsingen, velger nok forlaget riktig når det isteden lanserer den svenske kjøteren Rocky i eget hefte 18. august. De beste seriene fra ”Smult” vil vi nok uansett se som biserier i andre blader, og ”Smult” har nok bevist at det er i den rollen de trives best. Det største tapet er nok at det nå blir vanskeligere å få på trykk ikke-humorserier og eksperimenter som ”Margarin” av Kristopher Schau og Øystein Runde.

Fet, men sprikende humor

«Smult» forener suksess og undergrunn, men tør ikke helt å prioritere.

Norge 2002: Med 80.000 i opplag overgås Frode Øverlis «Pondus» bare av «Donald Duck & Co» på salgslistene, mens Lise Myhres julehefte «Nemi» på rekordtid selger 30.000 eksemplarer. «Pondus» og «Nemi» står i spissen for en gullalder for norske tegneserier, og når Bladkompaniet mister amerikanske «Ernie» til konkurrenten Egmont velger forlaget å møte konkurransen på humormarkedet med et vågalt grep: Månedsbladet «Smult» ble i går lansert i et opplag på 40.000 med nesten bare norske tegneserier mellom permene – med svenske «Bill mrk. Singel» som eneste unntak.

To ting slår en med «Smult»: De norske tegneseriene holder imponerende høy kvalitet, men samtidig preges bladet av at redaksjonen gjerne vil slippe alle til, samtidig som de største publikumsfavoritter fortsetter i forlagets andre hefter. Resultatet kan bli at «Smult» smører fettet sitt for tynt utover.

Ta Lise Myhres «Nemi» som eksempel: Etter «Pondus» er Nemi utvilsomt kronprinsessen blant norske tegneseriefigurer, og umiddelbart virker det underlig at Bladkompaniet ikke velger å satse på et månedlig «Nemi»-hefte. Samtidig brukes Nemi som en slags gallionsfigur på forsiden av «Smult» og presenteres med stort intervju i bladet. Da er Nemi-fans nødt til å bli skuffet når heltinnen avspises med to sider i bladet. For Bladkompaniet tør tydeligvis ikke gi slipp på Nemis salgskraft i «Larsons gale verden», hvor serien også går fast. Den samme mistanken gjelder Lars Lauvik fra Sotra, som bidrar med «Wildlife» og nyskapningen «Oppgulp», men som fortsatt leverer sine beste serier i Bladkompaniets andre hefter.

Til sammen 14 serieskapere bidrar i «Smult», med kjenninger som «Prima Sekunda», «Hinsidige bar & grill», «Nr. 14» og «Kafé Kafka», og de fleste forsvarer plassen. Spesielt gledelig er det at redaktør Eivor Vindenes benytter sin bakgrunn fra undergrunnsforlaget Jippi til å dra inn serieskapere som Jens K. Styve, Ronny Haugeland og Jason – som alle er med på å bryte opp stripetyranniet i «Smult». Spesielt Styves «Teiknaren har ordet» er en selvbiografisk og bittersøt perle, som noen kanskje har lest tidligere i hans eget solohefte «finnfinnfinn».

Når det gjelder heftets eneste utlending, Emma Harbergs «Bill mrk. Singel», blir den for kalkulert, usjarmerende og uoriginal til å kunne stå seg sammenlignet med klare forbilder som «Arne And» og «Rocky», men vil nok ha lett for å få venner med sin singel-tematikk sett fra et jenteperspektiv.

Innsigelser til tross, «Smult» er en kraftprestasjon fra det norske seriemiljøet og en viktig og vågal satsning fra Bladkompaniet. Men det kunne ha vært enda bedre.

Norge på serietoppen

Da første nummer av Smult kom, ble det trykket i 40000 eksemplarer. I år har man lagt seg på 25000 per nummer. En nedtur?

-Slett ikke, vi selger likevel bra. Nå har vi fått festet oss, mener Eivor. -Men vi har ennå et stort potensial, det er mange tegnere der ute. Vi har fått talenter frem i lyset; se på Mads Eriksens «Gnom» og Karstein Volles «Fakta fra verden«, som begge kom på trykk for første gang i Smult.

-Husk at vi faktisk er verdens nest største tegneserieland, etter Japan, skyter Henry inn. –Enhver amerikansk tegner som solgte like mange eksemplarer som oss, ville blitt kalt en suksess.

Frode Øverlis Pondus er i eget blad, og salgstallene overgås bare av Donald. Betyr dette at norske serier holder på å bli allemannseie?

-Pondus har greid å gjøre serier tilgjengelig. Jeg er glad for det, for det har vært en akademisering av tegneserier der man har forsøkt å tillegge dem en dybde de ikke har. Det er snobbete og kjedelig. Pondus har greid å unnslippe tegneserieviterne! mener Karine.

-Jason (som også er bidragsyter i Smult og har fått flere priser i utlandet) kan jo sees på som intellektuell. Men jeg har fått henvendelser fra 11-12-åringer som har lest ham i Smult. Vi skal ikke undervurdere leseren og si «dette er for smalt, dette er for kommers«, sier Eivor.

Norges viktigste

Det sjette nummeret av «Smult» utgis mandag. Statusen etter første halvår er klar: nye og overraskende serier gjør bladet til landets viktigste tegneseriehefte.

Hvis målet for serieskaperne Øystein Runde og Kristopher Schau er å gi leserne ubehag i magen, lykkes de upåklagelig med «Margarin». Serien er coverstory i månedens utgave av «Smult», hvor den har gått som føljetong siden februar. Tydelig inspirert av David Lynch skildrer Runde og Schau en familie med mange undertrykte spenninger og skyldfølelse. Og i denne nye episoden er det dags for intim kroppslig omgang. Det kan neppe kalles sex, men er ubestridelig incestuøst og guffent. Serien er greit tegnet, og fascinasjonen for sår og deformerte kropper skaper flere oppriktig ekle scener. Utover vemmelse er det imidlertid vanskelig å få noe utbytte av serien.

Hvert nummer av «Smult» har inneholdt 13-14 serier, og kvaliteten har variert voldsomt. Mads Eriksen debuterte som serieskaper i det første nummeret med serien «Gnom», som siden har vært et fast innslag. Den ordløse serien viser på muntert vis hvem som har skylden for at toalettsetet står oppe, sokkene forsvinner i vasken og hybelkaninene sprer seg: den lille, fandenivoldske Gnomen. Eriksen har en gjennomarbeidet strek, og god sans for timing. Konseptet er imidlertid ganske snevert, og innimellom er poengene for like. Det blir uansett spennende å se hvordan Eriksen utvikler serien.

En annen serie som har gått i hvert nummer er Karstein Volles absurde opplysningsparodi «Fakta fra verden». Volle forteller saklig og løgnaktig om jentelus, hvordan man lager antigravitasjonsfelt, mobiltelefoner og metall-musikk. Temaene Volle velger og måten han vinkler dem på er oppfinnsom, og serien er ikke minst elegant tegnet.

Ronny Haugelands «Macho» er frittstående variasjoner over temaet maskulinitet: om klarinett er for kvinner, avstanden mellom brystvortene og mer alminnelig gutteprat. Haugeland lukker som regel situasjonene til en dialog mellom to personer. Heldigvis er persontegningene hans såpass sprudlende at serien aldri er stillestående. Konseptet er bra, men de situasjonene Haugeland har vist så langt er for spesielle til at serien er treffende satire. Serien «Rune» av Tor Ærlig handler også om pussige personrelasjoner. I månedens blad skildrer han en fallskjermhopper som ikke får løst ut skjermen. Han ringer kona for å si farvel, men får bare kjeft. Så han synes ikke det er så ille å kræsje i bakken likevel. Da løses skjermen ut, og han overlever. Som Eriksen i «Gnom» bruker heller ikke Ærlig tekst, og også han klarer seg godt uten. Poengene har hittil vært forutsigbare, men tegningene er særdeles gjennomarbeidet og passer fint til den tegnefilmaktige fortellerstilen.

«Smult» er først og fremst er humorblad, men har også trykt serier som er vanskelig å genreplassere. Jens K. Styves betraktninger om bokbåten, bygdekino og engasjement (som tidligere har vært trykt i utgivelser fra Jippi Forlag) er til dels morsomme, men er vel så mye drama og argumenterende essay som komedie. Styve forteller direkte og ujålete. Anekdotene fra barndommen i grisgrendt strøk viser en opplevelse av verden fri for moderne blaserte anskuelser, men styrer samtidig unna nostalgiske klisjéer. Guttepraten i månedens blad er mindre vellykket. Den er som en «Macho»-dialog uten Haugelands artige figurer.