Enda flere mixtapes, denne gang er vi kommet til 2006, da strømmen av mixtapes for alvor begynte å vise at kvantitet var i ferd med å ta over for kvalitet i amerikansk hiphop.
I USAs konkurranseutsatte hiphopjungel må rappere kjempe for å holde seg synlig, og dermed oversvømmes markedet av en stri strøm med mixtapes – hastig sammensatte cd-plater på lavere budsjett og med høyt gjenbruk av klassiske instrumentaler. Bare i lille Norge kom det i 2005 ut over 40 forskjellige mixtapes, fra etablerte artister som Tommy Tee og Tungtvann til nykommere som Herreløse og Tier’n og Lars.
Samtidig blir det stadig vanskeligere å skille mellom album og offisielle mixtapes, og ofte er det artisten selv som avgjør idet han døper utgivelsen. Men la oss se på noen ferske mixtapes som har nådd norske platebutikker. Jeg velger å dele dem inn i tre forskjellige kategorier:
1) Sultne nykommere.
Rick Ross (ikke LA-produsenten Rick Rock) varmer med The Street Catalog opp foran Def Jam-debuten Port of Miami. Den skal bli Miami-bamsens nasjonale gjennombrudd, men dette er først og fremst for hjembyen. Helt greit, men som mixtapes flest er dette en løs samling låter med kort levetid.
2) Rappere på jakt etter comeback.
Mixtapes retter seg mot mannen i gaten, og for rappere som har brent seg i flørtingen med popbransjen er de et fint verktøy for å rette opp skadene. Raekwon bygger opp forventningene til Cuban Linx 2 med The Vatican, og selv om han lener seg kraftig på gamle bedrifter er det friskere og mer sultent enn på lenge.
Og Joe Buddens Mood Muzik Volume 2 er i en klasse for seg, der New Jersey-rapperen rister av seg skuffelsen etter debutfloppen i 2003 og gir ut en rå mixtape som føles som et helstøpt album.
3) Stjerner som vil holde karrieren varm mellom albumslipp.
Busta Rhymes har vært mistenkelig stille siden 2002, men nå er han her med The Crown. En fin pakke for blodfansen, men et ustoppelig mas om egen legendestatus og desperat flørting med sørstatene gjør det noe slitsomt.
Young Jeezys Can’t Ban the Snowman og T.I.s The Leak casher inn på fersk suksess, men tendensen er tydelig: Mixtapes er for den aller ivrigste fansen, men for alle oss andre er det stadig vanskeligere å skille skitt og kanel i denne ustoppelige musikkflommen. Det er også et faresignal at det blir bare blir vanskeligere å høre forskjell på en mixtape og et album.
Øyvind Holen 