Oversett serieskaper 3: Øyvind Lauvdahl

Øyvind Lauvdahl fra Trondheim er best kjent som bifigur og gjestetegner i Mads Eriksens stripeserie M. Men spor også opp hans langt mer eksperimentelle soloserier.

Øyvind Lauvdahl
Pokus presenterer nr. 1: En samling fragmenter
Pokus Forlag 2003
4/6

Ambisiøst, poetisk og annerledes.
I underskogen av ferske serietalenter er Øyvind Lauvdahl i ferd med å etablere seg som en av de mest talentfulle. 24-åringen er tilknyttet den løse grupperingen Trondheimstegnerne, har bidratt i antologier som Forresten, Pokus og Søppel og med dette soloheftet har han skapt sitt mest ambisiøse og helhetlige verk til nå.

En samling fragmenter er en samling av Lauvdahls bidrag til nevnte antologier, men bearbeidet og omredigert slik at seriene står frem i en ny helhet.

Lauvdahl har en poetisk og dvelende fortellerstil som skiller seg sterkt fra de mer humoristiske serieskaperne som dominerer markedet, og bare denne annerledesheten gjør seriene hans forfriskende. Streken kan minne om klassikeren Cerebus av Dave Sim og Gerhard, men Lauvdahl har selvsikkerhet og personlighet til å skape sin egen stil.

En virkelig engasjerende og spennende historie savnes, men fortsetter Lauvdahl utviklingen vil han snart være et navn å virkelig se opp for.

Øyvind Lauvdahl
En samling fragmenter II
Pokus Forlag 2004
4/6

Unik serie fra en unik serieskaper. Men fryktelig smalt.
Øyvind Lauvdahl er en av Norges mest særegne serieskapere. Han tegnet den briljante Torsken Bel Air etter manus av Jens K. Styve, mens han på egen hånd har konsentrert seg om innadvendte og dvelende serier under tittelen Fragmenter. Det forblir interessant, men også noe uforløst.

En samling fragmenter II er lest på fem minutter, men sitter heldigvis igjen i skallen noe lengre. En kvinne sitter ved et bord, en fortellerstemme snakker i sparsomme vendinger og en kjørende bil brenner uten noen ved rattet.

Dette er innledningen, og Lauvdahl dveler så lenge ved sine få scener og setninger at Jon Fosse blir en skravlesyk standupkomiker i sammenligning. Det er noe vakkert ved Lauvdahls standhaftighet og vilje til å gå utenom de norske seriekonvensjonene, og også noe japansk ved hans måte å dvele over enkeltscener i side etter side.

Forbildene Dave Sim og Gerhard (Cerebus) svever fortsatt i nærheten, men det er kanskje på tide for Lauvdahl å minne seg selv om at der den duoen ofte kunne bruke et utall sider på å beskrive minimale handlinger, klarte de hele tiden å vende tilbake til en overliggende historie. Det savner jeg fortsatt i Fragmenter.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.