Oversett serieskaper 4: Jens K. Styve

Jens K. Styve var en av nøkkelpersonene i oppstarten av Jippi Forlag, og satte en høy standard med tre og et halvt nummer av heftet finnfinnfinn. Siden har han meldt overgang til skjønnlitteratur og Tromsø-design, men vi håper fortsatt på noen visitter til tegneserieverdenen. Her er mine anmeldelser.

Jens K. Styve
finnfinnfinn nr. 1
Jippi Forlag 1997

Ung serieskaper slår ut i full blomst med svært morsomme og sjarmerende tegneserier.

Tegneserien med det merkelige navnet finnfinnfinn er den første utgivelsen til det nystartede Jippi forlag. Heftet er utvilsomt en av årets beste norske tegneserier.

Bak forlaget står «den nye generasjonen» norske serieskapere som tidligere har bidratt med tegneserier til de to numrene av Forresten, Gateavisa tegneserieekstra. Jeg kaller dem den nye generasjonen fordi de er noe yngre enn de litt mer etablerte serieskaperne som er løst knyttet til forlaget No Comprendo Press og seriebladet Fidus.

Forresten fikk serieskapere som Jens K. Styve, Jason, Rune Borvik og Bergens Tidendes egne Jarle Grinde og Sven Tveit en mulighet til å boltre seg med korte historier. Alle disse skal nå etter planen få egne hefter under vignetten Forresten presenterer.

Førstemann ut er altså hordalendingen Jens K. Styve og hans finnfinnfinn. Styve har tidligere gitt ut to nummer av bladet Hups!, men med finnfinnfinn har han tatt et meget stort skritt videre.

La meg si det med en gang: Dersom de kommende soloutgivelsene til Forresten-gjengen er like vellaget som denne, har vi mye å glede oss til. finnfinnfinn er årets beste norske tegneserie, den slår hårfint Lars Fiskes Matje – debutanten. Tegneserien er en smakfull blanding av god humor, selvironi, nostalgi og flotte observasjoner og enkeltscener.

Gjennomgangsfiguren er den hjelpeløse informatikkstudenten Finn William Bjølseth (23). Finn liker seg best hjemme foran datamaskinen på sitt gamle gutterom. Han er ingen arketypisk nerd, snarere er han en kraftig plugg med granitthake, men med visse manglende sosiale antenner.

Finn studerer informatikk, men er ikke helt på nett med resten av studentmiljøet. I det første heftet får vi bli med Finn på fest, samt et tilbakeblikk på barndommen hans. Nærmere bestemt dreier det seg om den kortvarige karrieren til heavyrockbandet The Bloody Rockers på Hjelmås i Nordhordland.

Styve er selv fra Hjelmås, og baserer en god del av seriene sine på egne barndomsminner og studentopplevelser i Bergen. Samtidig kamuflerer, gjendikter og roter han til virkeligheten på en måte som minner sterkt om amerikanske Peter Bagge og hans tegneserie Hate. I Hate følger vi taperen Buddy Bradley som til tider minner sterkt om Bagge, men forvridd på en slik måte at det ikke på noen måte er selvbiografisk. Heftets siste historie er ren selvbiografi. Her forteller Styve om bokbåten som kommer til bygden full av spennende eventyr, morske sjøfolk og skjønne bibliotekarer.

Spesielt i denne historien kommer Styves fortellerstyrke meget godt til sin rett. Fortellingene hans er preget av en sjarm og nostalgi som fungerer og underholder leseren. Styve styrer heldigvis unna mye av ironien som er i ferd med å forgifte flere andre moderne historiefortellere. Den litt barnslige og naive holdningen kan på mange måter minne om forfatteren Erlend Loe.

Framfor alt blir Styves serier forfriskende dersom man sammenlikner med den noe surmagete kynismen som er i ferd med å ødelegge min glede over Christopher Nielsens tegneserier. I Styves univers er det fortsatt plass til naive mennesker, nysgjerrighet og glede over de små ting. Samtidig ler vi ikke så mye av Styves figurer, vi ler med dem, eller synes faktisk litt synd på dem.

Christopher Nielsens «Weltschmerz» rommer noe av det samme, men mangler uskylden og gleden. I stedet er Nielsens serier nå preget av en beinhard kynisme; alle mennesker er jævlige eller dumme og de fortjener det som rammer dem.

For egen del leser jeg da heller om Styves hjelpeløse, men sjarmerende figurer. Selv om det stort sett går på tverke for Finn William Bjølseth tar det ikke lang tid før han er ovenpå og klar for nye «eventyr». Obligatorisk lesning for alle serieinteresserte, dyr er den heller ikke.

Jens K. Styve
finnfinnfinn #1 1/2
Jippi forlag 1997

Jason
Død Mikke
Jippi forlag 1997

Tore Strand Olsen
Anti-Christian
Jippi forlag 1997

Tre bittesmå og morsomme tegneserier fra Serie-Norges mest oppegående forlag.

Brennferske Jippi forlag stakk av med flere Sproing-nominasjoner og har også mye spennende å by på i 1998. I mellomtiden ventetiden døyves med tre miniserier.

Heftene er overskuddsforetak fra tre oppegående Jippi-tegnere, og trykket opp i små opplag på 200 (allerede utsolgt fra forlaget). Fortellermessig ble jeg mest underholdt av Tore Strand Olsens fortelling om satanisten Christian og hans meget forståelsesfulle foreldre. Strand Olsen utvikler seg stadig med kreative innfall, og her har han spørytet litt rødfarge utover hvert enkelt av heftene for ekstra effekt. Soloheftet Tore Hund kommer fra Jippi i løpet av året.

Styve og Jasons minihefter er også bra, men ikke like fengende som Anti-Christian. Med herrene holder stilen fint etter soloheftene Mjau Mjau og finnfinnfinn, som også kommer med nye numre i 1998.

Jens K. Styve
finnfinnfinn nr. 2
Jippi forlag 1998

Soloheftet finnfinnfinn viste at Jens K. Styve var et serietalent å regne med. Nå er nummer to her, og Styve holder stilen.

Fortsatt er den hjelpeløse informatikkstudenten Finn William Bjølseth i fokus. Denne gang stepper han inn som barnevakt med gratis snop og kabel-tvsom lokkemat. Noe som naturligvis får fryktelig galt…

finnfinnfinn er en flott pakke tegneserier, og for bare 30 kroner kan du ikke klage over underholdningsverdien. Styve er blitt svært dyktig til å bruke seriemediet, og hovedhistorien flyter knirkefritt avgårde. Han lar tegningene fortelle det viktigste, serien er sparsom på dialog, tegningene forteller mye av historien. På én side beskrives Finn sure hjemtur sammen med mamma, og uten at et ord blir sagt, klarer Styve å formidle forholdet mellom mor og sønn utmerket.

Men en liten bismak fester seg. Styve skaper underholdende serier, men de er fort lest og mangler fortsatt den dybden og tvetydigheten man kan finne i Christopher Nielsens beste serier. Personen Finn er fortsatt noe overfladisk og hovedhistorien er for tynn til å bære et helt hefte. Da hjelper småhistoriene på slutten til å styrke helhetsinntrykket, som Styves minner fra barndommens bygdekino.

Men finnfinnfinn er fortsatt obligatorisk for serieinteresserte, selv om jeg savner mer substans, dybde og intriger i historiene.

Jens K. Styve
finnfinnfinn nr. 3
Jippi Forlag 1999

For mange nerder.
I finnfinnfinn nummer tre tar seriens nerdeaspekt fullstendig overhånd. Her får vi Star Wars, Jean Michel Jarre, cyberpunk, datamaskiner, science fiction, rollespill, H. P. Lovecraft og Star Trek i rask rekkefølge.

Jens K. Styves antihelt Finn William Bjølseth drar til byen for å se den nye Star Wars-filmen og spille rollespill med sf-klubben Astromaniacs. I klubben er faktisk én jente medlem, og søt musikk oppstår. Finn inviterer henne med på Star Wars, selv om han har lovet å se filmen med kompisen Arild.

Styve er en utmerket historieforteller med særlig talent for timing og beskrivende ansiktsuttrykk, men det hjelper lite når historien blir såpass uengasjerende og flat som her.

Et stort problem er at Styve ikke har bygd opp et troverdig persongalleri rundt Finn, den eneste figuren med litt dybde. Sammenlignet med amerikanske Peter Bagges suverene Hate-univers er Finns verden befolket av temmelig grå og anonyme personer. Treffende nok er de fleste figurene navnløse, med unntak av kompisen Arild som først «døpes» på side 25. Mulig dette er et bevisst valg fra Styve for å beskrive Finns dårlige kontakt med omverdenen, men noen spennende tegneserie blir det ikke av det.

Da har jeg langt mer sansen for Styves pågående barndomsskildring, som er langt mer sjarmerende og treffer langt nærmere hjerteroten til oss som var barn på 70-tallet.

Jens K. Styve
Du er ein luring Finn Bjølseth
Jippi Forlag 2002
4/6

På sin hjemmeside har Jens K. Styve listet opp fem ting som må til for å bli serieskaper. Siste punkt lyder ”en pervers iver etter å bli latterliggjort, misforstått og undervurdert”. Og denne lekre boksamlingen av Styves serier om den nerdete informatikkstudenten Finn William Bjølseth minner om to ting:

1) At Styve er – eller var – blant de mest talentfulle serietegnerne i Norge.

2) Hvor vanskelig det er å drive profesjonelt med tegneserier i Norge.

Styve startet karrieren i fanziner som Fantazine og Smittsomt Gjesp før han ble en av drivkreftene i Jippi Forlag i 1997, der han ga ut tre numre av soloheftet finnfinnfinn. Men der en serieskaper som Jason bet tennene sammen og brettet opp ermene, forlot Styve det knallharde og lite givende tegneseriemediet til fordel for webutvikling, design og illustrasjon. Denne samlingen blir derfor en viktig påminner om Styves unike talent.

Det er to ting som slår en med Finn-seriene: For det første hvilken fantastisk visuell historieforteller Styve er. Seriene er en lek å lese og Styve briljerer med sidekomposisjon, fortellerteknikk, mimikk, skravering, skyggelegging og en lang rekke andre triks og elegante løsninger. Dette er serier du kan lese igjen og igjen med stor glede, akkurat slik som med seriene til tydelige forbilder som Peter Bagge og Jamie Hewlett.

Men samtidig kommer det også fram at Styve ikke alltid hadde så spennende historier å fortelle. Den første lange historien introduserer den sjarmerende og lett stakkarslige Finn på flott vis, men de to andre hovedhistoriene bruker mange sider på å fortelle lite.

De er svært underholdende, bevares, men viser samtidig at Styve ikke helt rakk å uvikle fortellertalentet til samme nivå som storheter som Jason og Christopher Nielsen. Litt synd er det også at det ikke er blitt plass til Styves selvbiografiske serier, som jeg synes er hakket hvassere enn Finn (men de kan du lese i månedsheftet Smult).

La oss håpe denne lekre boken ikke ender som et gravskrift over Styves tegneseriekarriere, men kan motivere til fornyet innsats.

Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl
Torsken Bel Air
Jippi Forlag 2003
5/6

Minimalistisk bygderealisme.
Norske tegneserier forbindes som regel med røff humor, virkelighetsfjern fantasy, stive historiske dramaer eller pubrealisme om unge menn i 20-årene. Derfor kommer seriecomebacket til hordalendingen Jens K. Styve som et høyst velkomment eksempel på at mediet kan brukes til å fortelle helt andre typer historier også.

Styve har vært fraværende fra seriemediet i flere år, og er mest kjent for seriene om den nerdete informatikkstudenten Finn William Bjølseth. Denne gang har han valgt en fraskilt, eldre mann fra Bygde-Norge som hovedperson. Vi møter Einar i passiar med naboen i lokalbutikken, og som leser er vi i starten verken sikre på hvem som er hovedperson eller hva historien skal handle om. Den realistiske tørrpraten river oss med frem til mørket begynner å renne ned over sidene fra øyeblikket Einar får spørsmålet ”går det bra med deg?” ut av det blå.

Serien er ypperlig tegnet av stortalentet Øyvind Lauvdahl, og den minimalistiske fortellerstilen og mørke bygdetematikken gjør at resultatet er langt lettere å sammenligne med novellene til Kjell Askildsen og skittenrealisten Jonny Halberg enn med andre norske serier.