Varm og vrang elektronika, dag 2: Tujiko Norikos varme og melodiøse blanding av pop, elektronisk støy, glitch, japanske klanger og forsiktig avantgarde er en søt blomst i en ellers hard og macho elektronikaverden.
Tujiko Noriko
Make Me Hard
Mego/VME 2003
5/6
I den ellers så harde, kalde og macho elektronikaverdenen skiller japanske Tujiko Noriko seg ut som en blomst som vokser opp i asfalten. Hennes varme og melodiøse blanding av pop, elektronisk støy, glitch, japanske klanger og forsiktig avantgarde er definitivt en fremmed fugl i den ellers så strenge, guttedominerte og støyende katalogen fra det østerrikske plateselskapet Mego.
Make Me Hard er Norikos tredje album og minner om Fennesz’ ypperlige Beach Boys-hyllest Endless Summer på samme selskap – den viser at kald elektronika og støy ypperlig lar seg forene med smektende melodier uten at det virker påtvungent. Det at Noriko gjør noe så originalt (i elektronikasammenheng) som å synge selv, hjelper henne til å skille seg ut – og når tekstene i tillegg er på japansk får musikken noe av det samme mystiske preget som for eksempel Sigur Rós. Mest naturlig er det å sammenligne med Björk, for Noriko har det samme helt unike uttrykket og den samme evige jakten etter nye lyder.
Make Me Hard kan ikke helt måle seg med Endless Summer, men Norikos mystiske og nedstemte popmusikk har slike kvaliteter og originale ideer at det er umulig ikke å la seg sjarmere.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 