Jack Johnsons backpackerblues

Pass opp, Bob Marley, Red Hot Chili Peppers og Ben Harper. Den tidligere proffsurferen Jack Johnson er ute etter den musikalske backpackertronen, skrev jeg i 2005. Etter Thailand-turen i vinter å dømme er det nå bare Bob Marley som står i veien.

Dersom du tråkker opp og ned lysløypene for backpackerturister i Sørøst-Asia, snubler du raskt over mengder av piratkopierte cd-plater til 5-25 kroner stykket. Og det er de samme platene som går igjen, enten du er i Kina, Hanoi eller Khao San Road i Bangkok.

Bob Marley og Red Hot Chili Peppers er gjengangere der som hjemme, men samtidig er det avvik fra norske platebutikker. I 2001 dominerte platene til amerikaneren Ben Harper, og i år har han fått konkurranse av kompisen og kollegaen Jack Johnson.

Pirathelt
Det er selvsagt en delt fornøyelse å bli kulthelt når det er snakk om piratkopierte plater, og Jack Johnson har trolig solgt langt mer piratplater i Khao San Road enn legale album i Norge. Samtidig som Johnson spilles på kafeer og puber i hele Sørøst-Asia, tar backpackerne sakte, men sikkert med seg Johnsons musikk hjem.

Nå er han nettopp tilbake med sitt tredje album, In Between Dreams (Brushfire Records/Universal), og piratene i Asia har garantert varmet opp cd-brennerne allerede.

Hvem er så denne Jack Johnson? Han er kar som sliter med å mislykkes, uansett hva han prøver seg på. Han er oppvokst på Hawaii, og var godt i gang med en karriere som profesjonell surfer da han var 17 år. Mens han studerte film i California begynte han å skrive låter, og han fikk utløp for alle sine kreative sider da han produserte og skrev musikk til surfdokumentaren Thicker Than Water i 2000.

Det viste seg at musikken sto Johnsons hjerte nærmest, og han ble raskt oppdaget av likesinnede forbilder som G. Love og Ben Harper – som begge var inspirert av blues, hiphop, reggae og akustisk pop på lik linje med Johnson. Harper bidro på debutalbumet Brushfire Fairytales (Enjoy 2001), der Johnson parret sine akustiske viser i James Taylor-tradisjon Taylor med bluesfølelse og hiphopinspirert rytmikk.

Sakte suksess
Brushfire Fairytales var ingen umiddelbar suksess, men vokste seg større og større. Etter tre år hadde det solgt til platina, og oppfølgerne On and On (The Moonshine Conspiracy Records/Universal 2003) og In Between Dreams følger den samme avslappede formelen – denne gang med solid assistanse fra produsent Mario Caldato Jr. (Beastie Boys, Jon Spencer Blues Explosion).

Låtene er ikke spesielt oppsiktsvekkende med første møte, men deres sommerlige sjarm og melankolske styrke kommer snikende etter måneder, ja til og med år, med lytting.

Da vet vi hvem Jack Johnson er, men hvorfor slår han så godt an blant backpackerne? Ser vi på likhetstrekkene med andre store ryggsekkhelter, som Red Hot Chili Peppers og Ben Harper ser vi flere likhetstrekk. Han skriver lette og sommerlige poplåter, men det er ikke til å komme fra at musikken preges av en melankolsk grunnstemning. Dette er musikk som passer ypperlig til en kald øl på stranda i tropeklima, men de passer like bra som soundtrack til ettertanke, kjærlighetssorg, ensomhet – og ikke minst hjemlengsel. Jack Johnson lager musikk for varme sommerkvelder, samtidig som han viser at en varm sommer ikke er alt du trenger for å være lykkelig.

Mens vi er inne på backpacker-helter: Kollega Ben Harper tok musikken sin et skritt videre på fjorårets There Will Be a Light (Virgin 2004), et samarbeid med gospelgruppa The Blind Boys of Alabama. Harper har gitt ut flere strålende album med sin unike miks av rock, reggae, soul og blues, men viste tegn på tannløshet på Diamonds on the Inside (Virgin 2003).

Med dette samarbeidet revitaliseres Harper. Det var i utgangspunktet bare tenkt som et mulig Harper-gjestespill på de blinde gospelveteranenes kommende plate, men samarbeidet utviklet seg raskt til noe mer.

Harper ble så inspirert at han skrev sju nye låter, og plutselig endte vi med et splitter nytt og solid gospelrockalbum. Harper og Alabama-gutta vant en fortjent Grammy-pris i gospelklassen, og albumet er allerede på plass i Khao San Road. Plukk fram ryggsekken selv, eller stikk like gjerne ned på nærmeste platebutikk – så får musikerne også noen slanter for innsatsen sin.

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2005.

Bonus: Dagsavisen-anmeldelse av On and On.

Jack Johnson
On and On
Moonshine Conspiracy Records/Universal 2003
4/6 (2010-kommentar: Som sagt så trenger Johnson litt tid for virkelig å feste seg. Dette burde nok ha vært 5.)

Det er all mulig grunn til å være misunnelig på Jack Johnson. Han er født på Hawaii, og var på vei til et liv som profesjonell surfer da han hoppet av for å begynne på filmskole i California. Der begynte han å skrive sanger samtidig som han laget surfedokumentarer, og ble like godt kompis med både G. Love og Ben Harper. Han ser godt ut også, svinet. Ja, og debutalbumet Brushfire Fairytales solgte til platina i USA.

Men nå er herr Johnson også så talentfull at han er vanskelig å mislike. On and On er nedstrippet, minimalistisk og lavmælt singer/songwriter-pop med innslag av blues, folk og reggae – og Johnson framstår som en svært laidback krysning av Ben Harper og James Taylor.

Produsent Mario Caldato Jr. (Beastie Boys) forstår at Johnson gjør seg best i spartansk innpakning, og gir albumet en nesten usynlig eleganse bygd opp rundt Johnsons enkle gitarplukking og en dempet rytmeseksjon. Stemningen og låtene blir vel like og søte i lengden, men Johnson lager deilig melankolsk popmusikk for evige solnedganger i sommervarmen.