Singleåret 2002

Musikksynsing anno 2002, som handlet om The Neptunes, dancehall og singlelåter. I 2010 ser du Pharrell Williams fra The Neptunes på Midnattsrocken i Lakselv. Så verden går framover.

En over 20 år gammel, men i Norge fortsatt ukjent musikksjanger og en hyperaktiv produsentduo satte ekstra farge på mitt musikkår. Og det beste albumet må jeg brenne selv.

Hva frister mest? Et forvokst album fra egorappere som Jay-Z, Nelly eller Busta Rhymes eller et album med «Nothin'» av N.O.R.E., «Grindin'» av Clipse, Beenie Mans «Bad Girl», Justin Timberlakes «Senorita», Nellys «Hot In Herre»,»Work It Out» av Beyoncé og Commons «I Got A Right Ta»?

Chad Hugo og Pharrell Williams i The Neptunes står bak alle disse og flere til, og Absolute The Neptunes 2002 hadde vært mitt favorittalbum i år – om det ikke hadde vært spredd rundt på et dusin forskjellige album.

Singlelivet
Popmusikk har alltid vært singlefokusert. Da plateindustrien vokste fram etter andre verdenskrig var de innholdsrike lp-platene forbeholdt klassisk og jazz, mens rhythm’n’blues, rock’n’roll og andre uglesette musikkformer måtte begrense seg til de tre til fire minuttene det var plass til på en sjutommers vinylsingle. I 2002 er det fortsatt moro med singler, og morsommere enn i moderne reggae – dancehall – blir det sjelden.

På Jamaica er artistene ikke større enn sin siste single, og i den knallharde konkurransen spys låter ut i slike mengder at det er en fulltidsjobb bare å holde følge. Og mens vi musikkjournalister står i kø for å skryte av amerikanske produsenter som The Neptunes og Timbaland, går de fleste glipp av de enormt kreative og produktive dancehall-mesterne som står bak «the riddims» – rytmesporene dancehall-artistene står i kø for å spytte sine rim over.

Dancehall er del av 40 års reggaehistorie, og oppsto som begrep og undersjanger allerede på slutten av 1970-tallet. Her i Norge forbinder de fleste fortsatt reggae med Bob Marley og til nød Shaggy, og går glipp av den enorme fantasien i dancehall – båret fram av manglende respekt for copyrightregler, konvensjoner og smaksdommere. Jamaica har fungert som et popmusikalsk laboratorium der alt er lov, og i år har det gitt oss skatter som Elephant Mans flotte vri på R. Kellys klissete «The World’s Greatest», Sean Pauls uimotståelige «Gimme The Light», Wayne Marshalls marihuana-versjoner av D12s «Purple Pills» og OutKasts «The Whole World» – og en endeløs rekke originale låter.

Capleton brenner
Mens dancehallartistene tramper hverandre ned for å lage de beste singlene, er det få som har tid til å tenke på fullendte album. Bortsett fra Clifton «Capleton» Bailey; en fantastisk sanger som med Still Blazin trakk linjene gjennom hele Jamaicas musikalske arv, og samtidig har en fot plantet i dyp rastafaritro og en i dagens minimalistiske dancehallscene. Ingen annen musiker glødet like sterkt i 2002.

I Norge er oppmerksomheten rundt dancehall forsvinnende liten, men i ferd med å snu. NRK Petre a-listet «Gimme The Light», programmet «Pullover» økte frekvensen, reggaeselskapet MNW rapporterte om en liten salgsøkning og rapperne i Tungtvann sto i spissen for to ulike dancehallklubber i Oslo. I Sverige er dancehallscenen allerede imponerende stor, og artister som Capleton og Bounty Killer anmeldes i de største avisene – og nå tror og håper jeg Norge følger etter.

Vil du være i forkant er det bare å lære seg navnene på produsenter som Kings Of Kings og Stone Love Productions, «riddims» som «famine» og «renegade» og uttrykk som «shizzle my nizzle» og «lord have mercy» med en gang. For morsommere popmusikk finner du ikke i dag.