Å telle damer på Øya

Jeg har talt antall damer på Øyafestivalen siden oppstarten i 1999, og synes oppriktig talt at bookingen har skjerpet seg betraktelig siden starten – og at det er liten grunn til å klage på årets program. Så gikk Aftenposten til angrep, men hvorfor? Det handler også om hvordan man teller.

LA ROUX

I 1999 sto det totalt fem jenter på scenen av den første Øyafestivalen. I 2001 var det bare fire jenter – totalt – på de to scenene. Men i år kryr det av sterke kvinnelige stjerner på plakaten, publikumsmagneter som Robyn, M.I.A., Susanne Sundfør, Marina and the Diamonds, La Roux, Ingeborg Selnes, Lindstrøm & Christabelle, Therese Aune og Ingrid Olava. Men fortsatt ender man på rundt 90 prosent musikere, hvis man setter seg ned og finteller, slik jeg gjorde i D2 tidligere i sommer, og som Aftenposten gjorde i forrige uke.

Men er det egentlig noe poeng i å veie de fem mannlige medlemmene i Fjorden Baby! opp mot Robyns solokarriere? Jeg synes man bør ta noen forbehold, for ikke å gå seg vill i statistikkens mange feller.

Som for eksempel at jenter i hovedsak er soloartister, mens gutta spiller i band. Og når Øya har begynt å booke både metal og hiphop i stadig romsligere doser, kan man heller ikke gi festivalledelsen skylden for lav kvinneandel innen disse to gutteklubbsjangrene. Man kan rett og slett ikke booke Octavia Sperati og Stella Mwangi hver sommer.


SUSANNE SUNDFØR

Følgende avsnitt skrev jeg i D2 tidligere i sommer, og viser to måter å telle damer på Øyafestivalen.

«Så er musikkbransjen likestilt nå? På Øyafestivalens kontor sitter bookingansvarlig Claes Olsen (38) og venter på den årlige debatten om kvinneandelen på sommerens festivaler. Ifjor regnet Radio Nova ut at 85 prosent av Øya-artistene var menn.

– Ingen har klaget ennå, men det kommer vel snart noen som trenger litt oppmerksomhet. I år som ifjor vil vi være overrasket om noen klager, siden vi føler vi har mange viktige kvinnelige artister på programmet, forteller Olsen.

I år står M.I.A. og Robyn i stor skrift på plakaten, men fintelling viser at 22 kvinner og 196 menn står på scenen under de fire dagene i Middelalderparken. 90 prosent av artistene er altså menn.

Dette har flere forklaringer. For det første er metal og hiphop fortsatt rene gutteklubber. Dessuten er jenter i større grad soloartister, mens gutta spiller i band. For hver kvinnelige artist får vi fem-seks mannlige bandmedlemmer. Luker vi ut hiphop og metal, og ser på antallet artister med eller uten kvinnelige medlemmer, blir fasiten en annen. Da står minst én kvinne på scenen under 36 prosent av konsertene.»

Med andre ord en helt annen virkelighet enn Øyafestivalens første år, som enkelt kan oppsummeres som «guttemusikken».


BLONDE REDHEAD

Bonus: Min kommentar fra Dagsavisen i 2001.

Middelalderparken kl. 2130 lørdag kveld: Det ikke akkurat verdensberømte New York-bandet Blonde Redhead spiller for 3000-4000 glade og åpne musikkelskere. Og når oslobandet Cato Salsa Experience avslutter den tredje Øyafestivalen nøyaktig kl. 23 var stemningen magisk.

Mens Øyafestivalens første dag nesten druknet i et rivende haglvær, var lørdagen en nær perfekt festivaldag. Alt stemte; 4500 besøkende ga publikumsrekord, sola stekte, musikken var god og stemningen var milevis unna den fiskehatt- og sølvbuksekledde trendmafiaen som dominerer på Quart. Med middelalderruiner, vannspeil og Oslo Plaza i bakgrunnen som kulisser viste Middelalderparken seg fram som et perfekt festivalområde.

Og arrangørene hadde gjort en strålende jobb med å skape festivalstemning. Her kunne en bære med seg ølglasset sitt overalt – og en slapp zoo-følelsen en får på inngjerda skjenkeområder. Maten var både billig og god, takket være flere oslorestauranter – og at publikumstilstrømningen ble så stor at infrastrukturen rundt servering og avføring ble sendt i kne, gjør ikke så mye.

«Neste år lover vi enda mer musikk og enda mer øl», lovte en overlykkelig bookingansvarlig Claes Olsen fra scenen – og vi er sikker på at Øya kommer sterkt tilbake neste år. Dette er en festival som er kommet for å bli, og de to dagene i Gamlebyen i helga er allerede i ferd med å bli smått legendarisk – og de som ikke tok turen kan nå bare angre.

Men jeg må helle litt malurt i begeret. Band og musikkvalgene kan en diskutere i det vide og brede, men programmet led av en ekstrem mannsfokusering. Vibeke Saugestad, Anette Gil i Seven, Nina Delay i Cato Salsa og Kazu Makino i Blonde Redhead var de eneste jentene som slapp til på scenen.

Greit at rockebransjen er mannsdominert, men så ille er det ikke. Akkurat dette må bli bedre til neste år, ellers kan arrangørene døpe om festivalen til «Her kommer guttemusikken».

2 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Thomas Hoholm. Thomas Hoholm said: RT @oyvindholen: [blogg] Å telle damer på Øya http://bit.ly/9QpwzY […]

  2. Takk for opplysende artikkel. Telling er en kunst. Det er lett å gå seg vill.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: