Chris Ware: Den sørgmodige serieskaperen

Serieskaperuke, dag 2: Med tegneserieromanen Jimmy Corrigan har Chris Ware gitt mange et nytt syn på hva tegneserier kan være. Han arbeider fortsatt med det nye storverket Rusty Brown, om menn med trøblete følelsesliv.

FOTO: ØYVIND HOLEN

(Denne saken skrev jeg for tidsskriftet Bild & Bubbla, i samarbeid med kollega Morten Harper.)

”Smart tilpasset gammeldags animasjonsbildebruk og reklamestil fra 1920- og 30-tallet brukes i moderne vignetter med angst og eksistensialisme,” skriver forlaget Fantagraphics Books om Chris Wares samlebok Quimby the Mouse. Boken samler Chris Wares lekende, stumme serier fra hefteserien ACME Novelty Library nr. 2 og 4.

Her eksperimenterer han med bakgrunnstegninger som er nedtonet i grått som forslitte filmceller. Serienes mange små ruter skaper en bevegelse som minner om tegnefilm. Ware har til og med laget en side med falske filmceller, som best beskrives som tegneserie i slowmotion. De tidlige tegnefilmenes brutale humor finner vi også i Wares serier, men de bryter med filmenes lystige stemning med en alltid tilstedeværende desperasjon.

Sørgmodighet og tungsinn er typisk for personene i alle Wares serier. Hovedverket Jimmy Corrigan: The Smartest Kid On Earth er en 400 sider lang historie om en mann som synes fryktelig synd på seg selv. Ware beskriver ensomhet, desperasjon og ulykkelighet med slik kraft at litteraturkritikerne har overgått hverandre i ros. »Samuel Beckett er Mr. Cheerful sammenlignet med deg«, som Wares egen forlagssjef sa til ham.

Rosen har stått i kø siden Jimmy Corrigan ble utgitt samlet, og toppet seg da Ware i 2001 mottok britiske The Guardians debutantpris, The First Book Award. Det var første gang en tegneserie i det hele tatt var nominert til den prestisjetunge litteraturprisen. »En bok som utfordrer oss til å tenke over hva litteratur er og hvor den går i det 21. århundre«, sa Claire Armistead, litteraturredaktør i avisen. Utgivelsen har også gitt Ware kommersiell suksess. Boken har solgt i over 100.000 eksemplarer.

Eget bibliotek
Ware har utgitt tegneserier siden midten på 1980-tallet. På sedvanlig sørgmodig vis svarer han slik når vi spør når han begynte å lage serier:

– Barndommen er et ormebol jeg helst ikke vil åpne offentlig. Jeg hadde en ensom oppvekst før internett. Stort sett så jeg bare på tv og tegnet serier på skrivepapir til jeg stupte.

I likhet med flere serieskapere har Ware gått på kunstkole, og har et anstrengt forhold til den opplevelsen:

– Alt som kommuniserer tydelig ble forkastet som tull, oppsummerer han.

– Men jeg vil kommunisere menneskelige følelser så klart som mulig.

Det var med heftet ACME Novelty Library i 1993 at Ware ble lagt merke til som serieskaper. Heftets særegne design dro nysgjerrige lesere inn, og de ble holdt fast av brutalt dystre historier. Historien om Jimmy Corrigan utviklet seg til en krønike over tre generasjoner tapere.

– I starten så jeg for meg ACME som en tittel som kunne romme alt jeg hadde gjort tidligere; de eldste seriene stammer fra 1988. Og jeg kalte det et ”bibliotek” fordi jeg likte ideen om noe som bevarer seriene. Jeg ønsket ikke at navnet mitt skulle være klistret ut over omslagene, siden alt jeg gjør i essensen er selvbiografi allerede.

Sosialt mistilpass
Bak Wares tiltalende strek skjuler det seg sterke følelser. Jimmy Corrigan er fullstendig sosialt mistilpasset, og i serien følger vi ham i hans forhold til moren, jakten på sin far og farfar og forsøk på å tilpasse seg omverdenen. Det går ikke så bra.

Til tross for tristessen som preger serien, unngår Ware melodramatiske selvfølgeligheter og Jimmy Corrigan er en genuint gripende serie. Underveis var Ware mer tvilende til resultatet.

– Jeg følte at det jeg laget var en bløff, og at det ikke kom til å treffe noen lesere.

Han mener at lesernes identifikasjon med Jimmy og faren hans mye skyldes den forenklede måten de er tegnet på: jo mindre detaljer det er i ansiktet, jo mer rom er det for identifisering hos leseren, slik Scott McCloud redegjør for i Understanding Comics.

– Dette var noe jeg selv også hadde kommet frem til. Da jeg leste McCloud fikk jeg den barnslige reaksjonen at det kanskje ikke var riktig likevel, forteller Ware lattermild.

Også etter at serien er ferdig og unisont rost av kritikerne, er Ware ganske så kritisk til sitt eget verk:

– Det er små deler og biter jeg synes er akseptable, som skildringen av 1890-tallet. Stort sett synes jeg de siste par hundre sidene av boken er ok. Generelt misliker jeg det jeg lager. Jeg føler at det ikke er noen måte jeg kan redde det inn. Det er som å spikre sammen et hus uten å ha noen peiling på hvordan det gjøres; som å bygge andre etasje og håpe det ikke vil knuse den første.

Selv om Jimmy Corrigan roses av litteraturkritikere, har den på ingen måte revet seg løs fra tegneserieklisjé nummer én: Superheltene.

– Jeg er ikke noen tilhenger av superheltserier som vil være skrivekunst for voksne. Men den enkle ideen om en farsfigur kledd opp i protomilitært kostyme som redder mennesker og preker moral er fantastisk. Jeg vokste opp med superheltserier, og ville være en selv. For meg er en »supermann« en perfekt stand-in for en manglende far, og et mål en naivt kan sikte mot idet en er i ferd med å bli voksen. Før du innser at verden for det meste består av skuffelser.

Melankolien og den innestengte desperasjonen som preger Jimmy Corrigan, er også tilstede i de andre ACME-seriene.

– Det er slik jeg våkner hver morgen, forklarer Ware.

– Med skamfølelse og en slags frykt. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg antar det kommer frem i alt jeg gjør.

Ukentlig side
Wares serier trykkes første gang i avisen New City, én side hver uke. Han synes den ukentlige deadlinen er en fordel for å få gjort seriene ferdig, men det betyr også at han innimellom må levere fra seg ting han ikke er fornøyd med.

– Det betyr at jeg ikke har tid til å jobbe alt for lenge med en side. Men det er også tilfredsstillende at det jeg lager kommer på trykk såpass raskt, og jeg kanskje får meldinger fra folk som leser serien. Det er kjekt. Når serien står i en avis ser jo folk den når de bytter kattesand eller pakker inn fisk.

Selv om han hovedsakelig arbeider med én side om gangen, bruker Ware notater om hvordan serien skal utvikles og noen ganger skriver han ut dialogen i kommende avsnitt.

– Det blir gjerne til at jeg bare bruker et par linjer av det jeg har skrevet i forkant. Noen ganger lager jeg en liste over ting som ikke skal skje i historien. Humøret mitt påvirker ofte utviklingen i en serie. Jeg kan ha planlagt den i én retning, men så utvikler den seg i en helt annen når jeg begynner å skrive og tegne den ferdig.

Noen av ACME-heftene er utgitt i uvanlig stort format (blant annet »Quimby the Mouse«), og seriene her har en svært variert sidelayout. Når han planlegger en slik side, tegner Ware ut en skisseaktig oversikt over de elementene han skal ha med.

– Disse seriene er eksperimentelle vitser eller gags. Det er striper jeg gjør for å lette trykket av å jobbe i flere år på de lange historiene.

Ren strek
Ware er svært opptatt av arkitektur og annonsespråk fra 1920- og 30-tallet, mens streken hans er som en mindre fargeglad variant av den europeiske «ligne claire»-skolen (der Hergés Tintin er mest kjent). Det er som Ware er nostalgisk for en tid han aldri selv har opplevd.

– Jeg beundrer teknikken, ferdighetene, håndverket og respekten for tilskueren mye av designen fra det tidlige 1900-tallet hadde. I dagens samfunn er det mer interessant å være kul, glatt og sexy, noe som jeg finner distraherende og gjør verden til et mindre komfortabelt sted å være. Jeg har ikke noe behov for omgivelser som råder meg til å bli mer macho eller apatisk.

Han trekker frem Ernie Bushmiller (Nancy) og Charles Burns som serieskapere han føler stilistisk slektskap med. Ware forklarer at han med den rene og tydelige tegnestilen prøver å skape et visuelt språk som er enkelt, nesten ikonisk som tegnede ord.

– Det er ikke en illustrasjonsstil i det hele tatt. Det er et forsøk på å fortelle i et visuelt språk som du mer må lese enn se på. Jeg har forsøkt mange slags måter å tegne på. Jeg har brukt denne stilen i bare seks-sju år. Før det tegnet jeg direkte med en penn, altså uten å skisse og tusje.

Ware utdyper:

– Jeg forsøker å forenkle noe til kun essensen hvor detaljene fylles ut av leserens tanker. Er det for mye detaljer, så sinker det oppfattelse. Selvsagt må det være en viss mengde visuelle detaljer for å gjøre det til en spesifikk opplevelse, men jeg fant at jo mer spesifikt jeg tegnet jo mer vulgært ble det. I flere år laget jeg tegneserier uten ord. Da må du lese bildene. Det er hva tegneserier er: du leser bildene.

Ny serieroman
Et nytt storverk i samme format som Jimmy Corrigan er allerede et par hundre sider på vei fra Ware, med den om mulig enda mer hjelpeløse leketøysamleren Rusty Brown i hovedrollen.

– Vitsestripene om Rusty Brown, som er utgitt i ACME Novelty Library, har ikke noe med denne historien å gjøre. Den handler om åtte forskjellige personer, og de to første kapitlene utspiller seg i Rustys barndom på 1970-tallet. Han er en av de sentrale figurene, men ikke nødvendigvis hovedpersonen. Og vær ikke redd, dette blir ikke en 500 sider tykk bok om leketøysamlere.

Ware lover også at han ikke vil kaste seg på bølgen av tegneseriefilmatiseringer, selv om en rekke produsenter har kontaktet ham.

– En film ville bety alt for store endringer i historien og fremstillingen. Når de kontakter meg, forklarer jeg at hvis noen skal lage film av Jimmy Corrigan kan ingen av skuespillerne være seksuelt attraktive. Da trekker produsentene seg unna.

Fakta – Wares varer
* Chris Wares første tegneserie var science fiction-serien Floyd Farland: Citizen of the Future, som ble trykt i avisen The Daily Texan og utgitt som eget hefte (på forlaget Eclipse i 1987).
* Striper i universitetsavisen The Daily Texan (1987-91). Ukentlig serie i gratisavisen New City (Chicago, 1992-).
* Det har hittil kommet 19 nummer av Wares egen hefteserie ACME Novelty Library (Seattle: Fantagraphics Books 1993-).
* Ware har utgitt to samlebøker: Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on Earth (Pantehon Books 2000) og Quimby the Mouse (Fantagraphics Books 2003)
* Acme Novelty Datebook 1986-1995 (Drawn & Quarterly 2003) inneholder et stort utvalg skisser fra perioden han arbeidet med Jimmy Corrigan.
* Ware har bidratt med omslag og serier i antologiene Classic Pulse!, RAW, Blab, Duplex Planet Illustrated, Pictopia, Snake Eyes og Zero Zero.