Ronny Haugeland: Kunsten å provosere

Serieskaperuke, dag 4: Da Ronny Haugeland laget tegneserier fornærmet han rockere, mongoloide og homofile etter tur.

Ronny Haugeland: Tøysekopp, provokatør og satiriker. Foto: Øyvind Holen

Humoren til Ronny Haugeland fra Kristiansand kan både være sær, sårende og treffende. På sitt beste har seriene hans en injurierende kraft på linje med Steffen Kverneland.

Ronny Haugeland var såre fornøyd med å sitte hjemme i Kristiansand å tegne små fortellinger om menn med støvete pledd, barnslige romfarere og ender med Downs syndrom. Men så kom sommeren 2002, og plutselig var Haugeland i avisene.

Etter at Haugeland somrene før hadde driti ut Quartfestivalens sjef, Toffen Gunnufsen, og pressesjef, Pål Hetland, i lokalavisa Fædrelandsvennen, fikk nevnte Hetland en lys idé. Siden Haugeland tegnet såpass treffende karikaturer om Quart, kunne han da like gjerne ironisere over Quarts konkurrenter. ”If you can’t beat ’em, join ’em” altså. Som tenkt så gjort: Quart hyrte inn Haugeland for å lage serier for nettsiden Quart.no.

– Siden jeg skulle tegne for Quart.no synes jeg selv det var rett og rimelig å høre hva slags saker de kunne tenke seg at jeg skulle legge den klamme hånden min over. Jeg vil gjerne at de skal synes det er allright å ha meg med på teamet, sier Haugeland.

Og Hetland fôrte Haugeland med ideer: Først et vennlig spark til Norwegian Wood, i en serie som drev ap med spekulasjonene om at Quart hadde lurt David Bowie til Kristiansand i den tro at han skulle spille i Oslo. Men så var det Øyafestivalens tur.


Ond og billig

Hetland hadde lenge irritert seg over Øyafestivalens skryt av sin sterke norskprofil og kritikk av sponsorveldet på Quart, så nå skulle det slås tilbake.

– Pål Hetland er en hyggelig fyr, men innerst inne er det ondskap som driver ham. Det skjønte jeg da han kom trekkende med sin idé. Jeg gjorde mitt for å sette mitt preg på den, og er jo ikke så ond som Pål – så jeg måtte jo overdrive en hel masse for at ikke vitsen bare skulle bli ”Hurra så gøy på Quart – uff så døllt på Øya”.

Dermed tegnet Haugeland Øyafestivalen som en nedsnødd og forblåst ødemark styrt av norske nazister som ble tatt i ræva av sponsor Levi’s. Resultatet ble store medieoppslag og generell brudulje.

– Jeg ble faktisk ganske paff over de sterke reaksjonene Øya-serien vakte. Ledelsen i Øyafestivalen ble lei seg og Levi’s ble sinte. Men skal satire først gjøres med brodd må en overdrive. Og jo, det var veldig billig, men det var nettopp meningen å bruke det billigste trikset i boka. Men jeg liker ikke å provosere bare for å provosere, det skal først og fremst være morsomt. (2010-kommentar: Les min kommentar om 2002-bruduljene her.)

Og morsom, det er Ronny Haugeland. Gratisavisa Natt&Dag proklamerte ham som ”Noirges morsomste mann” i et intervju. Det var en trykkfeil, men en trykkfeil av den typen som passer briljant inn i Haugelands humor-univers. Det er ønsket om å være morsom som har drevet ham framover siden han var ganske liten. Først tøysekopp, så provokatør og satiriker, sier han selv.

Og han er ikke redd for å provosere, for etter Øyafestivalen sto homofile, Quartfestivalen, Jan Simonsen og Morten Abel for tur i Quart-seriene. Høydepunktet var da han lot Quart-sjef Gunnufsen overlevere stortingsrepresentant Jan Simonsen til den homofobe Jamaica-gruppa T.O.K., som hadde kontraktsfestet retten til å brenne en homofil på scenen under sin Quart-konsert. Og figuren Haugeland har mest tro på framover er Downs Duck, en and med Downs syndrom.

Tullegutt
– Liker du å provosere?

– Nei, jeg liker å være morsom. Da jeg var liten var jeg alltid en sånn tullegutt, han som tulla med kompiser, tulla hjemme og alltid skulle være morsom. Det gir meg en selvtilfredstillelse i å være morsom og få folk til å le. Men jeg liker ikke å provosere for å provosere, det ville vært fjollete. Jeg prøver å finne gode vitser. Om jeg provoserer eller ikke, får være det samme. Jeg går ikke bevisst etter å bli frekkere og slemmere. Det ser jeg på som en nødløsning for dem som ikke lenger klarer å være morsomme. Et tv-program som Åpen post gjorde seg avhengig av avisoppslag, spyttet i øst og vest og sparket både oppover og nedover. Da er det ikke morsomt lenger.

Og Haugeland legger aldri inn navn i seriene sine. Om det virkelig er Jan Simonsen som er tegnet, beror altså på øyet som ser…

Men Quart er så fornøyd med Haugelands sjikane at den har hyret ham inn som fast tegner på Quart.no. Dette blir hovedbeskjeftigelse sammen med «Macho» i humorbladet Smult og Downs Duck framover. Smult-redaksjonen vurderer for øyeblikket også om de tør å slippe den mongoloide anda inn i varmen.

– Jeg vet ikke om Bladkompanet tør å trykke serien, og har forståelse for at de nøler. Jeg har etter hvert forstått at folk lar seg provosere av det meste, og dersom BarneVakten (privat «vaktbikkje»-organisasjon som overvåker medievold) hindrer distribusjon gjennom BladCentralen kan det faktisk ende med at bladet går inn.

Downs Duck består av ensidere der en blid, noe tjukk og mongoloid and utfører dagligdagse gjøremål som å ta bussen, kjøpe tegneserier og dusje. Både Natt&Dag og Kristopher Schau har allerede hyllet serien som en av Norges morsomste.

– Jeg sparker ikke nedover. Det kan virke som vi har så mye respekt for psykisk utviklingshemmede at ingen tør fortelle historier om de. Downs Duck er en historie om en sjarmerende liten plugg av en and som ikke har noe vondt i seg. Han er bare søt.

Det at anda har Downs syndrom gjør han litt annerledes, men det er ikke derfor du ler av serien, mener Haugeland.

– Okei, det gjør han litt annerledes, men folk har til alle tider tegnet det jeg vil kalle tilbakestående – men da er de bare framstilt som dumme: Snublefot i Rødøye, Nullet i Billy og Kark i Hårek. Noen tror jeg tuller med mongoloide, men det er en tanke som aldri har falt meg inn. Skal foreldrene til barn med Downs syndrom bli lei seg?


Barnslig kludder

– Forstår du at enkelte lar seg provosere?

– Det er jo bare barnslig kludder på papir. Det provoserer i alle fall ikke meg. Men umorsom tv-underholdning, som Holms og den nye «WesenSteen»-serien – det provoserer meg! Men da lar jeg bare være å se på.

– Du balanserer ofte opp mot det smakløse?

– Jeg mener selv at jeg har veldig god smak. Steffen Kverneland er hundre ganger ondere enn meg med sine Amputerte klassikere, men folk lar seg nå provosere av alt og ingenting. Jeg tror de fleste er slemmere enn meg, og kan ha dårligere smak enn meg. Jeg leter aldri etter en balanse, men tegner slik jeg synes det skal være. Hvis jeg begynner å lete etter hvordan jeg skal eller ikke skal provosere, blir det fort platt.

Haugeland har verken hatt suksess med striper eller lengre serier, men trives best med en-, to-, tre- og firesidere. Ikke et format som det er lett å lykkes med i dagens serie-Norge, selv om antologier som Forresten og Smult har sluppet inn Haugeland.

– Jeg er glad i den korte situasjonen, men er ikke flink til å lage striper. Jeg liker å flette inn flere poenger underveis slik at det blir mer volum over det. Men det har jo også å gjøre med at jeg ikke er vant til striper. Jeg synes det er vanskelig, samtidig som jeg synes mange av de andre stripeseriene er fjollete og dumme. Og skal en lage striper bør det jo være til en avis. Å lage striper til Smult er en vits, idioti. Dessuten har jeg alltid hatt en annen type humor enn mainstreamstripeseriene.

– Hvor blir det av samfunnsengasjementet i norske serier? Skal vi bare leve av tøys og tull?

– Jeg er en tøysemaker, men jeg synes det fins flere samfunnsengasjerte serieskapere: For eksempel Steffen Kverneland og Knut Nærum. Men vi er fremdeles en liten gjeng som lager serier, og det er fortsatt bare humor som selger. En faller fort mellom to stoler hvis en forsøker å være samfunnsengasjert, og en blir veldig kjapt kvasi-samfunnsengasjert når en skal lage filosofiske tanker om livets ve og vel og samfunnet generelt. Men alle former for satire er jo på en måte et slags samfunnsengasjement; en måte å ta tak i noe i samfunnet og verden på – og se på det med enten skråblikk eller glimt i øyet. Det er bedre med humor som er satirisk enn satire som ikke er humoristisk.


Fantazine

Interessen for det morsomme gjør seg også gjeldende i Haugelands bok- og videohyller, for som han selv sier ”du finner ikke så mye alvor i mitt hjem”. Unntaket er musikken og enkelte filmer, men ellers går det mest i humorklassikere som Carl Barks, Robert Crumb, The Simpsons, Seinfeld, Kongen av Queens og Ren & Stimpy.

Haugeland ble som de fleste serieskapere tidlig fengslet av tegneserier, og det var spesielt Disney-kjempebøkene med Carl Barks- og Floyd Gottfredson-serier som fengslet i svært ung alder. Men et vendepunkt kom da han forsto at tegneserier faktisk måtte tegnes.

– Jeg har alltid tegnet, men ikke tegneserier. Alle forteller om hva de leste som liten og hvordan de begynte med serier, og det er ikke så mye annerledes for min del – bortsett fra at jeg ble ganske sent fascinert over at ting faktisk ble tegnet. Det tok lang tid før jeg begynte å tegne tegneserier.

Dette skjedde da Haugeland var med på oppstarten av Fantazine i Kristiansand i 1992. Da var han 15 år, og Fantazine sprang ut av et lite miljø ildsjeler i byen: Andreas Tellefsen, Roy Søbstad og initativtaker Roald Andersen.

– Jeg og Andreas var de yngste, mens de andre var rundt fem år eldre. Vi var på tegneseriekurs med Knut Nærum, og da kom Roald Andersen på besøk. Han var på jakt etter folk som ville være med i bladet. Fantazine ga unge kristiansandere en unik mulighet til å bli utgitt, og holdt ut i ni numre helt fram til 1996.

– Hadde du fortsatt med serier om det ikke var for Fantazine?

– Jeg hadde nok tegnet tegneserier, men ville neppe fått dem utgitt. De var jo dritdårlige. Jeg sendte inn serier til Pyton, men fikk aldri gjennomslag. Jeg prøvde bare å være morsom da også, men seriene var nok langt barnsligere. De handlet om Mikke Mus og Donald, og selv om jeg kan se tilbake på de med et smil i dag, gremmes jeg over at jeg en gang var så fjollete. Man utvikler seg heldigvis.

Men samtidig med at Haugeland tok sine første skritt i Fantazine skjedde det ting som på sikt skulle ha stor betydning for det norske seriemiljøet. Fra Bergen sendte Jens K. Styve serier inn til Fantazine, og hadde med serier i de to siste numrene. Så startet han Smittsomt Gjesp på egen hånd, og sammen med Erik Falk og hans Kraftig Kost oppsto Forresten som en fusjon av tre fanziner – først som en del av Gateavisa og så under nystartede Jippi Forlag.

– Triangelet slo seg sammen og vi var en ganske sterk gjeng, men det endte med at miljøet i Kristiansand i dag bare består av meg og Roy, selv om Andreas Tellefsen viser seg så vidt en gang iblant.

Venter på figuren
I dag er Haugeland en del av grunnstammen i Jippi, med bidrag i de fleste numrene av Forresten. Men det er bare blitt ett solohefte på fem år, om romfareren Torden Gorgon.

– Torden Gorgon er der fortsatt – langt, langt i bakhodet mitt, men da Matt Groenings Futurama kom på tv, innså jeg at folk ville tro at jeg hadde rappet ham derfra. Men det var utrolig gøy å lage en så lang historie, det nestlengste jeg har gjort er nok Familien Ost.

– Har du ikke en episk klo som lengter etter å fortelle Den store historien?

– Skal en skrive langt, må en legge mye tid til side. Og slik situasjonen er, har jeg verken tid eller økonomi til det. Men ting ligger der, men samtidig har jeg så utrolig lite hastverk. Jeg koser meg med Downs Duck, Quart, Macho og Familien Ost. Den figuren som eventuelt kommer til å treffe flere har jeg nok ikke skapt ennå. Min Nemi. Man bør ikke ha hastverk i vår bransje!

– Hvor viktig er det å ha en sterk figur? Ser vi på både svenske og norske serier er det de sterke figurene som brenner seg fast i folks bevissthet: Socker-Conny, Rocky, Arne And, To trøtte typer, Pondus og Nemi.

– Figuren er ofte det viktigste, men jeg har uhyre god tid til å komme opp med nye figurer og universer. Nå har jeg tre figurer i tre forskjellige serier som går samtidig, og det holder. Figurene i «Macho» er ganske hverdagslige figurer, men det er også meningen. Downs Duck er mitt ess i ermet, og jeg tror det går jævla godt med han framover.

Haugeland planlegger to hefter med det første. Et hefte samler hans forsøk på en stripeserie og et Downs Duck-hefte. Men hva med det store drømmeprosjektet som aldri kommer ut? Alle norske serieskapere med respekt for seg selv har minst et slikt prosjekt.

Downs Duck venter på å eksplodere. Den baserer seg på ensidere, men jeg har faktisk planer om en 80 sider lang historie om Downs Duck som går i butikken for å kjøpe melk. Han sitter og hører på radio, spiser chips og drikker melk. Så har han ikke mer melk og må ut og kjøpe mer. På veien treffer han en katt, og så må han gjennom skyvedørene for å komme inn i butikken. Når han endelig kommer inn skjer det kanskje noe mer. Jeg kan ikke røpe for mye, vet du.


Undergrunn vs mainstream

Haugeland er også hovedtegneren for bandet LYD, der trioen Aslag Guttormsgaard, Egil Hegerberg og Lars Lønning skriver manus om den lettere dysfunksjonelle familien Ost, som til nå er ute med en cd og to seriehefter.

– Jeg hadde hovedserien i LYD-plata, og plutselig var jeg hovedtegneren deres. Det er en utrolig positiv og morsom gjeng å jobbe med. Jeg har jobbet med manus sammen med Roy Søbstad og Jens K. Styve tidligere, men dette var første gang jeg jobbet med et manus som var så tiltalende. Manus var faktisk skrevet ferdig før jeg begynte å tegne.

Nå planlegger Haugeland et videre samarbeid med Hegerberg, som jobber med soloprosjektet Bare Egil By – en videreføring av Spellemann-nominerte Bare Egil Band.

– Jeg har nettopp laget en plakat til Bare Egil By. Det er også snakk om at vi skal lage hefte, men vi har ikke snakket ferdig om det. Det kommer veldig an på Egil, om han har tid til å skrive så mange manus. Men det blir jo bare Gauda Ost uten drag, så for meg blir det ikke så vanskelig.

– Hva synes du om den yngste generasjonen serieskapere, folkene i forlag som Pokus, Dongery og Kick Ass Comics?

– Ingen er bedre enn Dongery-gjengen, det de gjør er veldig imponerende. De lager mye tøft, morsomt og bra, og de har en veldig stor spennvidde. De lar seg inspirere av et bredt utvalg medier: Film, musikk og tegneserier. De andre forlagenes serier bærer litt preg av at de er mer selvhøytidelige, nei mer alvorlige. De tøyser ikke så mye. I alle fall ikke Dragefjellet, men Geir Moen på Kick Ass er jo en gærning som har skjønt det.

Helt til sist, hva har du lært av mediestyret sommeren 2002?

–  Jeg synes det var artig at Quart.no-seriene ga meg et puff i ryggen og førte til ekstra oppmerksomhet. Der ble en plutselig synlig for allmenheten isteden for å dukke opp i hytt og vær i et undergrunnsblad som Forresten er. Jeg synes også det er morsomt å nå ut til så mange lesere som jeg gjør gjennom Smult og avis- og nettseriene.

– Jeg tror det er veldig forskjellig typer lesere i Smult og Forresten. Forresten-folk er nok mer oppsøkende, de vil forske mer. Det må de, for i det hele tatt finne Forresten. Jeg har en liten fremtidsplan i hodet mitt, der jeg skal få folk til å skjønne min humor. Når jeg kan gjøre det jeg gjør nå på min måte og med min humor, og samtidig har et stort publikum som skjønner det jeg snakker om – da har jeg nådd langt. Jeg håper de som leser «Macho» i Smult liker den. Klarer jeg å få folk inn på den, kan jeg kanskje fortsette videre akkurat slik jeg har lyst til.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen, sterkt utvidet utgave publisert i TEGN/Bild&Bubbla.


Bonus 1: BT-anmeldelse av Torden Gorgon.


Ronny Haugeland

Torden Gorgon nr. 1
Jippi Forlag
3/6

Ustabil helt har ikke kondis for et helt hefte.
Ronny Haugelands første solohefte er barnsligere og mer slomsete enn tegneseriene vi er vant til fra Jippi Forlag. Romeventyret er til tider underholdende, men blir for tynt og lettvint til å bære et helt hefte.

Torden Gorgon er en bredhaket romhelt av et slag vi kjenner fra før, forskjellen er bare at mannen er langt mer pysete, feig og barnslig enn kolleger som Lyn Gordon og Ripley fra Alien. Torden erter og mobber sine motstandere, men begynner selv å strigråte hvis han trues og furter hvis tingene ikke går hans vei. Og når superskurken Andy Velure stjeler Tordens antikke kassettspiller og omskaper den til et våpen, blir vår helt meget grim.

Haugeland tegner med en energisk og enkel strek, og det virker som det til tider går ganske fort unna i svingene. Spesielt virker håndtekstingen noe slomsete. Historien har et svært enkelt plot, og Haugeland benytter seg av enkle løsninger og dramaturgiske grep. Torden Gorgon passer nok best som en barneserie, noe som klart er mangelvare her til lands, men det spørs om heftet når frem til denne målgruppen i dagens tegneserieklima.

Bonus 2: BT-anmeldelse av Den store Ronny Haugeland-boka.


Ronny Haugeland

Den store Ronny Haugeland-boka

Jippi Forlag
5/6

Årets Sproing-vinner i all sin forvirrende prakt.
En ordløs tegneserie med en and med Downs syndrom som eneste figur. Det burde blitt en platt katastrofe, men Ronny Haugeland fra Kristiansand har gjort det umulige mulig. Downs Duck vant i år Norsk Tegneserieforums årlige Sproingpris for beste norske tegneserie, og den elskelige anden er en av flere figurer i denne omfattende presentasjonen av en av Norges mest lovende og frustrerende serieskapere.

Den 140 sider tykke boken gir et tverrsnitt av det beste fra Haugelands karriere, som startet i undergrunnsbladet Fantazine i 1992 da han bare var 16 år gammel. Som forlagssjef Erik Falk påpeker i forordet var Haugelands kombinasjon av funny animal-serier og amerikansk undergrunn tydelig allerede da, og denne miksen av det rufsete, det uforutsigbare og det tilgjengelige er blitt Haugelands varemerke siden.

Temamessig har Haugeland vært vanskelig å sette fast. Det er humorserier, men en absurd og uventet form for humor med forkjærlighet for snurrige figurer, naivisme og pinlige situasjoner fremfor enkle punchlines. Det kan være frustrerende, for Haugeland har en sikker og uttrykksfull strek, god sans for timing, dialog og morsomheter – men har slitt med å finne de riktige figurene som kan formidle talentet hans.

Etter den mindre vellykkede Lyn Gordon-pastisjen Torden Gorgon (hans eneste soloutgivelse før denne boken) synes jeg Haugeland for alvor fant formen sommeren 2001. Det var da han begynte å bruke Quartfestivalens Toffen Gunnufsen og Pål Hetland som stjerner i sine Quart-serier for Fædrelandsvennen, serier som senere har forarget både Quart- og Øyafestivalen, Levi’s og Fædrelandsvennen. Sammen med Downs Duck er dette Haugelands svennestykke, og Quart-seriene er også samlet i sin helhet her.

Ellers er det mye ymse i boken, men hva ellers kan en vente når ti års prøving og feiling skal dokumenteres? Dette er en utmerket oppsummering av en særs talentfull serieskaper, og jeg håper historien vil vise at tittelen egentlig burde ha vært «Den første Ronny Haugeland-boka”.

Reklamer

12 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Sonitus.org | blogg, Øyvind Holen. Øyvind Holen said: blogg] Serieskaperuke 4: Ronny Haugeland og kunsten å provosere http://bit.ly/bEwtdr […]

  2. […] ser på kontroversene rundt Downs Duck av Ronny Haugeland, Rockys jødestripe og Tintin i […]

  3. […] kanari. Blant bidragsyterne finner vi Espen Friberg (Yokoland), Henry Bronken, Martin Ernstsen og Ronny Haugeland, og trykk på navnene om du vil vite mer om dem. Høydepunktet er utvilsomt den første norske […]

  4. […] i et ellers guttedominert blad, mens 17-åringen Eirik Andreas Vik er på sporet av noe med sin Ronny Haugeland-aktige naivisme i […]

  5. […] Øystein Runde og Christian Hartmann svært gode figurer, mens halvveteraner som Tor Ærlig og Ronny Haugeland viser stadig framgang – og gir oss håp om flere solohefter fra den […]

  6. […] som Nemi og «Kollektivet» utfolde seg ved siden av Jippi- og No Comprendo-tegnere som Ronny Haugeland, Knut Nærum, Jason og Jens K. Styve – med plass til utvikling av ferske talenter som Henry […]

  7. […] er også noe jeg har tenkt på ganske lenge. Og da jeg fikk med meg to av mine favoritter, Ronny Haugeland og Trond Ivar Hansen, var det egentlig nok for meg. Ryktet spredte seg ganske fort, og det er en […]

  8. […] som Martin Ernstsen, Kristian Hammerstad, Trond Ivar Hansen, Andrew Page, Rui Tenreiro, Ronny Haugeland, Lars Aurtande og Øystein Runde, som pustes «i nakken av en rekke sterke yngre serieskapere […]

  9. […] 2014 står dermed igjen som et aldri så lite tegnecomeback for herr Haugeland, som også har illustrert årets bøker fra Bare Egil Band og Black Debbath. Les 2002-intervjuet mitt med ham her. […]

  10. […] å si at Festival-Norge anno 2016 savner noen nevemagneter av pressesjef Pål Hetlands kaliber. Ronny Haugelands tegneserier er for øvrig med i boka om […]

  11. […] premiere på Christopher Nielsens animasjonsfilm Slipp Jimmy fri la feltet åpen for andre navn. Ronny Haugeland og Waldemar Hepstein bemerket seg med flotte samlinger, mens Flu Hartberg, Håvard S. Johansen, Tor […]

  12. […] egne venner har historiene lite rotfeste i virkeligheten. Vi er nærmere den absurde humoren til Ronny Haugeland og Dongery-kollektivet, krydret med en dæsj rølpehumor i Pyton-ånd. Det starter strålende med […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: