Geir Moens maskiner, våpen og gladvold

Serieskaperuke, dag 5: Ingen tegner enorme maskiner, groteske våpen og knallharde voldsscener som Geir Moen. I år er han og Øystein Runde aktuell med andre bok om De fire store. Dette  monsterintervjuet stammer fra 2001.

I 2001 er Moen aktiv som aldri før med vikingserien Blodøks, det 100 sider lange science fiction-eventyret 7 dager, to stripeserier og et håp om intet mindre enn fem planlagte Conan-album. Men drømmen er å tegne for 2000 AD.

Livet til Geir Moen tok en annen retning da han leste DC-serien Lobo: The Last Czarnian på videregående skole. Serien var ikke bare preget av glad ultravold og røff humor, den var ført i pennen av briten Simon Bisley – som med sin interesse for bodybuilding, hard teknologi og heavy metal nærmest gjør ham til cyberpunkens Frank Frazetta. I Bisleys energiske tegninger fant Moen et viktig forbilde.

– Jeg sporte etter hvert opp Bisleys tidlige serier for 2000 AD; det vil si A.B.C. Warriors, Sláine og de korte Judge Dredd-historiene han gjorde. 2000 AD var en øyeåpner med historier preget av høy action, mye humor, realistiske tegninger og grusomt bra ironi. Drømmen er jo å tegne for 2000 AD, men jeg tenkte jeg skulle bli flink nok før jeg tør å ta kontakt.

Forbilde 1: Simon Bisleys A.B.C. Warriors.

Rare innfall
På manussiden er drømmen Pat Mills, som skapte Judge Dredd, og senere skrev Nemesis The Warlock, Sláine, A.B.C. Warriors, Charley’s War, Marshal Law og en rekke andre serier. Og nettopp Mills/Bisley-samarbeidet i A.B.C. Warriors er på en måte den ultimate Geir Moen-serie – der en gjeng sprut gærne roboter går berserk med enorme våpen i en dystopisk og fjern framtid.

– Tenk å tegne et Pat Mills-manus! Han er nok litt for psykedelisk til å bli stor, egentlig er seriene hans supersære. Styrken er at han klarer å flette inn historiske og mytologiske elementer i manusene, samtidig som han holder en svært moderne dialog. En annen styrke er at seriene hele tiden bobler over av rare innfall, samtidig som han klarer å holde fokus på historien.

Geir Moens publiserte serier så langt har det til felles med Pat Mills at de bobler over av rare innfall, men han har nok ikke klart å holde like sterk fokus på historiene. Hittil har han gitt ut to westernvignetter med tittelen ”Lost” i Cat Claw og Magnum, en kort historie i Gateavisas Psykose, samt to hefter om romvesenet Ghasp – utgitt på Moens eget Kick Ass Comics.

”Historien om den mektige stjerneboeren Ghasp er syltynt nonsens, og kun et påskudd for å gi rom til ubegrensede voldsscener. Det hele er hjelpeløst skrevet, spekket med trykkfeil og tipper til tider over i det smakløse” skrev undertegnede i en anmeldelse av Ghasp. Dette ble belønnet med at anmelderen behørig ble tatt livet av i neste nummer av Ghasp (se illustrasjon).

– Jeg synes det er så trivelig å få kritikk at jeg kritiserer tilbake igjen. Det er ikke det at jeg ikke takler kritikk, men jeg vil gjerne gi litt kritikk tilbake også. Får man en presang, gir man en presang tilbake. Tove Bakke og flere andre i Norsk kulturråd fikk også gjennomgå, siden Ghasp ble funnet for dårlig til støtte.

Forbilde 2: Simon Bisleys Sláine.

Monstre og maskiner
Moens tegneseriekarriere startet allerede i første klasse da han tok opp blyanten etter å ha sett filmer som Star Wars og Ghostbusters – noe som førte til seriestriper om romskip og grønne monstre. Allerede her ser vi fascinasjonen for science fiction, maskiner og vold som preger hele Moens forfatterskap, noe som igjen kom til uttrykk med Ghasp.

– Jeg begynte å lage Ghasp i 1995, og det var første gang jeg i det hele tatt laget en serie med tusj – tidligere hadde jeg bare brukt blyant. På den tida bodde jeg i et stort kollektiv sammen med en hel rekke andre slappe mennesker, og jeg begynte vel egentlig å lage en tegneserie fordi jeg var så lat at jeg ikke orket å jobbe. I utgangspunktet var det tenkt som to forskjellige historier; og det var et ganske ambisiøst plot, men jeg fikk det ikke helt til å stemme.

– Selve inspirasjonen til serien stammer fra tida jeg jobba som landmåler på Svartisen, der det var mange sinnssykt svære maskiner: Dynamittkastemaskiner, boremaskiner og bulldosere. Samtidig snakket folk rundt meg mye om fotball, så dermed kom jeg opp med ideen om en maskinperson som tok livet av et helt fotballag.

Moen jobbet mer eller mindre spontant med Ghasp, uten å ha utarbeidet noe manus å snakke om i forkant.

– Det første bladet ble tegna etter et veldig løst manus, og jeg putta bare inn ting jeg syntes var  morsomt underveis, det var ikke noe struktur på arbeidet i det hele tatt. Jeg brukte også veldig lang tid på det første nummeret, og lagde mange andre tegneserier underveis. Du kan se det store spriket i stil, og jeg gikk også tilbake og tegnet mye om da jeg skulle gi det ut i 1999.

Han er også den første til å innrømme at hans evner som tegner nok er sterkere enn hans evner som forfatter.

– Jeg er flinkere til å skrive enn å tegne, så jeg burde kanskje konsentrere meg om tegninga. Men jeg synes det er morsomt å skrive, så jeg kommer sikkert til å fortsette med å skrive og tegne småserier i tillegg til de større prosjektene. Men selv om leserne stort sett sier at tegningene er fine, mens historien er dårlig, er jeg fornøyd med Ghasp. Det er en tegneserie jeg lærte veldig mye av å lage, selv om grunnhistorien er ganske syltynn.

Vikingblod
Geir ante faktisk ikke hvordan et tegneseriemanus så ut før han begynte samarbeidet med Morten Harper – trønderen som har skrevet den teoretiske trilogien Tegneserien i og utenfor rutene, og som er en viktig del av TEGNs redaksjon. Serien Blodøks går som føljetong i den norske utgaven av Conan, og her fikk Geir utdelt detaljerte manus for første gang.

– Det er enkelt å se på Blodøks som en slags Conan på norsk, men det er vel nærmere å kalle det Sláine på norsk.

Med Sláine skapte Pat Mills en nærmest feministisk utgave av Conan, en svært smart serie som bygger på keltisk historie og myte, samtidig som den tilfredsstiller actionnerven med store doser sverd, muskler, blod, lettkledde damer, dverger, guder og trollmenn.

– Kort fortalt handler Blodøks om vikinger som skal avkristne Europa. Det er ingen strengt tidsbestemt periode – og er på ingen måte noen historisk serie. Morten har sin idé om serien, jeg har min – og så møtes vi et sted på midten. Min idé var nettopp å avkristne Europa, og med det henge oss på bølgen av norsk black metal i Europa. Nettopp derfor har jeg tegnet Blodøks som en blanding av Marilyn Manson, Sláine og en norsk black metal-sanger.

Med et opplag på 36.000 og 13 utgaver i året, når Moen nå sitt største publikum noensinne. Opprinnelig var han og Harpers plan å lage norske Conan-serier – de hadde planlagt fem album på 47 sider. Men for å få lisensavtale for å produsere seriene, må forlaget Bladkompaniet og serieskaperne gjennom en lang klareringsprosess.

– Jeg har fortsatt håp om at vi kan få lage Conan-seriene, men selv synes jeg Conan er helt grusomt. Jeg klarer rett og slett ikke lese det, og fatter ikke hvorfor det er så populært i Norge.

Humorserier
Møtet med Bladkompaniet og Conan førte Moen ut i stripenes verden. I jubileumsnummeret av Larsons gale verden i vår, debuterte Moens stripeserie Asfalt – og han jobber også med nok en stripeserie, denne gang i samarbeid med Espen Jørgensen fra seriebutikken Outland i Oslo.

– Jeg hadde tenkt på å lage en stripeserie en stund, men da jeg troppet opp hos Bladkompaniet med Blodøks sa jeg at hadde laget en alt, noe jeg ikke hadde gjort. Så da forlaget viste interesse, måtte jeg rett hjem og lage noen striper. Det er jo en grei måte å begynne på.

Asfalt er fortsatt rykende fersk, og har ikke rukket å gi inntrykk av hvor den går, utenom at det er en byserie og at maskiner igjen spiller en viktig rolle.

– Jeg vet ikke helt hvor det bærer hen, men jeg har bygd figurene på folk jeg kjenner. Men det kommer til å bli sterkt fokus på kjøretøy, for den kinesiske jenta som er hovedperson er nemlig racerbilkjører og veldig opptatt av å kjøre bil og alle andre slags doninger.

– Stripeserie nummer to er i skrivende stund fortsatt tittelløs, men handler om en fyr som jobber i barnehage – en kar som er på samme nivå som barna og fort lever seg inn i deres verden.

Ny Moen: De fire store, skrevet av Øystein Runde.

Eget forlag
Med stripeseriene og Blodøks har Geir Moen kommet seg inn i det gode selskap i Serie-Norge, for tidligere har han definitivt stikket seg ut i landskapet med sine energiske og actionfylte serier. Selv ser han bare på Tore Knutsens og hans Pia Zawa som åndsfelle i Serie-Norge.

Men når man ikke passer inn, kiler man ut sin egen nisje – noe Moen gjorde med forlaget Kick Ass Comics, som han driver sammen med Øystein Thorsen.

– Jeg prøvde å få Ghasp inn i Forresten, men fikk beskjed om at det ikke passa – noe som er ganske forståelig. Men forlagssjef Erik Falk sa at det bare var å gi det ut selv – og det gjorde vi. Forlaget er ikke så veldig strukturert, men vi selger bra. De to numrene av Ghasp har solgt 6000 til sammen gjennom Narvesen og gatesalg. Dessverre bruker vi opp pengene, vi klarer ikke å spare.

Ghasp er fullført etter to numre, men Kick Ass Comics har flere ting på beddingen. Til høsten kommer antologien En eim av fisk med en skokk nye serietalenter, ifølge Moen. Og selv jobber han med den 100 sider lange 7 dager – som han håper å gi ut som et hefte i 2002. 50 sider er allerede ferdigtegna.

7 dager er skrevet sammen med Geir Vedeld, og for å få litt rock’n’roll-energi inn i serien blir den utarbeidet nærmest som en jamsession.

– Vi møtes for å drikke øl og lage serien. Jeg tegner, mens han snakker. Det går veldig fort, og etter den første prosessen fyller jeg inn med detaljer. Det blir ganske spontant og tilfeldig, men alt henger sammen.

7 dager foregår på den William Burroughs-inspirerte planeten Umbriel, og vi følger nedtellinga til seriens hovedperson blir henta av en kjempestor flodhest.

– Serien har nok et veldig snevert publikum, fordi det er ganske kaotisk. Men det er veldig inspirerende – mens jeg vanligvis bruker en til to dager på én side, har jeg her tegna ni sider på en dag. Samtidig er jeg meget fornøyd over å ha funnet en stil som ikke er så lik Simon Bisley. Vi har det bare morsomt mens vi lager den. Liker folk serien, er det bare et pluss.

En skulle jo tro alt dette var nok til å holde Moen beskjeftiget, men han fabler også om flere prosjekter: En drøm er å lage en serie som foregår før plotet i filmen Blade Runner. En annen er et seriealbum basert på eventyret ”Peik” – om en fyr som svindler en konge for kongeriket hans. Men hva synes han om ståan for tegneserier generelt i dag?

–  Som leser er jeg veldig glad i mange av titlene på Vertigo; Hellblazer er helt fabelaktig; den har sin egen stemning og er ikke så fluffy og new age som mange av de andre Vertigo-titlene. Dave McKean og Eduardo Risso (100 Bullets) er flotte tegnere, mens av europeiske serier liker jeg egentlig bare Enki Bilal og Moebius. Hjemme i Norge har jeg sans for Jason, Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Arild Midthun, samt stripeseriene Hinsidige Bar & Grill og Sløvingene.

– Men jeg synes markedet i Norge er vel prega av striper og undergrunnsserier; jeg synes ikke forlagene er så flinke til å prøve nye ting. Bladkompaniet forsøkte med InkaLills Ridderne av Dor, men jeg tror det er feil å satse mot barn og ungdom – det er ikke de som leser mest tegneserier i dag.  Folk leser serier fordi de vil underholdes, derfor slår stripeseriene så bra an. Serier bør være virkelighetsflukt, jeg gidder ikke å kalle det kunst – kall det underholdning.

Fakta – Geir Moen
* Født i Songe mellom Risør og Tvedestrand i 1976, bor i Oslo.
* Begynte å lage tegneserier i 1995.
* Først publisert med westernpastisjene ”Lost” i Magnum i 1996 og Cat Claw i 1997 (begge Bladkompaniet).
* Startet i 1999 Kick Ass Comics sammen med Øystein Thorsen, og ga ut to nummer av Ghasp.
* I 2001 aktuell med Blodøks i Conan og Asfalt i Larsons gale verden (begge Bladkompaniet), samt antologien En eim av fisk (Kick Ass Comics). Kick Ass Comics på nett:

Bonus 1: Osloposten-anmeldelse av Ghasp nr. 1.

Geir Moen
Ghasp nr. 1
Kick Ass Comics
3/6

Stilig overflate, grunn historie.
Geir Moen fra Oslo har kalt tegneserieforlaget sitt for Kick Ass Comics, og Ghasp sparker da også fra seg.

Moen har en hyperenergisk og ultravoldelig stil, sterkt inspirert av tegnere tilknyttet det engelske science fiction-bladet 2000 AD. Især Simon Bisley og hans sans for kroppsbygging, voldsomme maskiner og heavy metal er et klart forbilde. Musklene svulmer slik at Arnold Schwarzenegger reduseres til en underernært pingle, skytevåpnene er abnormt overdimensjonerte og volden er overdrevet mot det parodiske.

Moen gjør en imponerende Bisley-hommage. På sitt beste smeller det såpass at det nesten gjør vondt; flott tegnet, med god variasjon i teknikker og uttrykksform.

Men: Mens Simon Bisleys beste serier er tegnet etter manus fra dyktige Pat Mills, skriver Moen historiene selv. Og Moen er ingen Mills, for å si det pent. Historien om den mektige stjerneboeren Ghasp er syltynt nonsens, og kun et påskudd for å gi rom til ubegrensede voldsscener. Det hele er hjelpeløst skrevet, spekket med trykkfeil og tipper til tider over i det smakløse. Setninger som «det var en planet hvor de demoniske begrepene vold, ødeleggelse, terror, hat og total ondskap hersket. Et riktig så utrivelig sted å bo» hører intet sted hjemme.

Klarer Geir Moen å riste seg løs fra sitt forbilde og finne en dugelig manusforfatter, kan dette bli stort. Nå er det bare lekkert å se på.

Bonus 2: To BT-anmeldelser av Blodøks.

Morten Harper og Geir Moen
Blodøks
Biserie i Conan nr. 7
Bladkompaniet 2001

Norsk viking med potensial.
Conan er Norges største actionserie med et opplag på 36.000, og Blodøks – heftets nye norske biserie – bør publikumsgrunnlaget øke betraktelig. Selv har jeg aldri vært Conan-fan, men nå må jeg vurdere å sette bladet på handlelista.

Blodøks er et samarbeid mellom den svært talentfulle tegneren Geir Moen og serieteoretikeren Morten Harper – som tidligere har gitt ut boktrilogien Tegneserien i og utenfor rutene. Og kombinasjonen av Harpers forståelse for mediets fortellerformer og Moens energiske, virkningsfulle strek er dynamitt.

Kort sagt er dette historien om Blodøks, som sammen med sin gjeng barske vikinger har tatt mål av seg å avkristne Europa. Moen trekker parallellene til dagens black metal, for Blodøks selv ser ut som han synger i Mayhem på fritida – men det deilig å lese en norsk serie som bruker historien som fargerikt bakteppe, og ikke tvangstrøye som har vært tilfellet i alt for mange norske historiske tegneserier. Vi gir da blanke i om innholdet er historisk korrekt eller ei.

Etter første episode er det fortsatt for tidlig å si hvor høyt ambisjonsnivået er og hvor dette bærer hen, men det blir ganske sikkert actionfylt, blodig og forhåpentligvis litt tankevekkende også. Men serien nærmest tigger om å bli presentert i albumformat, for det blir noe knuslete over å presse inn de actionfylte sekvensene i hefteformat. La oss håpe Bladkompaniet gir oss serien i albumformat når den er fullført.

Morten Harper og Geir Moen
Blodøks
Bladkompaniet
4/6

Lovende, men noe kaotisk om beinknusende norsk barbar.
En 86 sider lang, bloddryppende og beinknusende norsk actiontegneserie er i sannhet sjelden kost, og ferskingene Morten Harper og Geir Moen gjør ikke skam på sjangeren – selv om historien snubler litt underveis.

Manusforfatter Harper er best kjent som kritiker og journalist med tegneserier som spesialemne, og i sin tegneseriedebut har han valgt å skape en norsk Conan i berserken Blodøks – med inspirasjon fra Snorre, den mørkere delen av middelalderen og arabisk kulturhistorie. Tegningene er ved stortalentet Geir Moen, som effektivt knuser de fleste intellektuelle pretensjoner i Harpers manus og leverer side opp og side ned med ultravoldelig action.

En naturlig sammenligning er den lynskarpe engelske barbarserien Sláine, der Pat Mills’ nærmest feministiske manus ble oppveid av den heavy metal-inspirerte streken til Simon Bisley.

Nå er ikke Blodøks like vass som Sláine, og et av problemene er at Harper vil fortelle veldig mye på kort tid – samtidig som Moen koser seg mest når han får tegne endeløse slagscener. Duoen viser en imponerende vilje til å leke med tegneseriens fortellertekniske muligheter, men alt fungerer ikke like bra. En gladiatorkamp blir tåpelig når det trekkes overtydelige paralleller til datakampspill, mens den viktige sluttkampscenen spoleres av et fullstendig unødvendig flashback.

Men Blodøks er uansett et velkomment tilskudd i den norske tegneseriefloraen, og setter for alvor Harper og Moen på kartet som kompetente serieskapere som vil mye. Til tider litt for mye. Men jeg ser fram til fortsettelsen.

Geir Moen (t.h.), sammen med Søppel-gründerne Espen Jørgensen (t.v.) og Håvard S. Johansen (i midten). Foto: Øyvind Holen

Bonus 3: Nyhetssak fra Dagsavisen: «Sensurerte kjendissjikane».

En toppløs Mia Gundersen og Terje Søviknes som negerhatende gangstarapper ble for sterk kost for seriebladet Larsons gale verden.

Det er audition for et nytt hiphop/metal-band i Skippergata i Oslo. Nesten umiddelbart etter at lappen med «faktisk så må du være ekstremt pr-kåt» er hengt opp, banker det på døra. Mia Gundersen stormer inn.

– Hva har du tenkt å bidra med i bandet? spør hovedmannen i bandet, og Mia Gundersen blotter brystene som svar.

Like etter stormer Fremskrittspartiets Terje Søviknes inn i lokalet, og proklamerer at Dr. Dre er hans nye forbilde og at gangstarap gir ham en unik mulighet til å vinne tilbake tilliten hos de unge. Så bryter han ut i en spontan blanding av hiphop og linedancing med tekster som «swing your partner, øh, kill a nigger».

Kraftig kost
Innholdet i Geir Moens tegneserie Asfalt ble for sterk kost for redaktør Tormod Løkling i Bladkompaniet, som i tolvte time kuttet den siste av to sider som var påtenkt til månedsheftet Larsons gale verden – der Gary Larsons vitsetegninger utgjør stammen.

– Jeg har sansen for Moen som tegner og forteller, men akkurat denne serien framsto som mer ondsinnet enn humoristisk. Jeg synes ikke Mia Gundersen har fortjent å bli framstilt toppløs, og Terje Søviknes har fått mer enn nok spark allerede. Humoren tippet over i ballespark, og da er det ikke så morsomt lenger, mener Løkling.

Det er ikke første gang Moen skaper bølger. I juni i fjor tegnet han en lite flatterende dronning Sonja i Asfalt.

Tantete
Moen selv har forståelse for at humoren ble vel grovkornet for et blad med så bred publikumsgruppe som Larson.

– Jeg er for så vidt enig i at Larson er et familieblad, og at serien derfor var litt drøy. Men jeg reagerte på at jeg ikke fikk noen som helst beskjed før jeg fant bladet i butikkene, og den ene siden var fjernet. Resultatet ble forferdelig amputert, og først trodde jeg det var en teknisk feil, sier Moen.

Asfalt-serien hadde nemlig blitt godkjent av vikarierende redaktør Tor «Waldemar Hepstein» Lier, så da Løkling tok sin avgjørelse var det i bokstavelig talt siste liten. I nummeret er derfor den første, og langt mindre injurierende, av de to sidene fortsatt med.

– Det var rent teknisk umulig å fjerne begge sidene så kort tid før trykkstart, forklarer Løkling.

– Du følte deg ikke litt tantete da du tok avgjørelsen?

– Selvsagt, men det er en del av min jobb å være tante overfor publikum. Og når jeg får betalt for å være tante, er det helt greit, ler Løkling.

– Og hva har Moen lært av saken?

– Egentlig ingenting, bortsett fra at jeg ikke skal tegne Mia Gundersen naken, svarer han.