Lang dags ferd mot A-ha

Konsertanmeldelsen som fikk søsteren til Paal Waaktaar-Savoy til å si opp Dagsavisen-abonnementet.

I 2002 spilte A-ha på Ullevaal Stadion, en helaften der de delte scenen med A Camp, Bigbang, Sondre Lerche og Saybia. Det minnet litt om da Oasis i 1996 spilte på Knebworth, og hyrte inn The Prodigy, Ocean Colour Scene, The Charlatans og Manic Street Preachers som oppvarmere. Men A-ha-«festivalen» på Ullevål ble ingen maktdemonstrasjon.

Selve A-ha-konserten sto nok muligens til karakter 5 isolert sett, men jeg trillet terningen til en svak firer for helhetsinntrykket (det står fortsatt 3 i Atekst, så treeren var farlig nær). Og anmeldelsen skapte reaksjoner. Som VG skrev etterpå: «Tonje Waaktaar Gamst (43) ble så forbannet over Dagsavisens anmeldelse av a-ha-konserten på Ullevaal at hun sa opp abonnementet sitt i protest.»

I leserbrevet til Dagsavisen skrev hun blant annet: «I 17 år har jeg lest plate- og konsertanmeldelser av a-ha og ingenting kan lenger overraske… Søndag ble jeg imidlertid like sur som Holen var lørdag, og sier herved opp mitt abonnement på avisen.»

Jeg svarte på kritikken i VG, for øvrig inne på en svensk butikk, på vei til Turbonegers gjenforeningskonsert på Hultfredsfestivalen. Den konserten var ti ganger bedre.

– Jeg skjønner ikke helt kritikken hennes, så jeg synes den blir vanskelig å kommentere. En anmeldelse skal jo ikke skildre hva publikum synes. Dette er min personlige mening, sa jeg til VG.

– Og den kostet Dagsavisen et abonnement…, kontret VG.

– Ja, men det kan jeg ikke ta hensyn til. Hvis jeg skulle slutte å lese aviser i protest hver gang jeg var uenig i en anmeldelse, ville det sannelig ikke vært mange aviser eller blader igjen jeg kunne lese med god samvittighet, svarer Holen.

Her er anmeldelsen:

Det kunne blitt en festdag, men A-has varslede Ullevaal-triumf ble en heller lunken opplevelse

I går skulle bli A-has store dag. Ikke bare spilte de for over 23.000 mennesker, det største publikumsantallet siden Lars Lillo-Stenberg spilte på Rådhusplassen nyttårsaften 1999. De gjeninnviet også Ullevaal stadion som konsertarena, for første gang siden Ragnarock i 1975. Dette skulle bli en egen A-ha-festival med ung og het skandinavisk musikk som krydder. Men det ble en lang ventetid fram til «Take On Me».

Selv konferansieren hørtes ut som han kjedet seg. «Det var ikke så dårlig det», sa han etter BigBang. «Nå begynner vi å nærme oss», sa han etter A Camp. Og det var A-ha publikum hadde kommet for å se, men en kan vel forvente at oppvarmerne behandles som noe mer enn blass lydtapet mellom køing, dyr øl (55 kroner), pølser og t-skjortesalg.

Fylte ikke scenen
Var A-ha redd for at noen skulle stjele showet? Danske Saybia var det ikke mange av de 23.252 som fikk med seg, og heller ikke Dagsavisen. Etterpå kjempet Sondre Lerche tappert med å fylle den gigantiske scenen med sin sofistikerte popmusikk – uten å lykkes spesielt godt. BigBang fikk som vanlig i gang rockefoten med profesjonelt publikumsfrieri fra første stund – men det hjalp ikke at bass og trommer var skrudd langt vekk i et allerede ganske lavmælt lydbilde. Men Øystein Greni var blid og glad.

– Vi skal spille en liten technolåt som heter «Wild Bird», spøkte han og fortsatte:

– Den dedikerer vi selvfølgelig til a-ha. Tusen takk for at vi fikk spille.

Jo, vær så god – og Bigbang gjorde klart den beste figuren av oppvarmerne – selv om trioens sørstatsrock ikke akkurat ligger på samme hylle som hovedattraksjonens pompøse popmelankoli.

Nina Persson og hennes A Camp var neste band ut, med rustikk alternativcountry og melankolske ballader – men spesielt egnet til å puste liv i et sommerdaft Ullevaal-publikum var det absolutt ikke. Lydbildet var heldigvis noe mer muskuløst enn det BigBang slet med, men dessverre var musikken heller veik. Først da hun trakk fram munnspillet og dro i gang minislageren «I Can Buy You» var det tilløp til spredt jubel. Gjesp!

Ventet på det gamle
Og det tippet over i parodien da de svenske gjøglerne i Sirkus Cirkör avsluttet konserten med litt sjonglering og turning. Prøvde A-ha å sultefôre fansen for skikkelig underholdning slik at deres egen ankomst ble enda mer storslått og etterlengtet? Typisk nok fikk en lydmann som gikk over scenen rett før kl. 21 større applaus enn de fleste oppvarmerne til sammen.

Men i rettferdighetens navn, det var ingen tvil om at det var a-ha folk var kommet for å se. Og de leverte varene som forventet, en god bukett sanger fra Lifelines og en rikelig porsjon gamle slagere: «Take On Me», «I’ve Been Losing You», «The Living Daylights», «The Sun Always Shines On TV» og så videre.

Men så var det lyden da. «God konsertlyd skal blafre i buksebeina, pirre i underlivet og slå i brystkassa», sa A-has egen lydmann Sven Person til VG i går – men i går ble det hakket for familievennlig til å røske skikkelig. Og det var påfallende stor jubel da Magne Furuholmen annonserte at de skulle spille noen eldre sanger senere.

For fram til femtesang «Manhattan Skyline» framsto mest som dyktige musikere, uten den store gløden. Og når lydbildet var like hardt og kaldt som de sterile omgivelsene på Ullevaal, lå det ikke an til noen festaften midtveis i konserten. Det er kanskje god plass på Ullevaal, men i går framsto den ikke som noen god konsertarena.

8 kommentar

  1. […] Bare i sommer har vi fått oppblåste album fra Motorpsycho, Madrugada, The Loch Ness Mouse og A-ha, men det var deLillos som var først ute. Så når kommer Svett smil, Varme mennesker og Neste […]

  2. […] Hovin i 1988. Jeg ga begge artistene lunken konsertkritikk som takk da jeg jobbet i Dagsavisen, her er […]

  3. […] i Drammenshallen. Men jeg ble bare sånn passe imponert, noe som gjentok seg da jeg så – og anmeldte – bandet for andre gang i 2003. Og 2.-4. desember er det aller siste sjanse for å se […]

  4. […] tar slutt etter en drøy time, men Martin kommer tilbake for en sjarmerende versjon av a-has «Hunting High And Low» der han glemmer brokker av teksten. Det blir flere ekstranumre, men selv da […]

  5. […] blir stadig flere vektlegges videoen stadig mindre. Nå finnes én pris for beste video, mens da A-ha vant åtte MTV-priser i 1986 var det i kategorier som «beste konseptuelle video», regi, klipping, […]

  6. […] A-ha skrev selvsagt tittelmelodien til The Living Daylights, og er nå tilbake med ”Velvet”, som tonesetter en bilvaskende Liv Tyler i traileren til Harald Zwarts One Night At McCool’s. Sissel Kyrkjebø sang mens Titanic sank ned i ishavet, mens M2M og Midnight Sons slapp til i de tegnede skøyerstrekene i Pokémon. Her er noen mindre kjente eksempler: […]

  7. […] Sjekk ut min 1995-intervju med The Cardigans her. Lunken konsertanmeldelse av A Camp her. […]

  8. […] på en dags varsel tok DJ Scapegoat utfordringen fra Nye Takter: Lag en «bootleg» av A-has «Take On Me» og en valgfri annen låt. Om han klarte det finner du ut i slutten av […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: