Til minne om Willy B

I juli døde den toneangivende norske rockearkeologen, musikeren og journalisten Willy B. Ballade og Groove.no har skrevet gode minneord, så denne 1998-saken og 1999-anmeldelsen er min forsinkede gravtale. Hvil i fred, Willy.

Norsk musikkpresse gikk ikke i graven med BEAT, Puls og Rock Furore. Bare i Oslo finnes over ti små og store musikkblader.

Idealister og fans holder musikkpressen i live. For mens ingen skriver om den den brede musikkstrømmen, finnes det fanziner om alt fra black metal til blues.

– For å lage fanzine trenger du skrivekløe, vilje og en viss organiseringsevne, mener forfatter Willy B., som driver bladet Jello Submarine.

Misjonærer
– Vi brenner for musikken vi skriver om, og har misjoneringstrang, supplerer Tor Arne Petzold, redaktør i R-O-C-K, som lørdag feirer sitt 20-årsjubileum på Gamla.

Osloposten samlet Petzold, Willy B. og to andre av Oslos musikkredaktører: Cecilie Asker driver Girlsville, mens Frode Øien regjerer over det voksende hardrockimperiet Scream Magazine.

Girlsville er en enkvinnebedrift med opplag på 300 eksemplarer og trykkeutgifter på 3000 kroner. Scream har 11 ulønnede skribenter, distribueres av Narvesen, har et opplag på 5000 og trykkeutgifter på 60.000 kroner.

– Vi tjener penger nå, men Scream er fortsatt idealistisk og basert på vennetjenester. Overskuddet går til bladet eller tiltak som plateselskapet vårt, Face Front, forklarer Øien.

Øien tør ikke satse for fullt på bladet, som han driver i tillegg til tre andre jobber.

– Jeg tror vi har potensial til å komme ut månedlig, og gir vi ut bladet på engelsk kan vi selge 50.000 i Europa.

I motsetning til sine kolleger er Scream i salg i Narvesen.

1970-tallet
– Norske fanziner startet tidlig på 70-tallet, og selv ble jeg overbevist over hva jeg ville drive med da jeg leste et intervju med musikkjournalist Nick Kent i det engelsk fanzinet ZigZag. Det førte til at jeg klarte å ruinere meg tidlig på 80-tallet med mitt eget The Beat Goes On, det gjorde meg fattigere enn jeg trodde var mulig. I dag er det heldigvis billigere å lage fanziner, forteller Willy B.

Cecilie Asker ville lage et blad om jenter og musikk. Hun skriver bare om jenteband, men har fortsatt flest mannlige lesere.

– Jeg dro på oppdagelsestur i platebutikkene i Oslo for å finne bra jenteband, og det resulterte i en liste som ble lengre og lengre. Jeg fikk lyst til å dele kunnskapen min med andre jenter som er interessert i musikk, men det krever utrolig mye jobb, forteller Asker.

– Men blir ikke fanzinene ofte for sære og sneversynte?

– Vi skriver for svært interesserte lesere, som vil lese alt de kan om sin favorittmusikk. Leserne ønsker ikke overfladiske artikler, mener Øien.

– Jeg synes det er flott at alle de små, sære miljøene har sine egne organer. Vi skriver mye om musikk som er ganske vanskelig å få tak i, mener Petzold

– Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at alle platene vi har skrevet om i det hele tatt eksisterer, ler Willy B.

– Det fine med fanziner er at vi har full kontroll. Jeg vil gjøre ting på min måte, og ha absolutt kontroll, sier Asker.

Distribusjon og portokostnader er hovedproblemene til fanzinene. Når Posten på nyåret setter opp portoen går de fleste fanzinene over til C-post. Men kvartetten tror ikke internett-ziner vil utkonkurrere fanzinene.

– Ingenting slår følelsen av å sitte med et blad i hånda, mener Willy B.

TOR ARNE PETZOLD, FOTO: ROCKMAG.INFO

R-O-C-K
Alder: 20 år.
Redaktør: Tor Arne Petzold.
Opplag: 500.
Frekvens: Fem ganger i året.
Innhold: Musikk med utspring fra 50-tallet, fra Robert Johnson til Alan Vega.

Scream Magazine
Alder: Åtte år.
Redaktør: Frode Øien
Opplag: 5000.
Frekvens: Seks ganger i året, vurdere månedlige numre.
Innhold: Alt innen hard rock.

Jello Submarine
Alder: To år.
Redaktør: Willy B.
Opplag: 300.
Innhold: Kultartister innen pop, rock, psykedelia o.l.

Girlsville
Alder: Ett år.
Redaktør: Cecilie Asker.
Opplag: 500.
Frekvens: To ganger i året.
Innhold: Jenter og musikk, med fokus på musikk som rock, punk, garage, rockabilly o.l.

Fakta – Musikkblader
Oslo har flere blader enn R-O-C-K, Girlsville, Jello Submarine og Scream Magazine. Musikken er NRKs musikkmagasin med hovedfokus på klassisk, Klubbland skriver om techno/house-kulturen, Norwegian Blues News er medlemsblad for Norsk Blues Union og dekker Blues-Norge, black metal-miljøet har Wartug og Nordic Vision, mens Same Old Me er mer personlig i hardrockgata.

(ikke cover)

The Willy B Review
That’s It!
Oscar Records 1999
4/6

Willy B er kjent som en av Norges ledende rockehistorikere, men mannen har også musikerfortid. Denne ferske samleplaten med hans gruppe The Willy B Review er på samme tid sjarmerende og frustrerende.

Fra 1985 til 1992 hadde The Willy B Review til sammen 18 medlemmer, deriblant DumDum Boys’ Aslak Dørum, og ga ut en mini-LP, seks sjutommere, en flexidisc og en livekassett. Det frustrerende med denne cd-platen er at den ikke rommer noe fra de tidligere utgivelsene; kun demoer, alternative mikser, livespor og annet uutgitt stoff. Men dette ekstrastoffet er av såpass høy kvalitet at jeg mest av alt får lyst til å høre originalene, for gruppas tidligere utgivelser er ikke akkurat enkle å få tak i.

Musikken er en tøff og appetittvekkende blanding av garasjerock, rå rhythm’n’blues, fresk surf og elektrisk blues. Flere av låtene er coverlåter; Fats Dominos «I’m Gonna Be A Wheel Someday», Bo Diddleys «Diddy Wah Diddy» og mer obskure saker som Creation, Arthur Alexander og Tarheel Slim.

Både disse og Willy Bs egne sanger fremføres med gode doser vindskeiv sjarm og uhøytidelig energi, med en lang rekke kvinnelige vokalister i front. Ser en bort fra det skurrende lydbildet, som preger mange av innspillingene, er dette en meget god påminnelse om hvor mye spennende som ligger skjult i den norske rockeundergrunnen. Men jeg hadde heller ønsket meg en «best of»-samling.